Det skulle vært 9 dager til start

Jeg hadde pakket alt. Ryggsekken – telt, sovepose, liggeunderlag, ullundertøy, jakker, lue, votter, shorts, solbriller, solkrem, mat, stormkjøkken, spade… Jeg hadde vokset skiene og fått låne pulk, og gjort klart 15 store pappesker med mat. Russenes, Maze, Kautokeino, Abisko… navnene var eksotiske og lokkende. På eskene hadde jeg skrevet tall – 8 på esken til Russenes, Maze 4, Kautokeiono 11, slik at jeg visste hvor mange dagsrasjoner jeg skulle legge i hver eske. Så målte jeg opp og fordelte: 3600 kcal hver dag, det ble 200 gram havregryn og 100 gram Vikingmelk til frokost og lunsj. Butikkene jeg handlet i gikk etterhvert tomme for Vikingmelk, da jeg gikk over til morsmelkerstatning – jeg brukte over 1000 kroner på morsmelkerstatning. To frysetørkete middagsrasjoner, 100 gram nøtter og rosiner, 100 gram sjokolade. Grønnsaker og ferskvarer fikk jeg kjøpe underveis, så jeg ikke pådro meg skjørbuk.

Så skjedde noe dumt.

Først kjentes det ut som en gangsperre som ikke gikk over. Jeg kunne ikke helt forstå det, ikke hadde jeg trent noe spesielt hardt i det siste; litt mer løping og sykling på bekostning av svømming, men ikke noe som skulle tilsi at leggene mine skulle være så ekstremt støle og stive som de etterhvert ble. Det eneste jeg kunne komme på, var at jeg hadde vært litt vel ivrig med mine eksentriske trappeøvelser den seneste tiden. Mitt svake punkt er nemlig min høyre akilleshæl, så for å styrke denne før turen hadde jeg kjørt litt på med rehabiliteringsøvelser. Riktignok hadde jeg tatt en hel del flere repetisjoner enn anbefalt, men det kjentes ikke ut som det var akillesen som var vond, snarere leggmuskulaturen. Seks uker før turen og jeg stabbet rundt som en stork.

Jeg avlyste påskeskituren og brukte i stedet palmehelga på å besøke vennene mine i Skåne. Der hovnet leggene opp som tømmerstokker. Det gjorde vondt når jeg gikk, når jeg satt, når jeg syklet og når jeg lå i senga. Vennene mine ble såklart veldig bekymret for meg og gjorde alt de kunne for at jeg skulle bli bra, men ingenting hjalp. Da jeg kom hjem igjen og påsken var over, gikk jeg til fysioterapaut, allmennlege og revmatolog, men ingen kunne si sikkert hva det var. Selv googlet jeg meg til flere diagnoser, den ene verre enn den andre. Jeg prøvde det meste – kompresjonssokker, massasje, tøyning, svømming. Jeg lastet ned «The mindbody prescription. Healing the body, healing the pain» fra Audible og lyttet til lydboka etter at jeg hadde lagt meg. «Smertene sitter i hodet. Ignorer plagene og oppfør deg som vanlig. For at metoden skal virke, må du tro på den.» Jeg knyttet på meg joggeskoene og løp en tur. Det gikk såvidt, men bare hvis jeg haltet og så lenge underlaget var helt mykt.

Dagen etter var jeg helt overbevist om at smertene ikke satt i hodet.

I går var jeg til legen på nytt, og han sa det som jeg innerst inne visste: «Anne, jeg tror du må mentalt forberede deg på at dette kan ta måneder snarere enn uker. Og hvis du trosser smertene og begynner på turen din fra Nordkapp til Lindesnes om halvannen uke, risikerer du å påføre deg selv en langvarig skadehistorie.» Inne på legekontoret bet jeg meg selv i underleppa, men idet jeg kom ut på venteværelse igjen, klarte jeg ikke å holde meg lenger, jeg fisket opp mobilen og ble til en liten jente på 45 år som ringte hjem til mor og gråt i telefonen. To legesekretærer kom med servietter og en kopp med vann, og så tok de meg inn på et eget rom og trøstet meg, og jeg kom på at på toppen av det hele hadde jeg glemt kaken jeg skulle ha med på jobb. Det var min siste arbeidsdag. Jeg hadde solgt tannlegepraksisen hvor jeg hadde jobbet i ti år, og i dag skulle bare være en kort dag der jeg gjorde ferdig de siste pasientene og hadde en siste lunsj med kollegaene, og så skulle jeg ha med en kake som mor hadde bakt, men nå stod kaken i fryseboksen hjemme hos meg og jeg fikk ikke tid til å kjøre hjemom for nå måtte jeg dra for å rekke første pasient.

Mor og far hentet kaken og leverte den på jobben. Jeg tok meg sammen og gjorde ferdig de siste pasientene. Deretter var det tid for lunsj. Aldri noensinne hadde jeg forestilt meg at siste dag på jobb skulle være så trist. «Vi har kjøpt noe til deg. Det var ment for turen din, men du kan kanskje komme til å like det likevel.» Det var en gave. Ledsaget av verdens nydeligste, mest rørende avskjedkort. Jeg pakket opp presangen og det var alle slags sorter sjokolade, og jeg kjente tårene presse på.

∗∗∗

Nå er det dagen etterpå. Broren min har kommet hjem fra Bergen, i hagen står det et partytelt og i stua er bordet dekket med papirduk og engangstallerkner, alt klart for morgendagens søskenbarntreff. Jeg kjenner på meg at det kommer til å bli en fin dag. Værmeldingen er heller ikke så verst. Men det var ikke så mange dager siden jeg våknet opp til et hvitt teppe utenfor vinduet. Sometimes it snows in April. Men så seint på året er det er sjelden den legger seg.

Jeg har ikke avlyst turen min, bare utsatt den. Jeg har regnet ut at hvis jeg klarer å starte før 1. juli, kan jeg fremdeles nå Lindesnes før midten av november. Det bør gå. Og hvis jeg ikke er klar til da, kan jeg gå et stykke i år og resten neste sommer. I mellomtiden skal jeg svømme mye. Og padle. Og sove i telt.

11 kommentarer Legg til din

  1. sveinkjetil sier:

    Ufattelig trist å lese! Prøv å hold motivasjonen oppe. Håper du snart blir frisk🙏🏼 Heier på deg!

    Likt av 1 person

    1. hikinganne sier:

      Tusen, tusen takk, Svein Kjetil!

      Liker

  2. Fjellgeita78 sier:

    Så leit å lese om planene dine ikke går riktig din vei, i sær når du har brukt slik en tid og kostnader på å forberede og planlegge det hele.Jeg hadde selv gråtet en liten skvett.Godt at du er sta og pliktoppfyllende,-at du ennå ikke har gitt opp turen din.Thats the spirit! Gleder meg til å følge deg på ferden! ☆

    Likt av 1 person

    1. hikinganne sier:

      Tusen takk for kjempefin oppmuntring!

      Likt av 1 person

  3. Atle sier:

    Så synd da. Håper du kommer deg avgårde litt senere da.

    Likt av 1 person

    1. hikinganne sier:

      Ja, jeg håper og tror at det blir tur, bare med litt senere oppstart!

      Liker

  4. Oerhört trist att läsa Anne!
    Jag har en mentor vars mantra är «Det vill gärna bli bra!» och det är faktiskt så att det är precis vad som händer så många gånger när saker går tokigt och det inte blir som man tänkt. Jag är övertygad om att med din vilja och motivation så kommer det att stämma in helt och hållet i slutänden.
    Det vill gärna bli bra!

    Likt av 1 person

    1. hikinganne sier:

      Det mottoet skal jeg gjøre til mitt! Tusen takk!

      Liker

  5. Steinar sier:

    Hei. Eg forstår at du er skuffa og vonbroten. Det har du også god grunn til. Men du; dette ordnar seg. Du kjem til å fullføre! Kanskje ikkje etter di opprinnelege plan men planer er «levande» og må justerast! Her er det berre ein ting å gjere; Spytt i nevane og ta nytt tak!! Husk alltid at «sår gror og tårer tørker»! Lindesnes er målet!! Mvh Steinar

    Likt av 1 person

  6. Ruth Helen sier:

    Oi, dette var nytt for meg. Du får ta tiden til hjelp så ordner det seg nok – jeg heier på deg!

    Likt av 1 person

    1. hikinganne sier:

      Hei Ruth Helen, det går framover – jeg håper og tror jeg er klar i begynnelsen av juni.

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s