Lysefjorden

Noe måtte jeg finne på. Jeg hadde sagt opp jobben for å gå Norge på langs, hodet var klart for langtur, men beina var det ikke. De to siste månedene hadde begge leggene mine nemlig hovnet opp, muskulaturen var knallhard og en ubetenksom bevegelse kunne føre til de verste krampetrekninger.

Utenfor vinduet ble trærne grønnere for hver dag som gikk. Løvetannen lyste opp i markene, og om morgenen vekket fuglene meg i otta. En dag var det plutselig varmt og solskinn, etter en kald og gufsen vår. Plenklipperne summet fornøyd i nabolaget, endelig ute fra redskapsboden. Frydefulle hvin hørtes fra trampolinene, og hyl og skrik når noen falt ut. Tenåringene svermet på brygga, og forbløffet oppdaget jeg at det var barna fra i fjor som plutselig var blitt store.

På Facebook var vennene mine travelt opptatt med tindebestigning og maraton-løping. Hjemme satt jeg og var veggpryd, og jeg kjente at hvis det ikke snart skjedde noe nå, så kom jeg til å bli fryktelig sur.

Da jeg gikk gjennom mulighetene mine, så det ikke fullt så svart ut som jeg hadde forestilt meg. Jeg kunne gå på lette turer og beina kom seg sakte men sikkert, ikke fra dag til dag, og kanskje heller ikke fra uke til uke, men jeg var helt klart bedre nå enn jeg var i påsken. Svømming så ut til å hjelpe, og i det siste hadde jeg kunnet padle uten at det gjorde vondt. Og jeg kunne jo så klart bo i telt og forberede meg til langtur, teste satellittelefonen min og prøve ut dagsrasjonene med mat, og ikke minst kunne jeg utforske eneboertilværesen.

Det første som falt meg inn, var å slå opp teltet utenfor et 50-meters basseng og gå i svømmehallen to ganger om dagen. Men tanken på at jeg skulle sitte i det lille teltet mitt på en campingplass langt bort fra alle kjente, føltes litt stusselig. Det var ikke mye villmark over det.

Så kom jeg på en bedre idè: jeg ville padle til Lysebotnen og hjem igjen! Og jeg skulle starte fra hagen min. Og underveis kunne jeg teste beina på små fjellturer.

Snart pakket jeg fars hjemmelagede kajakk. Jeg har en far som kan det meste; hvis bilen min bryter sammen, henter han meg med slepetau og finner ut hva som er galt; han har restaurert hytta jeg bor i, han vet hvordan han skal reparere en vaskemaskin og han er den jeg ringte til når tannlegestolen min kollapset. For 15 år siden støpte han tre glassfiberkajakker, og disse brukte jeg flittig i mange år. Men etterhvert ønsket jeg meg en raskere båt, og jeg tror han var litt skuffet da jeg til slutt kjøpte en surfekajakk.

Men på denne turen der jeg måtte laste fartøyet mitt med utstyr, fikk fars kajakk sin renessanse.

Jeg la fra kai en nydelig lørdags morgen. Fjorden var full av lystbåter; fra små joller ført av 8-åringer, til seilbåter og yachts, og ingen av dem tok noe særlig hensyn til en enslig padler. Jeg måtte manøvrere mellom bølgene og båtene så godt jeg kunne, og håpe på det beste, og slik kom jeg meg gjennom dagen.

Bare den første halvannen timen, langs Lifjell, var kjent farvann. Det er så langt jeg padler på mine vanlige dagsturer før jeg må snu og sette kursen hjemover igjen. Men nå bare fortsatte jeg, og oppdagelsesferden begynte.

Kysten var spraglet av hytter, noen velholdte gamle trehus omgitt av nydelige hager med blomstrende epletrær og rhododendron, andre signaturbygg med private brygger, og atter andre middelalderkonstruksjoner uten plan men med desto mer sjel. På terrassene nøt familiene den uventede sommer-våren, og vinket til meg når jeg passerte.

DSC_0139DSC_0174DSC_0129

Dagens mål var Tingholmen, hvor Ryfylke Friluftsråd har lagt til rette med brygge og toalett og gapahuk. Så klart var jeg ikke den eneste som hadde denne planen; båtfestene var fulle av seilbåter, rundt grillstedene satt familier med pølsespyd og potetsalat, og i fjæra lette små barn etter sandkrabber og sjøstjerner.

En av fedrene hjalp meg å trekke kajakken inn på land, og jeg hengte tørrdrakten i et tre og satte åra opp mot fjellveggen. Det var fremdeles varmt, så jeg rullet soveposen min ut på den myke mosen og la meg i halvskyggen noen under gamle frukttrær, spiste sjokolade og leste på lesebrettet.

Da sola gikk ned, reiste familiene hjem, men seilbåtene lå fremdeles på svai. Fra en av dem hørte jeg noen som spilte «Ingenting». Det må ha vært minst 20 år siden jeg sist jeg hørte det bandet, og plutselig var jeg tilbake i tid til gymnasdagene, på båttur med kjæresten min og vennene hans. Øyene gikk stort sett i ett for meg på den tiden, vi var ikke så nøye på hvor vi gikk i land og hvor vi sov, og i de lyse sommernettene ragget vi rundt i skjærgården. Var vi her? Det kunne vi godt ha vært, men jeg kom ikke på noen minner herfra.

Lærdommen fra første natt av padleeventyret mitt var at mai er i tidligste laget for sommersovepose.

∗∗∗

Frokosten neste morgen var havregrøt med morsmelkerstatning (butikkene var gått tomme for Viking-melk etter at jeg hadde hamstret til Norge-på-langs turen min). Fra første munnfull kunne jeg si med sikkerhet at dette ikke kom til å bli en hit. Men kaffen etterpå var herlig, og jeg spanderte på meg en liten sjokoladebit for å veie opp for den skuffende frokosten. Mens jeg satt i gresset gled et ærfuglpar forbi, og like i nærheten hørte jeg sauebjeller. Livet var ikke så verst.

Men jeg hadde ikke funnet drikkevann på øya, så jeg kunne ikke bli her hele dagen. Motvillig pakket jeg teltet, stappet soveposen ned i trekket, presset lufta ut av liggeunderlaget, lastet kajakken og fikk på meg tørrdrakten.

Du tror du kjenner omgivelsene du har bodd i mer eller mindre hele livet, og så oppdager du at det er hele samfunn like utenfor stuedøra du aldri har hørt om. Aldri hadde jeg forestilt meg at utkanten av Sandnes var så landlig og noen steder også så vill. Her og der var det ugjennomtrengelig skog helt ned til sjøkanten, viker og svaberg og små øyer med hytter og hus og gårder, det var veier jeg verken hadde kjørt eller syklet, og det var oppdrettsannlegg og fiskebåter. Og til og med de stedene jeg kjente fra før, så helt annerledes ut fra sjøen. Der var Bersagel, hvor barndomsvenninnen min hadde bosatt seg. Først nå la jeg virkelig merke til hvilken en nydelig plass de hadde. Og der var Høle, og skimtet jeg ikke til og med skolen hvor jeg hadde vært tilkallingsvikar en gang for lenge siden? Det var det året jeg var ferdig med gymnaset, jeg kan ikke ha vært mer enn 19! Jeg husker hvor forbløffet jeg ble over førsteklasse-energien, og jeg husker entusiasmen min og hvor kaotiske timene mine var. Men likevel tror jeg aldri at jeg tvilte på meg selv eller kjente meg mislykket. Den følelsen kom først på tannlegestudiet.

Før eller siden måtte jeg krysse fjorden, og etter hvert som jeg nærmet meg det uunngåelige, ble jeg mer og mer bekymret. Det var begynt å blåse ganske kraftig og bølgene kom fra alle kanter. Hvis jeg hadde hatt surfekajakken min, hadde det ikke vært noe problem. Den er riktignok mer ustabil, men lett å komme seg oppi igjen om jeg faller ut, og det har jeg gjort så mange ganger etter at der føler jeg meg ganske trygg. Men med den hjemmelagede kajakken min var det noe annet, den har nemlig en stor ulempe – kokpiten er så trang at den er vanskelig å komme nedi, til og med til vanlig når den ligger på grunt vann. Jeg har trent noen ganger på flat sjø, men aldri i røft farvann eller med tung last. Dessuten hadde jeg lagt igjen lensepumpa hjemme. Jeg hadde tenkt å ta den med, men så var det ikke plass på dekk.

To kilometer lenger ute kunne jeg se inngangen til Lysefjorden. Så nært, men dog, så fjernt.

Jeg gikk i land på Lauvvik, strakte på beina og spiste sjokolade. Så var det tid for seriøs padling.

Fem minutter fra kaien var jeg ute i hvit sjø, en rotete røre med vind bakfra; høye, kjappe bølger fra alle kanter og lange, flate dønninger fra ferja inn fra venstre. «Padle, padle, padle!» Nå var det ikke tid til å snu seg tilbake. Jeg festet blikket på en liten strand på den andre siden og padlet det jeg kunne, samtidig som jeg prøvde å slappe av og følge med i den ville dansen. For en lang tid virket det som om jeg ikke kom noen vei, men med ett var jeg inne i smulere farvann, sjøen la seg og jeg gled inn mot land.

Nå skjedde det noe merkverdig – kjeven min begynte å bevege seg uten min kontroll. Jeg hakket ikke tenner og det var ikke krampetrekninger, og ikke holdt jeg på å grine heller, det var bare ukontrollerte bevegelser, og den eneste måten å få kjeven til å slutte å skjelve på var å holde haka fast med hånda. Det der var nesten litt på grensen. Hvorfor i all verden tok jeg ikke ferja?

Jeg hadde bestemt meg for å slå leir i Dørvika, enda et friluftsområdet driftet av Ryfylke friluftsråd. De siste kilometrene inn til vika gikk i sneglefart. Sjøen var stille og silkemyk, men jeg følte meg som en zombie som padlet i sirup. Og da jeg endelig kom inn til land, veltet jeg ut av kajakken og dro den inn på stranda.

Jeg hadde såvidt fått skiftet til tørre klær idet en kjent skikkelse kom slentrende ned grusveien. Det var Tore, som jeg kjenner fra Fjellsportgruppa.  Over skulderen hans hang et klatretau og i hånda bar han en motorsag. «Anne, løp opp i bilen, der har jeg et ekstra par med klatresko og en sele til deg.» Bare tanken på turen opp til bilen var strevsom nok i seg selv. Så mens Tore klatret, motorsaget og ryddet fjellveggen for mose og småtrær og løse steiner, lå jeg på liggeunderlaget mitt på den varme sandstranda og spiste frysetørret middag, og deretter koste jeg meg med kaffe og sjokolade og lesebrett.

Ikke mange timene senere var jeg i soveposen. Bølgene rullet inn mot stranda. Kroppen min rullet også, opp og ned og fram og tilbake som om jeg fremdeles befant meg ute på sjøen. Nå kjente jeg også skuldrene mine verke ganske kraftig etter to dager med padling.

∗∗∗

Den tredje dagen var jeg godt i gang med Lysefjorden-turen min. Her var det bratte fjellvegger på begge sider, lysegrå og mørkegrå, grønne lier og svart sjø. Jeg koste meg og cruiste sakte avgårde. Ikke langt fra Dørvika fikk jeg øye på Preikestolen på den andre siden av fjorden. Hvis jeg ikke hadde visst omtrent hvor jeg skulle se etter den, hadde hadde jeg nok ikke fått øye på den. Du forventer at den skal være et stort utspring som henger utover fjellsiden, og så er den ikke mer enn ei fortann som såvidt stikker ut av tannrekken.

Flørli

Jeg kom til Flørli midt på formiddagen. Ikke før hadde jeg kommet meg ut av kajakken, så ble jeg introdusert for Oscar, som hjalp meg å trekke båten opp rampen og få lagt den på gresset. Oscar driver Flørli 4444 Kafè og hostell sammen med Hessel, og han så hvor kald og våt jeg var. «Kom opp i en av leilighetene. Der kan du ta deg en varm dusj og få på tørre klær, så skal jeg finne en skotørker imens.» Ute på fjorden hadde jeg ikke merket at jeg var verken våt eller kald, men i det samme jeg kom på land, begynte jeg å fryse. Det er veldig forunderlig, jeg blir alltid klam under tørrdrakten, og føttene blir klissvåte. Først trodde jeg det var fordi drakten lakk, så jeg fylte begge beina med vann og hang den på tørkesnora for å finne ut hvor hullet var. Men den var helt tett. Jeg har diskutert fenomenet med padlevennene mine, og de har opplevd det samme med sine tørrdrakter og har to teorier; noen mener vi blir våte av svette, mens andre tror vi blir våte fordi vann kommer gjennom mansjettene rundt håndleddene. For meg er saken fremdeles et mysterium.

Jeg hadde lyst å bare bli stående under det varme vannet. Det kjentes så deilig å få vasket av meg alt saltet fra ansiktet, snurre meg rundt og såpe meg inn. Jeg hadde fått liktær -det skjer nesten alltid når jeg er kald og våt – og omtrent annenhver tå hadde mistet all farge og var kritthvit. Men nå begynte blodet å strømme tilbake igjen, og jeg kunne kjenne at det prikket og dunket, tærne ble først mørkerøde og så normale i fargen igjen. Da var det på tide å gå ut av dusjen; jeg delte leiligheten med to andre og kunne ikke bruke opp alt varmtvannet.

Ren og varm og uthvilt ruslet jeg rundt i den lille bygda. Det var som å komme inn i en annen verden i en annen tid. Flørli er ei lita grend med tre innbyggere og 13 hus. Her har det bodd folk siden 1400-tallet, men i 1708 ble bygda lagt øde i nesten 100 år etter et steinras. Dagens bygninger er fra 1913-18, da kraftstasjonen ble bygget, men også fra 50-60-tallet, vil jeg tro. I 1916 bodde det nesten 200 mennesker her, hvorav 119 arbeidere, 28 kvinner og 37 barn. De hadde sin egen grendeskole, postkontor og landhandel.

Butikken ble lagt ned i 1981 og skolen på midten av 80-tallet, og i 1999 ble bygda fraflyttet på grunn av automatisering av kraftverksdriften. I mange år ble bygningene liggende brakk og hele Flørli var preget av forfall, men nå er det en ny vår på Flørli. Noen av husene er kjøpt av private og stelt i stand; Stavanger Turistforening eier det øverste huset som nå er blitt ubetjent turistforeningshytte, men det meste av æren skal Hessel og Oscar ha! De har restaurert den gamle kraftstasjonen og gjort den om til kafe, åpen hver helg fra slutten av mai til begynnelsen av oktober, og hver dag fra midten av juni til slutten av august (for eksakte datoer, gå inn på hjemmesiden deres). Skolehuset har de også gjort i stand, og her er Skolepuben åpen i helgene fra juni til september. På lørdager fyrer de opp badestampen. Og de har pusset opp flere av husene og gjort de klare for utleie. Her kan du bo i din egen Direktørvilla, leie Ingeniørboligen eller et rom eller ei seng i en av leilighetene, eller du kan slå opp teltet på den flate gressmarka nede ved sjøen. Fantastisk!

Kilder:

https://no.wikipedia.org/wiki/Fl%C3%B8rli

http://www.florli.no/

Jeg gikk ned til kraftstasjonen, og gjennom de høye, smale vinduene kikket jeg inn i turbinhallen. Mellom de enorme generatorene kunne jeg se oppkledde mennesker gå rundt med champagne-glass. De små bordene var dekket med hvite duker. I vasene var det satt blomstrende eplegreiner.

Like ved siden av kraftstasjonen var bunnen av den berømte og deilig beryktede Flørlitrappa. 4444 trappetrinn, i 2015 kåret til en av verdens mest skremmende trapper av CNN.

DSC_0327DSC_0325

Så utforsket jeg husene. De lå bratt over hverandre oppetter lia. Nesten alle hadde sitt eget tuntre; aristokratiske hengebjørker og kraftige bøketrær, og overalt blomstret heggen og epletrærne og sauene brekte og bjellene klang.

Oscar viste meg inn i huset hvor ingeniørene i sin tid bodde med familiene. Nå er dette blitt stedets Historiske Hostell, og han og Hessel holdt på å restaurere det til sesongen skulle starte for fullt om to uker. Jeg ble så begeistret! Alt var gjort så profesjonelt! Huset blir tilbakeført til fordums glans, ikke forbedret og fornyet, men bevart og vernet. Trappetrinnene var fremdeles slitte etter alle de tusenvis av gangene folk har gått ned i den svale kjelleren for å hente opp poteter og melk og kjøttmat og fisk; gelenderet bar preg av å ha blitt bruk i årtier, men atter en gang var det glatt og godt for hendene å gli over, og dørstokkene var de opprinnelige, nedtrødde på midten men nymalte og myke under sokkene.

DSC_0319

Ingeniørboligen
Ingeniørboligen. Dette huset ble også brukt som gjestehus for prominente besøkende som kom på visitt til kraftstasjonen. I dag er det Flørlis Historiske Hostell med fem soverom og 17 senger. Dette er huset som nå blir restaurert, og hvor innendørsbildene er tatt.

DSC_0407DSC_0397DSC_0388DSC_0389DSC_0402DSC_0403Direktørboligen

DSC_0364
Hvem vil ikke bo i et hus som dette? Direktørvillaen er det mest moderne og komfortable av overnattingsstedene på Flørli, og kan bli leid for minimun to dager. Den er perfekt for familier og grupper.

DSC_0408DSC_0410DSC_0412Arbeiderboligene lå lengs nede ved sjøenDSC_0416

Over sjøen i den steile fjellveggen var det delvis sprengt ut, delvis murt opp en smal kjerrevei, og det var spennende og litt deilig skremmende skummelt å kikke ned den stupbratte steinmuren som endte rett i sjøen. Veien ledet til en liten anleggsbrakke, og her traff jeg Hessel som var godt i gang med å gjøre om det lille røde huset til verdens mest spektakulære overnattingssted akkurat stort nok for en dobbeltseng og et par stoler under det store vinduet. Om et par uker kan den eller de som bor her, ligge hele natta og speide inn fjorden helt til Lysebotn.

DSC_0365DSC_0370

DSC_0417
Var det noen gang en bedre utsikt fra et gjestehus?

Tilbake i leiligheten sank jeg ned i skinnstolen ved vinduet. De hadde to Falcon-stoler der fra Vatne Møbler – utrolig kult! Jeg la beina på bordet. Kaffekopp i hånda, lesebrett i fanget og fra der jeg satt kunne jeg se ut på en speilblank fjord og grå og grønne bratte fjellvegger. Rett i mot meg var det et stort område i fjellsiden, på størrelse med et tjern, hvor veggen var så bratt at det ikke var noen trær eller vekster. Jeg stirret på stupet og oppdaget plutselig at det var et hjerte. Det minnet meg om den tegningen hvor du enten kan se en kanin eller en and, og når du først har sett det ene, så klarer du ikke å omstille øynene til å se det andre. Etter å ha lagt merke til hjertet, klarte jeg ikke å få det ut av hodet igjen.

∗∗∗

Neste morgen padlet jeg til Lysebotn. Jeg hadde fått tid for MR av leggen, og ville legge ifra meg kajakken i Lysebotn og ta ferja ut til Lauvvik. Det var ganske behagelig å bare ha en kort dag foran meg, for jeg kjente meg trøtt helt inn i margen, og skuldrene mine plaget meg ganske mye. Fjorden glitret og jeg så ingen andre.

Jeg hadde aldri padlet denne strekningen tidligere, bare sett den fra ferja. Dette var noe helt annet. Jeg holdt meg helt tett inntil fjellet. Det føltes som om jeg padlet i en urskog. Gamle, krokete trær og døde trær som hang utover sjøen, mosegrodde steiner og ormegras, steinur og svae. Gjøken gol. Kom jeg for nære tjelden, lettet den berget og skrek gjennomtrengende: tu-pii tu-pii tu-pii.

DSC_0024

Da jeg rundet et nes, hørte jeg plutselig et kraftig plask. Og så ett til og enda ett og så et helt artilleri – jeg hadde støtt på Lysefjord-selene. Nå gled ti eller femten av dem ned av berget hvor de lå og solte seg. Jeg stoppet å padle. Ingen av selene var blitt igjen oppe på land, og en stund var det som om de aldri hadde vært der. Men så dukket det ene hodet etter det andre opp rundt meg. De minnet om svarte labradorer. Noen holdt seg langt ifra, andre sirklet rundt kajakken, kom nærmere for så lydløst å synke under vann igjen, og jeg trodde jeg var alene inntil jeg snudde meg rundt og så at de var like bak meg. Alt var veldig stille, den eneste lyden som hørtes var når en av dem av og til brøt overflaten som en hval og slo med halen til et stort splash. Dette var livet, her og nå. Og så tenkte jeg: «Hvorfor, hvorfor Anne, pakket du ned kameraet?»

Jeg ville ikke forstyrre dem for mye, og padlet videre. Nå var det ikke mye grønt igjen langs fjellsidene. Loddrette vegger reiste seg tusen meter rett opp fra havet, og jeg måtte legge hodet bakover for å se konturen av platået over meg. Helt der oppe mellom utspringene kunne jeg skimte Kjeragbolten som en klinkekule kilt inn i en bergsprekk.

Lysebotn

I Lysebotn var det en rullesteinstrand hvor jeg kom meg i land ganske lett. Jeg tømte kajakken og løftet den inn på gresset. Det var en deilig dag; sol, en myk bris i lufta, sauer og lam. Så bar jeg tingene mine til Lysefjorden Turisthytte. De holdt på å åpne for sesongen, men enn så lenge var det bare et japansk filmteam her. Betjeningen var veldig hjelpsomme og lot meg legge alt utstyret mitt ned i kjelleren deres, hvor jeg ville hente det om to dager.

Det var sted og tid for en promenade. Frukttrærne blomstret og jeg hadde et par timer på meg til ferja gikk. Bak turisthytta var det en bjørkeallè som førte til ei gate med koselige små trehus og velholdte hager, cabincruiser i oppkjørselen og kajakk i garasjen.

P1030753
Lysebotn/Arkadia

Ferja var fylt av pendlere (fra kraftstasjonen?), barske karer med hjelmer og gule verneklær, samt en og annen fjellklatrer, men ikke så mange turister ennå. Jeg lente meg tilbake i setet og gjennom vinduet betraktet jeg den lange og smale fjorden jeg hadde padlet de siste to dagene. Turen ut tok en time.

∗∗∗

Torsdag morgen tok jeg 06:05-ferje fra Lauvvik til Lysebotn. Mine venner selene ventet på meg, og jeg kunne ikke komme fort nok i kajakken!

DSC_0097
Utsikt fra Lysebotn tidllig torsdag morgen

De lå på det akkurat samme stedet i dag, og gikk i ett med berget; mørkebrune, lysebrune, brunespettede, lysegrå, mørkegrå, gråspettede, sølvfargede; stinne av spekk men likevel atletiske. Først betraktet de meg avventende, så gled de ned i sjøen som sist.

DSC_0125DSC_0129DSC_0147DSC_0140

∗∗∗

Håheller

Så krysset jeg fjorden og gikk i land på Håheller. Dette var en gang den flotteste av alle gårdene i Lysefjorden. Grevskapet kaltes den på folkemunne, og her døpte man ungene i vin.

I dag står hovedhuset igjen som en forfallen rønne. Dørene henger og slenger, vinduene er knuste, en vegg har falt fra og takstein mangler. Eierne har søkt om å få brenne det ned. Eg konne grina!

Kilde: http://www.aftenbladet.no/lokalt/Brenner-perle-i-Lysefjorden-46621b.html

DSC_0161DSC_0162DSC_0174

Jeg slo opp teltet mellom einerbuskene. Innenfra kunne jeg ligge og se ut på fjorden.

Det var fremdeles tidlig på dagen, beina var ikke så allerverst, og bak huset ledet en smal sti opp i lia. Jeg bestemte at leggene mine hadde fått hvilt seg lenge nok, og pakket sekken for fjelltur.

DSC_0180

Stien viste seg å være en felle. Først var den innbydende. Bar og buktende lokket den meg inn i bjørkeskogen. Trampet tydelig av hundrevis av føtter og år med hardt arbeid. Her og der var den dekket av tørre brune blader fra i fjor, og små hauger med hjortekuler bar bud om at den fremdeles var i bruk.

Så delte den seg, først en gang og jeg valgte feil og måtte gå tilbake. Så en gang til, og jeg trodde jeg hadde gått feil en gang til og snudde, men det andre tråkket var like vagt. Jeg hadde kart, og jeg brukte mobilen som GPS, og ut fra disse skulle jeg være mer eller mindre på riktig kurs, men selv om det var tegnet inn en sti på papiret, var den ikke synlig i terrenget.

Jeg kom til ei steinur. Ifølge kartet var dette veien opp til Fyljesdal. Jeg kunne fremdeles komme meg videre. Det gjalt bare å være forsiktig. Saktig og omhyggelig tok jeg meg fram mellom kampesteinene. Hver gang det beveget seg under meg, gjorde hjertet et hopp og jeg kjente elektriske støt ut i fingrene. For alt i verden, her måtte det ikke begynne å rase!

DSC_0184

Jo lenger inn i ura jeg kom, desto mindre lyst hadde jeg til å snu og gå tilbake. Det kunne ikke være så langt igjen. Men det var det. Det føltes som om jeg gikk meg bare mer og mer fast, og jeg var på nippet til å gi opp da jeg oppdaget en varde. For et herlig syn! Jeg speidet lenge etter neste varde, men kunne ikke se noen, verken foran meg eller bak meg. Men nå var jeg fylt med nytt mot. Her hadde vært folk før! Jeg klatret videre, og ikke lenge etter var det en ny liten varde, og så enda en og endelig var jeg inne på et tråkk.

Nå kunne jeg senke skuldrene en liten stund. Men jeg var litt betenkt, for kartet viste at stien skulle krysse en foss, og jeg hadde hørt lyden fra den en lang stund. Det der hørtes ikke bra ut.

Det var det heller ikke. Det ville vært galskap å forsere de voldsomme vannmassene.

Men såvidt jeg kunne se, var det heller ikke nødvendig. Jeg studerte kartet og terrenget, og tenkte at her burde det da være mulig å komme opp skaret på denne siden av fossen.

Dermed fortsatte steinklatringen. Men sammenliknet med det jeg hadde vært gjennom, var dette ikke så verst.

DSC_0194

I toppen av juvet kom jeg inn på stien igjen. Det var som å treffe igjen en gammel venn.

Nå flatet landskapet ut og jeg fulgte et vann, stort og svart og stille og delvis dekket av is. I enden av vannet var det noen hytter og fraflyttete gårdshus. Så merkverdig å treffe på sivilisasjon her. Det føltes som om jeg var kommet til Shangri-La.

DSC_0196.JPG

Dette var Fyljesdalen hvor Trygve Fyljesdal bodde fram til 1964 med sine sauer, geiter og kyr. De siste 15 årene var han eneste innbygger i den lille bygda. En dag flyttet han til Strand, men i 1969 kom han tilbake til Lysefjorden. Nå leide han Håheller, og her ble han boende i mange år. Da Trygve døde, var også Håheller forlatt.

Operasjon Freshman

I november 1942 styrtet et Engelsk glidefly i Fyljesdalen. Sammen med tre andre fly var det på vei til Vemork for å bombe og sabotere tungtvannsanlegget på Rjukan. Men mye gikk galt på ferden, og flyene måtte snu med uforrettet sak. Bare det ene bombeflyet returnerte til Scotland. 

Begge pilotene og seks av soldatene omkom da flyet styrtet. Men noen av soldatene levde fremdeles, og de to seg fram til gårdene i Fyljesdalen. Men bøndene fryktet represalier og informerte lensmannen i Forsand, som igjen varslet tyskerne.

Alle de overlevende soldatene ble henrettet. Fire av mennene ble dopet ned med morfin, og deretter drept, før de fikk tunge steiner bundet til kroppen og ble dumpet i sjøen. En av soldatene ble skutt bakfra mens han gikk nedover en trapp, mens de andre ble drept ved kvelning.

Etter krigen ble Wehrmacht-personell stilt for retten og dømt til døden for sin deltagelse i henrettelsene.

Fra Fyljesdalen var det enda et skar som måtte forseres før jeg kunne ta fatt på nedstigningen. Herfra var det merket sti et stykke, men nå var jeg oppe i snøen og gikk til knes i råtten gammel sørpe. På andre siden av fjellet gikk lia bratt nedover til fjorden, og selv med GPS-en var det vanskelig å finne sporet. Mange timer senere kom jeg ned til Håheller. Da var jeg så trøtt at jeg stolpret inn i teltet og sovnet med det samme.

∗∗∗

Jeg våknet opp midt på natta av at beina mine hamret og verket. Leggende var harde som stokker. «Alt er ødelagt,» tenkte jeg. Utenfor hadde det blåst opp til kuling. Teltet ristet og bråkte som om et helikopter holdt på å lande på marka jeg lå på.

Om morgenen hadde vinden lagt seg, men på sjøen var det fremdeles hvite bølger. Planen min for i dag hadde vært å padle over til Flørli, leie et rom i leiligheten og sitte på kafèen med kaffe og iskrem og lese avisene de hadde og rusle rundt i bygda og prate med Oscar og Hessel. Men noen ny farefull fjordkryssing fristet lite, og jeg måtte finne på noe annet.

Det kan bli litt kjedelig i lengden å sitte i et telt på Håheller, spesielt når du ikke kan gå på fjelltur. Jeg trodde ikke ferja gikk innom Håheller (da jeg kom hjem, fikk jeg vite at det gjør den, hvis du ringer Kolumbus og ber den plukke deg opp. Tusen takk, Torbjørn!), så jeg ble sittende litt og gruble over hvordan jeg skulle komme meg videre. Mens jeg tenkte, kokte jeg opp vann og spiste havregrøt og sjokolade, og drakk et par kopper kaffe. Så bestemte jeg meg for å padle langs land til Songesand.

Bølgene kom i store dønninger fra siden og bakfra. De løftet opp kajakken min og bar meg framover, før de slapp meg ned hard på vannet. Så kom neste bølge, og neste og neste. Ansiktet mitt var salt av sjøvann og svette. En gang ble jeg snurret rundt og fikk bårene på tvers. Da hadde jeg min fulle hyre med å rette båten opp igjen.

Men så var det også lune viker med stille sjø, hvor jeg hentet meg inn igjen og gled sakte framover, og gjorde meg klar for neste brottsjø.

Det kan ha vært adrenalinet, eller triumfen over å ha kommet meg fram til Songesand, som gjorde at beina mine kjentes nesten bra igjen etter padleturen. Jeg dro opp kajakken på gresset, hang tørrdrakten i et tre og besluttet å gå veldig rolig og uprovoserende opp til Bakken.

Bakken

Blant alle de nydelige strekkene langs Lysefjorden synes jeg turen fra Songesand til Bakken er den vakreste. Her smyger stien seg langs foten av fjellet, først på berget helt nede ved sjøen, så oppover ura til en gammel gård med hvitt våningshus og en grå, værbitt løe. Noen steder er veien forbedret med opplødde steinmurer og flate heller, andre partier går gjennom steinura, men de er korte og ikke så vanskelige å forsere. Her vokser eik og or og ask og lind og furu og rogn og selje, einer og kristtorn. Og bjørk, noen ranke og hvite, andre gamle som Metusalem med svarte stammer og amputerte lemmer.

På bakken blomstret jordbærplantene, hønebær, skogsstjerne og myrfiol. Jeg gikk på et teppe av tørre furukongler, omgitt av fuglesang.

DSC_0214

DSC_0231
Styvningstre: Fra gammelt av ble sau og geit vinterforet med greiner fra ask, lind, alm, rogn og bjørk. Treet ble kuttet ned til lagelig arbeidshøyde, men gjerne så høyt at dyrene ikke nådde de nye skuddene. Avkorting av tykke grener hørte med til styvingen. Istedenfor å gro en høy, bred stamme og tykke grener, vokste det ut mange smågrener under skåret. Bunnstammen ble da tykkere. Den stutte, runde formen gjorde trærne svært stormsterke. Grenene fra de nye skuddene ble tynne og dekket av løv, og godt egnet for høsting, vanligvis etter 5 til 6 år.  Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Styving (copy&paste…)

DSC_0232DSC_0234DSC_0247

På Bakken gikk jeg rundt kikket på bygningene og de enorme steinmurene. Snorrette, uten mørtel. I frukthagen var trærne overgrodd av lav, men ennå blomstret de såvidt.

Dette var barndomshjemmet til Pilt-Ola, husmannssønnen som var født inn i fattigdom, men som brukte evnene og motet sitt og skapte et liv som ellers bare hører hjemme i eventyrbøkene. Han slo seg opp på sildefiske og ble en rik mann som både eide flere handelshus og gårder, tre kirker og en spikerfabrikk. Han gikk konkurs og reiste seg igjen, denne gangen med en halsbrekkende forretningsidè: tamreinsdrift. Han kjøpte opp tamrein i Finnmark og vandret med den hjem til Ryfylke. I Suldal bygget han den første broa over Suldalslågen. 

Men det som traff meg sterkest, var at han var halt. Som ungdom var han med på kjølhaling av en båt da han falt stygt, og resten av livet kom han til å dra på foten. Dette var opphavet til klengenavnet Pilt-Ola («å pilte» betyr her å halte). Han gikk hele veien fra Finnmark og hjem som halt!

Kilde: http://www.forsand.kommune.no/om-pilt-ola.163223.nn.html

De siste beboerne på Bakken var søsknene Gjertrud og Johannes Bakken. Begge var ugifte, og Pilt-Ola var deres oldefars bror. Gjertrud døde i 1962, og en dag i 1973 reiste Johannes seg fra kjøkkenbordet, kaffe-koppen fremdeles halvfull, forlot gården og flyttet ned til Songesand. Samme år førte han Bakken over til Forsand kommune.

Nå er hovedhuset nedslitt. Ikke like forfallent som Håheller, men det trenger kyndig restaurasjon. Låven er i bedre stand, og det er mulig å overnatte der, men jeg ville ikke anbefalt det, for her kryr det nemlig av mus. Håpet mitt er at Bakken blir ivaretatt før den ender opp som Håheller!

DSC_0272DSC_0273

DSC_0281
På vei ned fra Songesand traff jeg dette ekornet

På Songesand ringte jeg ferja, og 15 minutter senere tok den meg om bord og skysset meg over til Flørli. Her var det rom for meg i leiligheten, og her traff jeg Silas, en hyggelig ung tysker som brukte ferieuken sin i Norge.

DSC_0308

∗∗∗

4444 trinn

Dagens værmelding sa vindstyrke 17 m/s, og fra vinduet kunne jeg se hvite strimer på den svarte fjorden. Hvor herlig var det ikke å sitte innendørs og kose meg med synet! Jeg hadde en lang og lat frokost (havregrøt), og kontemplerte litt over leggene. De var ikke så aller verst. Ikke 100%, men kanskje 70-75. Det tenkte jeg var godt nok, og bestemte meg for å gå Flørlitrappene.

Jeg tok meg god tid, gikk bedagelig og hørte på lydbok og stoppet for å snakke med de eneste andre jeg traff på turen; en familie fra Kristiansand med besteforeldre, mor og far og barnebarn som feiret bursdag for det ene barnebarnet.

De første 1000 trinnene merket jeg ikke så mye til vinden. Rørgaten lå beskyttet av skogen, det suste fra tretoppene, men det eneste jeg måtte være obs på, var de våte og glatte trinnene.

DSC_0341DSC_0334DSC_0347

Etter hvert begynte de tynne trærne langs trappa og svaie, men fremdeles gikk jeg ganske ubesværlig. Ved det hvite kabelhuset var  trærne mer glisne, det hvinte i waieren og nå merket jeg godt at jeg hadde motvind. Herfra gikk det ganske bratt oppover, og et stykke hang trappa et par meter over bakken. Så flatet det ut igjen og la seg ned på berget, og herfra kunne jeg likeså godt gå ved siden av trappa som i selve trinnene. De siste 500 metrene føltes nesten litt som juks, for nå var trappa mer som hønsestige å regne.

DSC_0358

Jeg fant aldri 4444-skiltet, det var fremdeles godt gjemt under snøen. Men jeg lette ikke så grundig heller, for her på toppen blåste det så kraftig at det var best å komme seg kjapt av gårde igjen. I en fart fikk jeg på meg vottene og vindjakken og så fulgte jeg bekkestien nedover fjellet. Snart var her trær, etter hvert ble det skog, stien ble bredere og det siste stykket ned til Flørli gikk jeg på en fin og bratt og svingete stølsvei.

Vel hjemme i leiligheten la jeg meg på sofaen og slappet av. Etter en stund begynte jeg å lure på hvor Silas var; han hadde gått ut før meg og var fremdeles ikke kommet tilbake. Ikke hadde jeg sett noe til ham på hele turen heller. Men akkurat idet jeg begynte å bli bekymret, kom han inn døra frisk og glad. Det viste seg at han hadde fulgt stien et stykke  opp mot de nye Skåphyttene, men snudd litt før Sauatjørna fordi snøen ble for dyp.

∗∗∗

Sakte søndag: På sjøen var det bare små krusninger. Like utenfor huset hørtes sauebjeller, og da jeg hentet inn sokkene fra tørkestativet, så jeg to lam som lå like inntil husveggen. Silas var allerede ute, ivrig etter å komme seg opp i fjellene. For meg fristet det mest med innedag. Jeg fyrte i peisen og krøllet meg sammen i favorittstolen og drakk kaffe, spiste sjokolade og leste på lesebrettet. Senere ruslet jeg ned til kafèen og hadde meg enda en kopp med kaffe og leste i avisene som lå der.

Om ettermiddagen tok jeg ferja over til Songesand  der kajakken lå og ventet. Herfra padlet jeg en time eller så i blikkstille sjø, og gikk i land ved Refså kai, hvor jeg satte opp teltet på flaten og sovnet så fort jeg la meg ned i soveposen.

∗∗∗

Preikestolen

Det regnet ganske kraftig i løpet av natta, men da jeg våknet, føltes det som en badstue inne i teltet. Utenfor var himmelen skyfri. For en nydelig dag, perfekt for en tur til Preikestolen!

I kveld skulle jeg spise middag med foreldrene mine på Preikestolen Fjellstue, og hvis det var ledig rom ville jeg også overnatte der. Jeg lurte litt på om det var best å pakke ned teltet og tingene mine i kajakken, men alt var så vått at jeg bestemte meg for å la teltet stå som det var og la tørrdrakten henge til tørk.

Fra sjøen var det 200 meter stigning opp til Refsvatnet, og bakken var allerede varm av sola. Gresset var fremdeles fjorårsgult, men bjørka spratt, fuglene sang og humlene summet og jeg traff ingen andre.

DSC_0421DSC_0435

Preikestolen Fjellstue lå i enden av Refsvatnet, og utenfor krydde det av folk. Parkeringsplassen var full av turistbusser og privatbiler, og i resepsjonen til fjellstua summet det i japansk, fransk og amerikansk. Jeg var heldig og fikk det siste rommet de hadde, la fra meg litt utstyr og fikk på meg shorts og singlet.

På nesten hele Lysefjorden-ekspedisjonen min hadde jeg vært mer eller mindre alene, men turen opp til Preikestolen var mer antropologi enn villmark. Egentlig ganske fint også, litt som om jeg var i utlandet på storbyferie. Men samtidig – takk og pris at det ikke var like mange folk rundt resten av fjorden!

DSC_0438DSC_0443DSC_0440DSC_0456DSC_0460DSC_0486DSC_0487DSC_0489

Tilbake på fjellstua tok jeg en dusj i mitt eget private baderom. På gulvet var det skiferfliser og veggene var av frostet glass. Deretter møtte jeg foreldrene mine i resepsjonen og vi hadde en nydelig middag i restauranten. Til dessert valgte de eplekake og jeg sjokoladekake, og så kjørte de hjem og jeg tok en tidlig kveld på rommet mitt.

DSC_0437DSC_0002

∗∗∗

Igjen ble jeg vekket av uvær. Jeg hadde latt vinduet stå på gløtt da jeg la meg, og nå slo det mot karmen. Utenfor brølte vinden. Regnet hamret mot ruta, og plutselig kom jeg på at teltet mitt stod oppslått på kaien. Og ikke bare teltet; tørrdrakten hang fra et tre og padleåra hadde jeg satt opp mot fjellveggen. Nå så jeg for meg hvordan alt ble rusket opp og blåst på sjøen.

Resten av natta kunne jeg ikke sove, alt jeg tenkte på var tingene mine nede på kaien. Og utenfor virket det som om stormen bare ble verre.

Neste morgen var frokostbordet i matsalen dekket til buffet; hjemmelaget brød, jordbærsyltetøy og syltetøy av bringebær og blåbær, salami, skinke, ost, sild, sylteagurk og egg og honning. Og åpen kaffebar. Jeg kunne ha blitt sittende i timesvis.

Men jeg fikk ikke ro på meg, vinden blåste fremdeles kraftig og jeg måtte ned og se etter teltet på kaien. I resepsjonen reserverte jeg rommet mitt for en natt til – padling i dag var utenkelig, kledde på meg rengtøyet og fulgte stien langs vannet og ned den bratte bakken til kaien.

Teltet stod ennå! Og alt det andre var der også; tørrdrakten, padleåra, redningsvesten og spruttrekket. Og kajakken. Jeg pakket det gjennomvåte teltet og den dryppende tørrdrakten ned i båten og bandt åra fast i et tre, så kløv jeg opp bakken igjen og gikk tilbake til fjellstua. Turen hadde tatt meg tre timer tilsammen, og jeg hadde ikke en tørr tråd igjen på kroppen. Regntøyet mitt var tydeligvis ikke tett.

Jeg skiftet klær og bestilte et stort stykke gulrotkake fra kafèen. Ahhh! Jeg lente meg tilbake i stolen og sukket av velbehag.

Men dagen var fremdeles ung, og det var tid for en ny tur. Og i et vær som dette passet det fint å gå i skogen.

Ulvaskog og Hatten

Ganske snart var jeg inne i en trollskog. Trærne var gamle og mosegrodde, med greiner som krokete fingre. Det tette løvverket stoppet for sikten og for lydene og for regnet – her inne var det stille og fuktig. Det dryppet fra greinene. Over alt var det grønt, grønt, grønt. Skogbunnen var myk og sugende; jeg gikk på en glitrende lysegrønn mosesvamp; på en matte av glinsende brune barnåler og på en eng av stikkende mørkegrønn mose som, hvis du senket blikket, minnet om regnskog fra urtiden. Og jeg svisjet gjennom blåbærlyng og ormegrass og bjørnekam. Døde trær stod oppreiste blant de levende, og de lå veltet på bakken. Alt bølget; grunnen under meg – steiner, tuer, trestammer – overgrodd av mose og lyng og stivt, glatt gress; og landskapet – koller og små fjell, daler og gjel og søkk. Jeg gikk forbi dype tjern hvor regnet trommet, og hvor det var tydelige spor etter nøkken. Og over alt kjente jeg en ubestemmelig lukt, som om noe var i ferd med å gå i forråtnelse.

Plutselig frøs jeg til. Noe pustet tungt foran meg.

Det var en stiløper. Gjennomvåt som om han nettopp var kommet opp fra det mørke vannet, med surklende steg, jakken klistrende til brystet og håret klebende til pannen.

Skjult mellom åsene og de sammenfiltrede trærne, i en bakke over et tjern, ligger en liten tømmerhytte. Det er en kopi av hytta som lå her før, brukt av motstandsbevegelsen under krigen.

Kodenavn Osprey: I 1943 kom fire menn; Alf Espedal – Forsand, Torger Hetland – Høyland, Jan Welzin – Sauda og Knut Kjærland – Oslo, med fly fra England. På Grøtteland i Bjerkreim ble de sluppet i fallskjerm. Dette var den illegale Ospreygruppen, hvis oppdrag var å bygge opp lokale motstandsgrupper, ta imot våpenslipp og forberede væpnet motstand i sluttfasen av krigen. I Bjerkreim instruerte Ospreyene to tropper à 30 mann og i Gjesdal tre, men da deler av organisasjonen ble rullet opp i september 1944, flyttet de virksomheten til Ulvaskog. Her holdt de seg til desember samme år, og med radiosamband med England kunne de fortsette å ta imot materiell som ble fraktet videre både til Stavanger og Jæren.

Gruppa måtte holde en lav profil, hvis ryktene begynte å svirre kunne tyske tropper fort være på leting etter dem. Nazistene hadde nok sine mistanker, men labyrint-skogen skjulte sabotørene og hytta ble aldri funnet.

I tillegg til de fire allerede nevnt, lå også Håkon C. Nilssen – lokal motstandsmann fra Ålgård, i skul her da han var på flukt fra tyskerne.

Kilder: oppslag på Ulvaskoghytta

http://algard.rotary.no/file-manager/file/Pdf%20filer/Gjesdalkompaniet-1.pdf?context=mosdoc

https://forsvaret.no/fakta/uniformer-medaljer-heraldikk/heraldikk/hv-08-osprey-varg

DSC_0020DSC_0012 kopi

Etter en stund ble skogen mer glissen. Det grønne vek plassen for grått, snart var det bare bonzaitrær igjen, ikke stort høyere enn en meter men likevel eldet og dekket av lav. Berget var glattskurt av isbreene, som her og der hadde lagt igjen store steiner på ferden. I sprekkene presset lyng og gresstuster seg opp.

Fra Hatten er det storslagen utsikt innover Lysefjorden, men i dag så jeg bare tåke. Jeg var så opptatt av det store bildet at jeg nesten gikk glipp av Kjeragbolten på veien…

DSC_0026DSC_0028DSC_0034DSC_0039DSC_0040

Det hadde vært en stor dag, men da jeg igjen satt i restauranten i fjellstua kjente jeg hvor vondt det gjorde i beina. Leggene mine hamret og banket og verket. Jeg hadde kjent det helt siden Håheller, men gått på som om det ikke skulle være noe galt. Nå fikk jeg betale tilbake. I morgen ble det bare en kort tur ned til kajakken, så skulle beina få en lang pause.

∗∗∗

Da jeg kom ned i spisesalen neste morgen, kunne jeg forbauset konstantere at den nesten var helt tom. I dag var 17. mai, og i går hadde det vært trengsel rundt buffèen, men nå var vi bare en håndfull stykker. Så rart, jeg kunne nesten ikke tenke meg et bedre sted å våkne opp på nasjonaldagen. Kanskje byen lokket mer? Vel, vel, hver til sitt, frokosten var i hvert fall like deilig nå som sist, bordene var pyntet med grønn blåbærlyng og hvite roser, i resepsjonen var det norske flagg og jeg hadde ingen hast.

DSC_0007DSC_0044DSC_0004

DSC_0005
Preikestolhytta

DSC_0045DSC_0047

Da jeg gikk, hadde regnet stoppet og vinden løyet. Etter en time eller så var jeg nede ved kaien, og på en blikkstille fjord padlet jeg til Lauvvik hvor bilen min stod parkert.

∗∗∗

Uken etterpå var jeg tilbake på Lauvvik hvor jeg hadde lagt igjen kajakken. Det gjenstod en fjord – Frafjord, og i enda tre dager var jeg på sjøen. Jeg gled under foten av Uburen, hvor folk i riktig gamle dager dyttet uønskede barn og gamlinger utenfor stupet; jeg kom til Hedle hvor vi brukte å handle da jeg var barn og var på hytta i Espedalen; i Pelavika kikket en mink nysgjerrig på meg fra røysa, men så smatt den inn under steinene da jeg tok fram kameraet; jeg campet på Gilja hvor hegren hadde fiskeplass og skrek som en plaget katt om natta og hvor to ender var opptatt med heftig kurtise; jeg gledet meg enda en gang over alle de vakre og fantasifulle hyttene langs kysten; og på nytt overnattet jeg på Tingholmen, denne gangen i øs-pøsende regn.

DSC_0048DSC_0072

Da jeg nærmet meg hjem, var de kjente omgivelsene forandret. De var ikke så små lenger – fjorden utenfor vinduet mitt var en vei til ukjente opplevelser. Fra hagen min kunne jeg legge ut på en verdensomseiling!

DSC_0202
Alle reiser er en omvei hjem – Herbjørn Sørebø

Tilføyelse: da jeg kom hjem, var det et brev fra radiologen i postkassen. Det var resultatene fra MR-en: «Legg 10.05.2017 MR-undersøkelse av høyre legg: Aksial T1 og STIR, coronal T1 og sagittal STIR. Lateralt i musculus soleus ca. midt på høyre legg, ses et område med diffuste økt signal, kan være grunnet overbelastning / ruptur. Ikke tilliggende væske (…) Avlastning og alternativ trening framover anbefales.»

Dette syntes jeg var gode nyheter. Siden Ulvaskog hadde jeg bare padlet og svømt, og nå var beina mine så å si helt bra, så nå kjøpte jeg flybilletter til Nordkapp 8. juni. Norge-på-langs neste!

Loggbok: 

06.05.2017 Hjemmefra (Dyrnesvika) -> Tingholmen (kajakk)
07.05.2017 Tingholmen -> Dørvika (kajakk)
08.05.2017 Dørvika -> Flørli (kajakk)
09.05.2017 Flørli -> Lysebotn (kajakk) + Lysebotn -> Lauvvik (ferje) + Lauvvik -> Sandnes (bil, mor hentet meg på Lauvvik)
11.05.2017 Sandnes -> Lauvvik (bil, som jeg satte på parkeringsplassen på Lauvvik) + Lauvvik -> Lysebotn (ferje) + Lysebotn -> Håheller (kajakk) + rundtur Håheller -> Fyljesdalen -> Håheller (fottur)
12.05.2017 Håheller -> Songesand (kajakk) + Songesand -> Bakken -> Songesand (fottur) + Songesand -> Flørli (ferje)
13.05.2017 Flørli -> 4444 flørlitrappene -> Flørlistølen -> Flørli (rundtur, fottur)
14.05.2017 Flørli -> Songesand (ferje) + Songesand -> Refså kai (kajakk)
15.05.2017 Refså kai -> Preikestolhytta -> Preikestolen – > Preikestolhytta (fottur)
16.05.2017 Preikestolhytta -> Ulvaskog -> Hatten -> Vatnerindane -> Preikestolhytta (fottur)
17.05.2017 Preikestolhytta -> Refså kai (fottur) + Refså kai -> Lauvvik (kajakk) + Lauvvik -> Sandnes (bil)
22.05.2017 Sandnes -> Lauvvik (bil) + Lauvvik -> Frafjord -> Gilja (kajakk)
23.05.2017 Gilja -> Lauvvik -> Høle -> Tingholmen (kajakk)
24.05.2017 Tingholmen -> Hommersåk -> HJEM! (kajakk) (Et par dager senere syklet jeg ut til Lauvvik og hentet kajakken)

Du kan ganske enkelt bytte ut kajakk-strekkene med ferje, og krysse fjorden på kryss og tvers. Her er noen lenker som jeg syntes var til hjelp på min tur:

Planlegge turen

Transport

Flørli 4444

Preikestolen Fjellstue

Lage kart og ta utskrift: Etter min mening er turen til Preikestolen og trappene opp og ned (ikke rundturen) de to eneste av turene jeg her har beskrevet, som du kan gå uten kart og kompass. På de andre turene anbefaler jeg dette utstyret sterkt! Selv om turen til Ulavaskog/Hatten er merket, er det fort gjort å gå seg vill her! Rundturen på Flørli fra trappene og ned til Flørli via Flørlistølen og stølsveien, er bare delvis merket.

Laste kart inn på mobilen. Her får du en GPS på mobilen som også fungerer når du er utenfor mobildekning. Hvis du er en blasert teknolog, løfter du kanskje ikke et øyenbryn av dette, men jeg er så begeistret for denne appen at jeg må åpne den stadig vekk for å undersøke om den grønne dråpen har fått med seg hvor jeg er!

5 kommentarer Legg til din

  1. John Flaaten sier:

    Flott turbeskrivelse Anne, du kan virkelig skildre!! 😀

    Likt av 1 person

  2. Narve E. Endresen sier:

    Personlig og engasjerende turbeskrivelse med mye kunnskap om steder, mennesker og historier. Jeg ble spesielt imponert over din kunnskap om Bakken gård og dem som levde der (mine slektninger). Det var hyggelig å treffe deg på stien her inne i ‘mitt’ rike da jeg var på vei opp til familiehytta som min far bygde på 60-tallet. Ønsker deg en magisk vandring gjennom Norge – og ser frem til å lese bloggen.

    Likt av 1 person

    1. hikinganne sier:

      Ja, Bakken er et fantastisk sted, heldige er dere som har hytte der! Det var gjennom innlegg du skrev på Facebook om vern av området at jeg ble FB-venn med deg!

      Liker

  3. Annie Haver sier:

    Fantastisk Anne. Fornøyelig lesing! Gleder meg til å følge deg👍

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s