Dag 4: Jalgavarri – Vesterpollen

212 meter under havet

11. juni

Antall km: 16

Antall km totalt: 70

Vi sover til langt utpå dag i dag, og på første gang på turen føler jeg meg skikkelig uthvilt. Lyset svir i øynene når jeg ruller opp buffen, og jeg må blunde for å vende meg til den skarpe sola som skinner inn av vinduet. Ute er det helt stille. Vi kunne ikke fått en bedre dag til å krysse fjellet.

DSC_4924DSC_4926

Snøen er våt og gammel og tung og sugende, og med all oppakningen synker vi ned til litt over anklene. Det kunne vært bedre men det kunne også vært verre.

DSC_4928

På toppen av reingjerdet får Vanja den utsikten Johan Anders viste meg i går: Hvit vidde, spisse fjel. Og ganske nær; Porsangerfjorden. Jeg blir nesten like målbundet i dag som i går, da Johan Anders viste meg synet første gang. Her er så vakkert! Og så uventet. At vi ikke er høyere oppe, at sjøen er så nær.

DSC_4931

Nedoverbakke går det lettere, selv om snøen er dyp. Jeg prøver å sette meg på baken og rutsje, men så bratt er det ikke, så jeg må nok gå på beina. Nede i dalen går det en stor elv, men vi skal bare krysse sidebekkene som kommer fra fjellskråningen, og de er ikke noe problem. Etterhvert som vi slipper oss ned, blir det flere og flere bare flekker. Her er stein og reinlav og mose og kreklinglyng, ennå nesten helt svart fra snøen. Jeg setter meg ned, bakken er tørr og det knitrer i mosen. Ryper løper over lyngen, og i lufta flyr måker og ravn.

Nesten nede ved veien kommer våren. Bekken klukker og gresset er tørt og brunt og litt grønt. I bakkene er det tyttebærlyng, og porsen blomstrer. «It`s the guys from yesterday!» Vanja ser dem først, de har pakket ut alt innholdet i ryggsekkene og holder på å koke opp vann. Vi holder lunsj med dem, og nå får de også navn; Johnny og Mario. Og de har blogg: Tofubabohu!

∗∗∗

Snart er vi nede på veien, og om ikke lenge skal vi under sjøen. I 1999 fikk Magerøya fastlandsforbindelse via Nordkapptunnellen, som er 7 km lang og går 212 meter under sjøen.

Det var tungt å få på seg sekken etter pausen, og jeg foreslår for Vanja at vi forsøker å haike bagasjen gjennom tunnelen. Vanja er skeptisk. Nesten alt vi har av utstyr for de neste 5 månedene er i de sekkene. Jeg tenker at det ikke er mer enn noen dager siden han haiket med hele seg fra Olderfjorden til Nordkapp, men jeg forstår jo poenget. Likevel, tanken på å gå gjennom tunnelen uten sekk frister så mye at den overskygger bekymringen over å miste alt jeg har av utstyr.

Jeg kan faktisk bare huske at jeg har haiket en gang før. Da var jeg 15, og løp langtur sammen med noen venninner i friidretten. På veien hjem ble vi så trøtte at vi bestemte oss for å haike. Jeg mener bestemt at en av oss lot som om hun hadde skadet foten, og at en hyggelig dame kjørte oss tilbake til Sandnes stadion.

Nå og da kommer en bil, en bobil eller en buss. Bussene glemmer jeg, men med bobilene og bilene stiller jeg meg i veikanten med tommelen opp. Det føles litt rart. De fleste bilene kjører langt ut i veibanen for å vise at de ikke er interesserte, men etter en halv time er det en som senker farten. Sjåføren virker ordentlig. Jeg tror han er fra et østblokkland, i hvert fall henger det en madonnafigur i speilet, og det tar jeg som et godt tegn.

Ah, hvor deilig er det ikke å gå uten bør! Det er nesten som om jeg vil lette fra veien.

DSC_4964DSC_4967DSC_4969

I rutebeskrivelsen til E1 langruta står det at det ikke er forbudt å gå gjennom tunnelen, men at det absolutt frarådes hvis det er mye trafikk. Jeg tenker at trafikken ikke er så stor, og at det nok skal gå bra hvis jeg er forsiktig.

DSC_4970

Å gå gjennom en tunnel er noe ganske annet enn å kjøre. Det er litt som spøkelsestunnelen i tivoli, og ikke udelt utrivelig. Heller nesten litt spennende.

DSC_4985

Først går det nedover, inn i et oransje halvmørke. Fra veggene renner bekker og små elver, det pipler og spruter og drypper og siler. Viftene starter, de uler som «Fare, lytt på radio»-alarmen fra barndommen. Så stopper de, og igjen er alt jeg hører fottrinnene mine som trør over singel og klissete leire. Og så nytt fossefall. Og en bil som kommer – jeg hører brølet lenge før jeg ser lyktene.

 

Det tar nesten to timer å komme gjennom, og bakken opp er ganske bratt, så jeg er veldig glad jeg ikke har sekk. I tunnelåpningen er det en intens høyfrekvent ubehagelig lyd. Hvor har jeg hørt den før?

Ute i dagslyset ser jeg Vanja som har funnet sekkene våre. Han foreslår at vi går et stykke fra veien før vi setter opp teltene våre, men jeg er egentlig ganske trøtt så det blir til at vi slår leir på snuplassen like etter tunnelen. På andre siden av veien går 10-15 reinsdyr og beiter, og nå forstår jeg hvor jeg har hørt den høyfrekvente lyden før: i kjelleren til Ingeborg og de. Det er en museskremmer! Bare kjørt opp noen hakk, så det blir en reinsdyrskremmer. Så klart. Jeg kan virkelig tenke meg at det kan være et problem med reinsdyr som går inn i tunnelen. Men så rart at de ikke brukte ferist i stedet. En ferist i trippel bredde, så bred at selv ikke reinsdyrenes Bob Beamon ville kunne hoppe over, ville ikke det vært sikrere?

Vi spiser kveldsmat og ser innover dalen mot Fisketind. Fisketindelva renner flomstor, og fjellene er snøkledde. Langt der inne går to svarte prikker. Det må være Johnny og Mario.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s