Dag 3: P-plassen til Knivskjellodden – Jalgavarri

Room service

10. juni

Antall km: 22

Antall km totalt: 34

 

«Hello. Are you awake? Do you want some tea or coffee?» Jeg ligger i teltet mitt og skriver på bloggen. I løpet av natta har jeg tenkt ut en plan: Det er for lite snø på de neste dagenes rute til at jeg kan gå på ski, og nå vil sende alt skiutstyret med 1355-bussen til Olderfjorden. Så kan jeg hente det på campingplassen der, og få videre førerapport. Jeg håper på skiføre gjennom Stabbursdalen i hvertfall til Masi, men jeg ser på senorge.no at nå er snøsmeltingen i full gang og elvene store.

«Wow, that would be fantastic!» Jeg åpner glidelåsdåra i teltet. Utenfor står ei dame på min alder. «Were in the caravan on the parking lot. Just take your time and come when youre ready.» Fem minutter senere sitter jeg godt og varmt inne i en bobil sammen med et tysk-sveitisk samboerpar og Vanja! Det viser seg at han fikk haik fra Olderfjorden helt opp til Nordkapp, og var der i går i ti-tiden. Og nå har han slått opp teltet sitt 50 meter fra mitt! Vi blir begge veldig begeistret.

DSC_4877

Samboerparet har vært på reise i bobilen sin i flere måneder, og har kjørt opp hit gjennom Danmark og Sverige og Finland. Men egentlig liker de ikke bilkjøring så godt. De er båtfolk, og nå vil de kjøpe seilbåt og seile til New Zealand, og besøke Tonga.

Vanja har med champagne for å feire starten av Norgesferden vår, og vi får sort kaffe og grønn te.

DSC_4880

Etter at vi har fått sendt avgårde mye tungt utstyr med bussen, starter vi dagens marsj. Vanja er trivelig selskap, morsom og lett og snakke med. Han er kokk, men har fått nok av rotteracet i den bransjen, og drømmer om å bli fjellfører. Navnet er bosnisk, og besteforeldrene var bosniske serbere som flyttet til Tyskland. Hans familie var heldige; de mistet ingen av sine i Bosniakrigen.

Jeg var på vei ut av tenårene og inn i voksenlivet da Balkankrigene raste, og husker grusomhetene godt fra nyhetene. Vanja ble født året etter at den siste av krigene var slutt.

DSC_4887DSC_4889

I motsatt retning kommer en tynnkledd løper i godt driv. Og litt lenger nede i veien; enda en. Og så strømmer de på, den ene etter den andre, først løpere i tights, så turgåere. Jeg tenker at det var da voldsomt så spreke honningsværingene var. I Skarsvåg-krysset får vi svaret: dette er dagen for den årlige Honningsvågmarsjen. Når vi forteller at vi skal gå Norge på langs, blir campingstolene satt fram og vi blir servert både saft og sjokolade og bananer og jordbær.

DSC_4890DSC_4891DSC_4892

Etter dette går dagen litt tyngre. Nå begynner oppoverbakkene. Vanja går litt raskere enn meg, så det blir til at jeg går hver for oss, og så venter han på meg i toppen av bakkene. Like før Honningsvåg-Gjesvær-krysset treffer vi på to menn med enda større ryggsekker enn oss. De viser seg at de også er tyske, og at de skal gå fra Nordkapp til Gibraltar! Nå forsøker de å få haik opp til Nordkapp.

DSC_4893DSC_4901

Snøen ligger over 250 meter, og etterhvert kommer vi opp på nesten 300 meter og det stedet for vi skal ta av veien og gå over fjellet til Sarnespollen. Her hadde det vært greit med ski igjen. Det har begynt å blåse opp igjen og er ganske kaldt og utrivelig, og nå er vi ganske trøtte begge to. Det er tid for å slå leir. På kartet ser vi noen små bygninger i enden av en veistump en liten kilometer lenger borte. Kanskje er det et åpent skur der hvor vi kan overnatte? Tanken på å komme innomhus er forlokkende.

Det viser seg at det er en liten hyttelandsby, og at den første hytten vi støter på, er akkurat så skur-aktig at det ikke føles feil å bli her uten å spørre om lov. I hvert fall ikke så mye feil.

DSC_4903

Vi har akkurat begynt å bære inn når det kommer en snøskuterkjører. Jeg blir litt flau over at vi så tydelig tar oss til rette. «Tror du det er greit om vi overnatter her?» spør jeg. «Jada, hvis hytta er åpen, så må dere bare sove der.» Det viser seg at skuterkjøreren heter Johan Anders og at han har vært oppe og sett etter reinsdyra sine og isfisket. På baksetet ligger en kraftig isdrill, og i beltet har han to store samekniver. Når jeg forteller hvor vi skal neste dag, ber han meg hoppe opp bak ham, så skal han vise meg veien. Og slik får jeg min første tur på på skøskuter!

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s