Dag 5: Vesterpollen – Repvåg

Porsangerfjorden

12. juni

Antall km: 32

Antall km totalt: 102

DSC_4992

Neste morgen er det tre telt på snuplassen. Ett mer enn da vi la oss i går. Jeg får det ikke til å stemme. Hvem kan det da vært som gikk innover dalen i går? Er det flere vandrere vi ikke vet om?

Om litt får vi svaret. Fra det fremmede teltet stikker Mario ut hodet. Han ser sliten ut. Og når vi får historien hans, viser det seg at det ikke er så rart:

Det var virkelig Tofubabohus vi så i går. De hadde tenkt å følge E1 i retning Vardanshochka. Snøen hadde blitt dypere og dypere, men de hadde fortsatt innover. Til slutt kom de til en tre meter høy snøvegg. Da måtte de snu. «And the rivers, man! The were insane! Just insane!» De hadde også sett fotspor i snøen. Større en støvlene deres.

Bomturen hadde tatt dem 5 timer. Med megasekker. De har gått fra Nordkapp på to dager. Ikke rart de ser trøtte ut.

DSC_4993

Jeg ble så begeistret over ryggsekkhaiken i går, at jeg bestemmer meg for å prøve det samme i dag. For Johnny og Mario er det helt uaktuelt å gå uten sekk. Det ville være å jukse! Vanja tar ikke sjansen. Han tenker vi har en tilmålt dose medgang og lykke, og nå har vi vært så heldige de siste dagene at ulykken trolig venter rundt neste sving. Jeg satser på at dette er overtro, og forsøker meg med tommelen i dag også.

Det tar bare fem minutter før en trivelig Honningsværing stopper bilen. Joda, han skal sørover, og kan ta med sekken. Jeg må bare sitte på jeg også. Men der går grensen.

De andre har fremdeles ikke fått ned teltene, og jeg har lyst å begynne å gå, så vi avtaler å treffes ved Repvåg camping i kveld. Der vil vi legge oss inn på en hytte. Jeg håper de har dusj. Vanja håper de har øl.

Sol og skyer om en annen. Høyfjell i fjæra. Ærfugler, grågås, lom i vannene, ørn i himmelen over meg, tjeld med unger; små dunete nøster som piler fram og tilbake, og foreldre som plystrer nervøst når jeg kommer forbi. I sjøkanten beiter reinen. De voksne dyrene er lyse, mange helt hvite, noen lyst viltfarget. Kalvene er ikke stort større en katter. De har fargene til fjellreven; noen mørkebrune, nesten svarte, andre mørke på kroppen men lyse på brystet og under buken, og atter andre helt hvite, som harer i vinterdrakt.

DSC_4994DSC_5003DSC_5004DSC_5009DSC_5014DSC_5019DSC_5021DSC_5025DSC_5028

Det er vindstille og rolig, og jeg kjenner at det er godt å være alene.

Jeg setter på en lydbok: «Før jeg brenner ned. Av Gaute Heivoll. Det er Even Rasmussen som leser.» Ordene og stemmen trollbinder meg fra første setning, som et rolig insisterende gigantisk underjordisk jordskjelv. Bakgunnshistorien er en sann historie om en pyroman som er løs i en liten sørlandsbygd. Men det er ingen krimroman eller aktionhistorie. Gjerningsmannen avsløres tidlig i boka, og handlingen dreier seg ikke om å finne løsningen på brannen. I stedet er det en fortelling om å miste noen, og særlig om det å miste et barn, det eneste barnet, den eneste sønnen. Og det er en fortelling om foreldrekjærlighet, og om kjærligheten til en far og til en ektemann, og om å være den eneste sønnen, og om å være mentalt syk og om å være fullstendig normal men samtidig følge seg i ferd med å miste kontrollen fordi ens far holder på å dø. Jeg tenker at hvis bøker er musikk, og noen bøker er som poplåter mens andre er tekno eller rap eller jazz, så er denne boken et klassisk verk, vakkert og vondt og sårt og rått og omsorgsfullt komponert, og helt, helt riktig fremført.

DSC_5031

Det passer å gå gjennom det magre finnmarklandskapet med en bok fra sørlandet på øret. Stemningen er den samme. Bygda og husene i romanen kunne vært bygdene og husene jeg passerer.

∗∗∗

Sekken ligger der vi avtalte; i Repvågkrysset litt opp grusveien til høyre, like bak bommen. Herfra er det bare et par kilometer ut til campingplassen. Jeg trer armene inn i skulderstroppene og går ned i huk for å hipse sekken på ryggen. Dette er det tyngste. Så gå jeg utover veien til Repvåg.

DSC_5038

Jeg får en forutanelse om at noe er galt en stund før jeg kommer fram. «Repvåg camping 500 meter» står det. Det er et skilt med et plakatbilde av spisse snødekte alper, høye grantrær, en innbydende elv og i forgrunnen en laks som spretter. De sterke fargene er falmet av vind og sol og kantene slitte.

Campingplassen er lett å se, det er de gule bygningene du kommer til først. «Closed» står det på døra. Over henger en plakat som reklamerer for Nordkapp Ultra Cycling Race 1996.

Jeg er gått tom for vann og går ned til husene i vika for å spørre om jeg kan få fylt termosen. De er låst. På noen er malingen slitt. I vinduene står kunstige blomster. «Toalett og Dusj» står det på en av bygningene. Også den døra er låst. Et hus ser vedlikeholdt og bebodd ut. Her er det påskeliljer i bedene og stemorsblomster i krukkene, og hagestoler på terrassen. Dit går jeg ned, men også der er det låst. Til slutt går jeg bort til kirken. På veggen henger den en vannslange, og kranen er åpen.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s