Dag 6: Repvåg – Ytre Nordmannset (Tana sølvsmie)

Repvåg

13. juni

Antall km: 30

Antall km totalt: 132

I løpet av natta tenker jeg ut en plan. Jeg gå litt mer rundt i bygda og banke på dørene, og spørre om det er noen som vil kjøre sekken min sørover. Om morgenen sitter jeg i teltet mitt og speider utover fjorden. Like nedenfor teltplassen er det et hus som jeg ikke var nedom i går. Der vil jeg prøve først.

Døra åpnes, og en smilende koselig dame rundt 70 ber meg inn. «Skal du gå Norge på langs? Ja, de har jeg hatt mange av. Alle kommer til meg.» Hun kjører ikke bil selv, men ringer litt rundt, og fem minutter senere har hun avtalt med nevøen sin at han henter sekken min hos henne i fem-tiden i ettermiddag, og kjører sørover til han finner meg et sted langs veien.

«Tonje fra TV var her. Det var for tre år siden. Hun hadde så vondt i fotan sine. Å, du sku sett de fotan. Her overnattet hun to netter. Og vi fikk sendt ranselen hennes nordover så hun ikke skulle bære så tungt. Hun hadde dratt hele pulken selv. Hunden drog ikke pulk. Det var en snill hund, og Tonje passet så godt på den. Den fikk til og med ligge i senga hennes om natta. Andre passer ikke like godt på hundene sine. Jeg hadde inne en annen dame med en hund som var så sliten, så sliten. Den hadde dratt pulken på hele ferden. Det var en veldig tung pulk. Men ikke Tonje. Hun drog pulken selv og passet godt på hunden.» Jeg blir budt på kaffe og saftige Jaffakaker. I seksjonen står et enormt knutefat, og over det et svart-hvitt bilde av en mann med elghund og gevær. Han står foran en stor furu. «Det er mannen min, i Stabbursdalen». Det er en mann som damene må ha snudd seg etter. Det er han som har hulet ut knuten, og hun som har funnet den i fjæra. Inni er den glatt og jevn og myk av meisel og pussepapir. Utenpå er den glatt og bulkete og myk av sjøen.

Hun er oppvokst i Repvåg. Da var her både skole og butikk. Jeg ser henne for meg. Ei lita jente med fletter og knestrømper om sommeren, og om vinteren kanskje lue med pyntebånd og komager på beina?

«Nå er vi bare tre som bor her fast. Det er meg og to gamle damer på 80. De vil ikke flytte, de bor her hele vinteren gjennom. Det gjør ikke jeg. Man må bruke fornuften. Om vinteren bor jeg i Honningsvåg. Der har jeg slekt. Hvis her er uvær om vinteren, og du blir syk, da kommer ingen båt eller sykebil til Repvåg og henter deg. Vinteren her oppe kan være hard. Men vi har valgt det selv, vi skal ikke klage.

Men man må bruke hauet. Men til påsken kommer jeg ut igjen.»

DSC_5043
Repvåg
DSC_5045
Repvåg camping

Hele dagen bærer jeg med meg møtet med den hjelpsomme damen. Landskapet er monotont og himmelen grå, men jeg har vinden i ryggen og det er lett å gå uten sekk og beina mine kjennes fine og jeg er så glad.

DSC_5046DSC_5047DSC_5048DSC_5051

Jeg ser en liten hval. Den er bryter havflaten som en olympisk svømmer og jeg forsøker å ta bilde, men den blir lenge borte og jeg vet ikke hvor den kommer opp så jeg får ikke med meg dett flekkete hodet når jeg ser på bildene jeg har tatt, er det bare sjø og så en liten mørk flekk med en halefinne.

DSC_5056

I dag kommer jeg meg langt av gårde, nesten tre mil.

DSC_5057DSC_5058DSC_5061DSC_5062DSC_5064

I Skarvbergvika stopper jeg ved rasteplassen for å gå på do. I handicaptoalettet ved siden av både ser og hører jeg to bobilturister som tømmer toalettene sine. Virkelig? Jeg gir dem et strengt og moraliserende blikk.

Jeg går på for å komme meg gjennom Skarvbergtunnelen før bilen med sekken henter meg inn. Denne tunnelen er ganske utrivelig. Mørkere enn Nordkapptunnelen, mer bråkete og veiskulderen er så smal at jeg må stille meg helt inn til fjellveggen når jeg hører at det kommer bil. Jeg bruker mobilen som lommelykt og har på meg refleksvest.

I den andre enden av tunnelen står nevøen og venter på meg. Han har med seg kona eller kjæresten i passasjersetet, og et lite barn i baksetet. «Ingen problem,» sier han. Vi skal til Alta i morgen, så hvis du vil, kan vi ta sekken din da også. Vi kjører forbi i to-tiden.» Det vil jeg så klart.
Her betaler jeg for meg. Det skulle bare mangle.

∗∗∗

Jeg går et par kilometer til og kommer til ei bukt med flat lyngmo, sandstrand og sølvsmie. Det er Tana Sølvsmie. Blåmalte små hus, en utstilling med en gammel robåt (nordlandsbåt?) og tørrfisk og skallet av en enorm kongekrabbe, den må være minst halvannen meter om man strekker ut beina. Et gigantisk torskehode snurrer rundt sin egen akse.  Og turistbusser utenfor. Jeg går inn i verdens koseligste museumsbutikk. Her er glassmontere med samisk sølvarbeid, og jeg bestemmer meg for at jeg vil kjøpe en liten komsekule. Mannen bak disken forteller at komsekula var en beskyttelsesamulett som ble hengt i komsa (en samisk vogge som er laget av en uthulet trestamme) for å beskytte barnet som lå der mot de underjordiske.

Idet jeg skal betale, finner smeden fram en nål med et solsmykke. «Denne er til deg. Du skal få den. Fest den på capsen og ha den med på turen din.» Den er nydelig.

DSC_5068

Én kommentar Legg til din

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s