Dag 10: Hatter – Trangdalen

den

Veiens gode hjelpere

17. juni

Antall km: 21

Antall km totalt: 186

Det er klart det hadde vært fint å være ute i villmarka. Jeg skulle gjerne gått på ski over Finnmarksvidda eller til fots gjennom Stabbursdalen. Men slik snøsmeltinga er nå, hadde det vært altfor risikabelt. Man må bruke hauet.

For meg har veien vært et bra alternativ, og jeg har stort sett bare gått og kost meg. Porsangerfjorden var nydelig. Fargene – det irrgrønne sjøgresset mot den svarte tangen, de hvite reinsdyra som beitet i fjæra, den grå skiferen og de svarte klippene, de nettopp bare heiene og de snøkledde fjellene. Jeg har bare gått med full sekk èn hel dag; den dagen jeg traff Vanja på parkeringsplassen ved Knivskjellodden, og vi gikk til den falleferdige hytta på fjellet. Ellers har jeg fått sekkehaik og nå etterhvert tralle. Det har gitt meg en myk start på turen, og leggene mine får tid til å bli helt friske og jeg får gått meg inn.

Men det mest overraskende og kanskje beste med hele turen er alle de lokale hjelperne jeg har møtt underveis. Aldri hadde jeg forestilt meg så mye raushet og omsorg. Og disse menneskene hadde jeg ikke møtt om jeg gikk i ødemarka. Jeg hadde ikke banket på hos den snille dama i Repvåg, hun som ba meg inn på kaffe og Jaffa-kaker og som ordnet med ranseltransport for meg. Og ikke hadde jeg truffet nevøen hennes og hans Silje, det unge paret som først kjørte sekken min fra Repvåg til Sølvsmia, og neste dag fra Sølvsmia til Olderfjorden. Jeg hadde lagt opp til å komme til Olderfjorden også i den opprinnelige ruten min, men hvis skiføret hadde vært bra, hadde jeg ikke behøvd hjelp med pulken min og da hadde jeg ikke blitt kjent med dama i butikken og mannen hennes, Terje, som bygget om pulken til kjerre. Og så hadde jeg ikke truffet Einar:

Da jeg skal laste pulkekjerra mi om morgenen oppe på snaufjellet på Hatter, oppdager jeg et problem som jeg ikke tenkte på i går: vogna mangler ei støtte. I går var det så enkelt, da brukte jeg trappa til støtte og kunne ta meg god tid til å finne balansepunktet og legge pulkeposen og sekken helt riktig på plass. Men her oppe er det verken trapp eller steiner eller noe annet jeg kan støtte pulken til. Jeg forsøker først å feste hjulene, men idet jeg nesten har fått dem slik jeg vil ha dem, klapper de sammen og pulken raser ned og hjertet hopper i halsen fordi jeg er redd skistavene skal ryke. Så får jeg hjulene på plass. Da er det lasteposen og sekken. Det må ligge i likevekt, men for å få det til, må jeg holde pulken vannrett mens jeg bakserer bagasjen og fester stroppene. Samtidig må jeg være veldig forsiktig så ikke pulken plutselig tipper over og skistavene brekker.

Det viser seg å være en nesten umulig oppgave. Jeg innser at jeg trenger hjelp til å holde pulken stødig men jeg laster, og heldigvis stopper den første bilen jeg vinker til. Ut kommer fire franske pensjonister. De snakker ikke et ord engelsk, og det eneste jeg kan på fransk er «mersi» og «bonjour», så det er litt vanskelig å gjøre meg forstått, men etterhvert får jeg de to mennene til å holde pulken så jeg kan få lastet den. Dessverre er de nok ingen handymenn, og de glemmer seg stadig vekk og mister nesten pulken i bakken fordi de skal fotografere i stedet.

Det går på et vis, men i nedoversvingene til Skaidi glir understellet med hjulene framover og sekken siger mot meg og all belastning kommer på skistavene og jeg tør ikke holde i dem fordi jeg er redd de skal ryke. De siste 500 meterne til veikroa på Skaidi føles som å bære staur.

Jeg kjøper to store smørbrød, et med laks og et med reker, og VG, og så setter jeg meg i trappa utenfor en av utleiehyttene og har matpause og mental pause før jeg justerer hjulene og laster om. «Det der var et artig konsept.» En pensjonert gudbrandsdøling studerer tralla mi med kjennermine. «Ja, når den er riktig balansert, er den fremragende, men den mangler en støtte,» sier jeg. Dølingen går rundt pulken, bøyer seg ned, studerer den på avstand og på nært hold igjen. «Det det tror jeg nok at jeg skal få til,» sier han så, «bli med bort i campingvogna så skal jeg se hva jeg kan klare.»

Det viser seg at jeg har truffet Einar, pasjonert laksefisker som de siste ti årene har bodd fast i Skaidi, med campingvognhytte permanent plassert på stedets beste tomt like over elva. Han tenker og måler, og lager en støtte til meg, akkurat en slik jeg hadde savnet!

Etterpå byr han meg på kaffe. Det viser seg at jeg langt fra er den eneste Norge-på-langs-eren han har hjulpet. I vinter kjørte han to vinterfarere over Sennalandet til Alta, de hadde startet på Nordkapp i januar, og hadde ligget værfaste de to første ukene, og nå var det meldt storm over fjellet. Og for noen år siden hjalp han en liggesykler som hadde fått problemer, og som trengte et hjul av helt spesielle dimensjoner for å fortsette syklingen.

«Det hadde vært galskap å gå over fjellet nå,» sier han. «Se her, denne videoen filmet jeg 9.juni med mobilkameraet, det er rett her oppe hvor du skal gå nå: Reppafjordelva som er min fiskeelv. Se, her løsner et kolossalt isflak! Jeg drakk opp en hel termos med kaffe mens jeg ventet på at det skulle skje.»

DSC_5172
Takk til: Elise og Jan Erik for lån av pulk og seletøy. Jeg kjøper ny pulk til dere når jeg kommer hjem…  Ann Kristin for lån av pulkepose (Ann Kristin var bare 25 år da hun gikk Norge på langs på ski i 2010 sammen med ei venninne. Her er link til bloggen fra Vintereventyret deres). Lind & sønn (= Russenes post i butikk i Olderfjorden): her gikk jeg inn og spurte om de visste om en handymann som kanskje kunne hjelpe meg å lage om pulken min til kjerre. «Vent litt her i butikken,» sa butikkdama, «så kommer mannen min ned. Han kan nok hjelpe deg» Terje, mannen til butikkdama, som ofret kona sine gamle slalåmstaver for å lage skjæker til kjerra mi. Einar, som laget støtte til kjerra, og som etterpå bød meg på kaffe og som ga meg en proteinbar med på turen.

Etter Einars justeringer fungerer vogna perfekt, og jeg vandrer friskt og optimistisk opp Reppafjorddalen. Snart kommer jeg til ei hyttegrend, og jeg er ganske overrasket over hvor like hyttene her er hyttene hjemme i Sirdalen. Det er lørdag og fra terrassene høres hamring og snekring og musikk og latter og gråt. Folk sitter i solveggen og soler seg, og jeg synes det er koselig å gå her og kikke og finne ut hvilken hytte jeg ville hatt og hvor jeg ville bodd.

DSC_5187DSC_5194

Jeg spiser middag på en parkeingsplass når det ruller inn en varebil anno omtrent 1882. Inni sitter en kar jeg drar kjensel på. Det er Einar. Han har vært og fisket lenger nedi elva, og nå ville han bare ta en tur oppover for å se hvordan det gikk med meg før han kjører hjemover og gir seg for dagen. (Jeg glemte å spørre om han hadde fått laks.)

DSC_5202DSC_5203

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s