Dag 9: Olderfjorden – Hatter

Søvnløs i landet med evig dagslys

16. juni

Antall km: 16

Antall km totalt: 165

Allerede på prøverunden på parkeringsplassen utenfor hotellet kjenner jeg at pulketralla fungerer over all forventning. Jeg har spent fast sekken, og oppå den har jeg festet en pulkepose med mat, men på tross av den tunge lasten ruller kjerra etter meg så lett som bare det.

Jeg setter fra meg vogna i trappa og går over veien til Vanja. Han hadde også hviledag i går, og ligger i telt nede ved fjorden.

På campingplassen er et hus med dusjer og toalett og vaskerom, og ved siden av vaskerommet en liten tv-stue med dyp skinnsofa og myke stoler og stuebord og et lite kjøkken. Her ligger klærne til Vanja hjemmekoselig stødd omkring. «Jeg har kanskje tatt meg litt vel mye til rette her,» sier han. «I går var det noen som trodde jeg bodde her. Unnskyld, unnskyld sa de når de kom inn døra, og så rygget de ut igjen.» Vi humrer litt begge to, og så skjenker Vanja i kaffen.

Vi snakker om planene videre. Da vi sov i hytteskuret oppe i fjellet, våknet Vanja om morgenen med sår hals. Etter dette har han ikke vært i form, og for meg ser det ut som han har feber. Han hadde håpet at hviledagen i går skulle hjelpe, men han er fortsatt ganske dårlig og tenker enten å ta enda en hviledag her i Olderfjorden, eller bare gå et kort strekk i dag.

Jeg tenker heller ikke å gå så langt i dag. Jeg får ikke sovet skikkelig om nettene. Nesten hver natt etter at jeg kom opp hit, har fulgt det samme mønsteret, og det har ikke vært noe bedre de to nettene jeg har bodd på hotell, snarere tvert i mot: Jeg sovner ganske lett. Men mellom tolv og ett våkner jeg, lys våken og tung i hodet fordi jeg er så trøtt. Først håper jeg at jeg skal sovne ganske raskt igjen. Men i stedet begynner hodet mitt å bekymre seg og planlegge hvordan jeg skal ordne meg videre: Det er så mye vann i elvene, er det trygt å gå over vidda på ski? Hvordan skal jeg få laget kjerre av pulken? Husk å kjøpe minnekort når jeg kommer til Alta. Jeg må ikke glemme å be mor legge oppi vaskepulver i pakken hun sender opp til meg.

Så kan jeg plutselig kjenne at jeg begynner å klø på leggen eller på armen. Nå jeg sove, tenker jeg. Og så prøver jeg å ligge helt stille og ikke tenke på noe og bare konsentrere meg om å puste ut.

Men uten at jeg helt vet hvordan, holder jeg plutselig på å vifte med beina mine opp i taket. Absolutt ingen sovestilling. Klokka blir 0150 – 0220 – 0238 – 0330 – 0400. Utpå morgenkvisten har det vært så mange rare tanker som har strømmet gjennom hodet mitt at jeg tenker at jeg er nødt til å ha duppet av litt likevel, alt dette kan jeg ikke ha kommet på i våken tilstand. Når jeg står opp, føler jeg meg ikke så aller verst, men utpå dagen kjenner jeg at jeg er så sovetrøtt at jeg nesten er kvalm, og hodet dunker.

∗∗∗

Jeg sier «hadet» til Vanja, men ikke farvel – vi meldes jo og satser på å treffes i Alta igjen, om ikke før.

DSC_5135

Det er svak stigning hele dagen, og snart er jeg opp på høyfjellet igjen – 200 meter over havet. På en rasteplass koser jeg meg med middagsmat, og ringer far for å fortelle hvor suverent pulketralla mi fungerer. Idet jeg klyver inn i seletøyet igjen, svinger en bil inn på plassen, og i passasjersetet gjenkjenner jeg butikkdama. Og i førersetet mannen hennes, Terje, som laget kjerra til meg! «Vi lurte bare på hvordan det gikk med deg. Og så kom Terje på at du kanskje var her på parkeringsplassen og så fant vi ut at vi ville kjøre opp for å se etter deg.» Begeistret forteller jeg hvor godt innretningen fungerer, og at jeg godt kan se for meg at jeg trekker den etter meg hele veien til Nordreisa.

DSC_5159

Utpå ettermiddagen kommer jeg forbi et telt med to sykler, og da jeg stopper, kommer det ut en mann og ei dame litt eldre enn meg. De er fra Frankrike og Tyskland, og forteller at de syklet fra Tyskland for seks uker siden. Nå skal de til Nordkapp, og etterpå skal de sykle hjem igjen, via Lofoten.

Like etter fjellovergangens høyeste punkt – 238 moh – finner jeg en bar og ikke altfor humpete myr som får duge som teltplass i natt. Idet jeg skal til å få av meg pulken, kommer en snøskuter kjørende over vidda. Den stopper hundre meter eller så fra veien, og føreren hopper av, vinker og kommer gående mot meg. Det er en same rundt pensjonistalder som har vært ute og sett etter reinsdyra. Nå skal dattera komme og hente ham med bilen, og skuteren skal han la stå her til i morgen. Da jeg forteller ham at jeg skal gå Norge på langs, ler han og sier: «Du skal se du gir opp lenge før du kommer så langt.» Og så legger han til: «Og så er du vel ikke så ung heller lenger.»

DSC_5161

Én kommentar Legg til din

  1. Magne Idar sier:

    Hei Anne
    Sennalandet er så flott. Såg ut til å være en del snø ennå… Har vert på Nordkapp ett par ganger men det har vert i august. Da var der og nysnø på toppene sør for Alta.
    Kule «håndkjerre» du har fått deg.. 🙂 veldig praktisk..!
    Ha en fine tur videre.. 🙂
    Herlige folk du treffer på turen…ærligt og rett frem…tror det er litt av den nord-norske kulturen… ;))

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s