annepaatur

Dag 15: Alta – Talvik

Langs Altafjorden

22. juni

Antall km: 30

Antall km totalt: 287

Det er på tide å gå videre.

På vei ut av sentrum går jeg forbi Helleristningsmuseet, og her svinger jeg nedom en gang til. I dag setter jeg meg på museumskafeen og spiser smørbrød og drikker kaffe og skriver postkort. Det er så deilig at jeg har lyst til bare å bli sittende slik i timesvis og kose meg og se ut av vinduet; på marka som skrår nedover mot fjorden, og på menneskene som kommer og går. Jeg får påfyll av kaffe og leser i museumskatalogen og spiser et stykke gulrotkake.

Men til slutt river jeg meg løs og reiser meg fra bordet går ut av museumsdørene og ned til kjerra mi, og jeg får på meg selen og spenner fast skistavene og begynner og gå.

Roen senker seg. Jeg har ingen avtaler eller tidsfrister, ingen ting som skal ordnes eller hentes, ikke et bestemt sted jeg må komme til i løpet av dagen, jeg kan bare gå til jeg synes jeg har gått langt nok, og så slå opp teltet.

De første timene går jeg på sykkelsti eller på rolige sideveier. Det er godt å slippe trafikken. Bølgene slår rolig og regelmessig mot steinene i fjæra, og jeg går forbi hus og små gårdsbruk. Heggen blomstrer og folk er ute og slår plenen.

Så må jeg opp på E6-en igjen, og idyllen blir brutt. Her suser bilene forbi. Tunnelene er verst. Av en eller annen grunn støyer bilene mye mer her enn i tidligere tunneler, og jeg tenker at det må ha noe med overflaten å gjøre. Her er ikke fjell, i stedet er veggene og taket dekket av en slags leirete grov strukturmasse, og selv om overflaten ikke er glatt, er den jevn i forhold til bergveggen, og den lager ingen rom til å fange lydene. Veldig ubehagelig, og kanskje grunnen til at det står «gjennomgang forbudt» i tunnelmunningen.

Jeg går forbi Kåfjorden, hvor det ser ut som de holder på å bygge en sykkelsti, og jeg går langs den vide Altafjorden, hvor jeg snur meg og ser over til Alta og signaturfjellet Komsa, lett gjenkjennelig med antennen på toppen. Like under det fjellet bodde jeg i natt. Jeg har jammen gått langt bare i dag.

Jeg kommer fram til Talvik, bygda ved elva innerst i vika, med rorbuer og gårdsbruk og kirke og butikk og apotek og bensinstasjon, og slår leir på blomsterenga ved elveosen. Idet jeg kryper inn i teltet, begynner det å regne. Et lett, fint regn som prikker på teltduken.