En takk til de som kjempet mot nazismen og som ofret så mye for at Norge skulle bli fritt igjen.

3. juli

Antall km: 24

Antall km totalt: 517

Jeg har sett på kartet og funnet ut at jeg kan komme meg opp i fjellet på fire dager. Hvis jeg bruker to dager til Skibotn, og så to dager opp Skibotndalen, er jeg inne på E1 Langruta, og bare en liten dagsmarsj fra Goldahytta.

Men jeg har liten lyst til å måtte snu fordi jeg ikke kommer over elvene, eller fordi det er for mye snø i fjellet, så før jeg bestemmer meg for hva jeg gjør, vil jeg snakke med noen lokalkjente.

Først ringer jeg Troms Turlag, den lokale DNT-foreningen. Men der har de ikke telefontid før på onsdag, og så lenge har jeg ikke tålmodighet til å vente, så jeg går inn på nettsiden til Statens Naturoppsyn avdeling Troms i stedet. Etter noen telefoner blir jeg guidet til en lokalkjent som kan gi meg svar: «Det er en stund siden jeg var der sist, men jeg snakket med noen som gikk gjennom Dividalen for tre uker siden, og de fortalte at de da gikk nesten hele turen på barmark. Bare på de høyeste delene av turen var det ennå snø, men den lå flekkevis og var kompakt og grei å gå på. Det er broer over de største elvene, og den ruta du skal ta, er mye brukt, så uten å love noe, vil jeg tro at det skal gå greit å gå i fjellet nå.» Endelig!

∗∗∗

Ut av Birtavarre kan jeg gå på utsiden av to tunneler, og får en forsmak av hvordan det er å gå uten trafikk.

Jeg kommer til Manndalen. Dette er den sørligste bygda som ble brent da tyskerne trakk seg tilbake under 2. verdenskrig.

På kirkegården ligger Jan Baalsruds urne begravet. Baalsrud er en av de mange vi kan være evig takknemmelige for som kjempet mot nazismen under 2. verdenskrig og som ofret så mye for at Norge skulle bli et fritt land igjen:

Baalsrud var medlem av Kompagni Linge, en britisk militæravdeling opprettet under andre verdenskrig og som bestod av norske frivillige. I mars 1943 fikk gruppen hans i oppdrag å organisere sabotasjegrupper langs kysten, og med motorkutteren «Brattholm» tok de seg fra Shetland til Troms. Men sabotørene ble angitt av en lokal handelsmann og en tysk patruljebåt ble sendt til stedet. For ikke å avsløre oppdraget gikk Linge-mennene i livbåten og sprengte «Brattholm». Men også livbåten sank under sprengningen, og de som var om bord måtte svømme til lands. En mann ble skutt på stedet og en ble såret og døde på vei til Tromsø. En annen døde senere i Tromsø etter skader han var blitt påført ved tortur. De åtte andre ble tatt med til Tromsø der de ble forhørt og torturert av tyskerne før de ble skutt 2. april 1943. Bare Baalsrud unnslapp, barbent og såret.

Baalsrud overlevde takket være utallige hjelpere underveis som pleiet ham og fraktet ham videre stykke for stykke mot friheten. Han pådro seg alvorlige frostskader i føttene underveis, og måtte blant annet dras i pulk gjennom bratt fjellterreng i Manndalen i Kåfjord. Etter over to måneder på flukt og i skjul for okkupasjonsmakten kom han seg inn i Sverige 1. juni 1943. På grunn av skadene han pådro seg, ble han delvis invalidisert og kom aldri igjen i aktiv tjeneste.

Jan Baalsrud ble så glad i Manndalen etter all hjelp han fikk i sin flukt fra tyskerne på veien mot Sverige at han ønsket å ha sitt siste hvilested her. Etter hans eget ønske er urnen lagt ned i fotenden av Aslak Aslaksen Fossvolls grav, en av de mange manndalittene som var aktive i å skjule ham, gi ham mat og få ham over grensen til Sverige. Ingen av de impliserter ble tatt.

Kilder:

https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Baalsrud

http://www.itromso.no/meninger/article353963.ece

https://digitaltmuseum.no/011022721262/gravmonument

Boka Ni Liv og filmen med samme navn forteller den dramatiske historien om Jan Baalsruds flukt til Sverige, og om de som var villige til å ofre sitt liv for å hjelpe ham.

Jeg setter fra meg kjerra og går en tur gjennom Manndalen. Langs veien står skilt som forteller om bygdas historie, en historie som i stor grad handler om motstand og opprør mot øvrigheten.

Manndalen var bosetningsområde for «tre stammers møte» (kvener, samer og nordmenn), og i 1992 ble Kåfjord kommune innlemmet i samisk forvaltningsområde, noe som betydee et særlig ansvar for synliggjøring av samisk språk og kultur i det offentlige rom. Dette skapte store konflikter i kommunen, som nådde en topp på midten av 1990-tallet: samiske skilt ble beskutt med hagle, og foreldre protesterte mot at barna skulle synge og høre samiske eventyr.

Kilder:

Museumsfolder fra Samtidsmuseet for nordlige folk

Dagbladet: Fyrer løs mot samisk språk

I dag ser jeg ingen sønderskutte skilt.

Jeg går innom Samtidsmuseet for nordlige folk:

Jeg gikk forbi sjøhusene i Birtavarre for to dager siden, og jeg tok bilder av dem. Da visste jeg ikke at de var så gamle. Nå legger jeg dem inn i bloggen min for dag 24.