Dag 28: Skibotn – øverst i Langbakkan

Skibotndalen

5. juli

Antall km: 16

Antall km totalt: 559

Jeg er på det lille kjøkkenet på campingplassen og koker opp vann til termosen når det kommer inn en dame på omkring 80. Hun er kvikk og lett på føttene, og har med seg en balje med kjørvel som hun skal vaske opp. «Bor du her hele sommeren?» spør jeg. «Om ikke hele, så i hvert fall mye av den,» svarer hun. «Her har jeg vært i mange år, og her trives jeg godt, også nå etter at jeg har blitt alene. Jeg liker å gå på tur, og her er så mange fine turstier.» Til vanlig bor hun på Senja, men det er fint å komme hit til campingvogna og campingvennene.

Jeg har ikke tenkt å gå så langt i dag, og tar meg tid til å se meg litt rundt før jeg tar fatt på dagen. Til tider minner stedet mer om en kolonihage enn en campingplass; her er hytter i 2/3-størrelse, alle tilknyttet en campingvogn, noen med egne hager omgitt av lave stakittgjerder. Her er hagemøbler, stauder i bedene og sommerblomster i krukker ved inngangene. I går da jeg kom hit, hadde noen fyrt opp i en grill og lukta bredde seg ut over plassen. Jo, her kan jeg godt forestille meg at man kan trives.

DSC_0046DSC_5934

Veien opp Skibotndalen er lang og monoton. Jeg har gått av E6 og over på E8, som går fra Tromsø til Åbø i Finland, og jeg hadde håpet på litt mindre trafikk i dag. Og kanskje er det noen færre bobiler, men lastebilene og personbilene er like mange. Ah, to dager igjen med asfalt og trafikk nå, så er det slutt! Gnagsåret på lilletåa har blitt verre de siste dagene, og i morges var det en lidelse å få på fjellstøvlene. Joggesko er utelukket, de er for smale framme ved tærne og klemmer for mye. Kanskje jeg rett og slett må klippe dem opp? Så vondt en liten tå kan gjøre! Ubevisst trør jeg litt annerledes med foten for å skåne tåa, og resultatet gjør at det blir vondt oppover leggen. Det er det siste jeg vil, så jeg tvinger meg til å gå normalt. Jeg har plastret og tapet helt siden Russenes, der jeg kjente den første antydningen til sårhet, og i går stakk jeg hull på vannblemmen og plastret på nytt, men likevel er tåa verre i dag enn noen gang. Anne, hold ut 37 kilometer til! Så kommer mor og far og henter deg i morgen kveld, og så får dere to hele dager sammen og du kan gå i butikkene i Tromsø og se hva du finner der som kan hjelpe deg med tåa!

Mor og far kjørte fra Sandnes i går, og når jeg ringer dem i dag, har de allerede passert Snåsa. I morgen kveld skal de plukke meg opp i enden av Skibotndalen, og så skal vi være sammen i to dager før de kjører meg ut igjen til det samme stedet som de plukket meg opp. Jo nærmere dette første delmålet jeg kommer, jo lenger føles kilometerne.

∗∗∗

Jeg går forbi en bauta omgitt av en ring med mindre steiner, og med en soldathjelm på toppen. «Til minne om de sovjetiske soldater som mistet livet i Norge 1941 – 1945 og som var gravlagt her.»

DSC_5952

I avisa Nordlys, 16.april 2012 leser jeg: «Grove krigsforbrytelser skjedde i Lyngenområdet på tampen av andre verdenskrig…  I Kitdalen og dens sidedaler ble det etablert åtte primitive fangeleirer. En av dem, den såkalte Mallnitz-leiren i Norddalen, var en regulær dødsleir. Hit ble syke og utsultede krigsfanger sendt for å dø…  I løpet av 1944 raknet det på flere fronter samtidig for Adolf Hitler. Finland ble tvunget ut av krigen og til å vende våpnene mot sine tidligere tyske allierte. Samtidig gikk russerne på offensiven på Murmansk-fronten som sto midtveis mellom Kirkenes og den russiske havnebyen. Hele Nordfronten, angrepet på Sovjetunionen i nord, kollapset. 200 000 mann og 60 000 hester måtte trekke seg vestover og inn i Nord- Norge. Ved Lyngenfjorden ble en ny forsvarslinje etablert. Den røde hær skulle stoppes av «Festung Lyngen», eller Lyngenlinja, 550 bunkere mellom den dype fjorden og grensen til Sverige. Den tyske armeen brakte med seg 7000 til 8000 krigsfanger som ble satt til å bygge veier og bunkere i fjellet, et hardt arbeid på magre rasjoner. I Lyngen-området ble det i all hast etablert minst 20 fangeleirer fra høsten 1944, har Michael Stokke ved Narviksenteret dokumentert. De fleste leirene ble drevet i regi av Organisation Todt, en halvmilitær byggeorganisasjon som opererte i alle tyskokkuperte land… En oversikt over leirene rundt Lyngenlinja pr. 1. april 1945 ser slik ut, med antall fanger:

Kvesmenes 4 leire, 890
Kitdalen 2 leire, 515
Sørdalen 178
Skibotn 4 leire, 1385
Falsnes 465
Bentsjord 716
Signaldalen 728
Lulle 177
Øvergård, feltlasarett 45 «

Det ser ut som en hvilken som helst annen furulund, monoton og litt kjedelig. Så fort å kjøre forbi. Så lett å gå forbi. Men ikke når du har lest det som står på bautaen.

∗∗∗

Noen år senere var situasjonen snudd, da var det kald krig og Sovjet som var trusselen. Skibotndalen ble sett på som mulig innfartsåre for en sovjetisk eller finsk invasjon, og på en rekke steder oppover dalen var det laget mulighet for å sprenge veien om det skulle bli en invasjon. Langs veien jeg nå går på, lå det helt fram til midten av 1990-tallet mange tonn sprengstoff plassert under bruer og i veiskjæringer.

Kilde: Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Helligskogen

∗∗∗

Jeg slår opp teltet når jeg er kommet omtrent midtveis i dalen. Dette blir siste natt i telt på lenge – når mor og far kommer, tar de det med seg hjem. For å spare vekt, tenker jeg nemlig å overnatte i turistforeningshytter når jeg begynner å gå i terrenget. Jeg kommer til å savne teltlivet, etter de første søvnløse ukene har jeg blitt god venn med det røde og gule hjemmet mitt.

DSC_0047

 

Én kommentar Legg til din

  1. Hilde sier:

    Veldig kjekt å følge deg, Anne! Hele gjengen hilser

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s