Dag 29: Langbakkan – Finskegrensa

Den kalde krigen

6. juli

Antall km: 23

Antall km totalt: 582

Det er med stor møye jeg får på meg fjellstøvlene. Lilletåa mi protesterer høylytt – den hadde de jo så fint i går da jeg gikk barføtt i mosen rundt teltet, hvorfor kan jeg ikke bare gå barføtt i dag også? Inni støvlene blir den liksom krøllet inn under de andre tærne, og det er så vond! Jeg lover at hvis den bare holder ut en dag til, så skal jeg se hva jeg kan få til når jeg kommer til Tromsø.

Ganske tidlig på formiddagen går jeg forbi Helligskogen militærleir. «Ingen adgang» står det på veibommen. Like innenfor står ei tom vaktbu.

Jeg googler «Helligskogen, Sovjet» og blir ønsket hjertelig velkommen til Milforum – det militære diskusjonsforumet! Tråden jeg er interessert i, er «Skibotndalen».

«Guest» skriver:  «Den ene antatte invasjonsakse for motoriserte sovjetiske avdelinger. De skulle gå gjennom Lappland og ned Skibotndalen mot Lyngenfjorden, for deretter å sette kursen inn mot brigadeteigen i indre Troms. Og i Skibotndalen skulle vi sinke de kraftig, og eventuelt stoppe de. Hele dalen er befestet med bunkere i alle størrelser, lassevis av skyttergraver, enhetsstillinger gravd ned i jorda og forsterket med tømmer, kanonstillinger, maskingeværbunkere og nisjer i bergene som var fylt med sprengstoff osv osv. Og det beste forsvarsverket i dalen er topografien i seg selv. På flere steder er dalen trang, dyp og meget bratt. For motoriserte avdelinger var hovedveien det eneste alternativet for fremrykning på flere steder.
Det er to leire i Skibotndalen. Helligskogen leir som ligger helt øverst, ikke fryktelig mange kilometer fra finskegrensa, nesten på knekkpunktet hvor dalen ebber ut og går over i viddelandskapet. Lengre ned ligger Brennfjell Leir. Er det noen her som har tjenestegjort i Skibotndalen og kan gi noen inntrykk av hvordan det var å være der oppe?»

Han får svar fra «Gwandihir»: «Jeg tjenestegjorde 3 mnd i Skibotndalen på slutten av 80 tallet. Jeg var sersjant og bodde på Brennfjell… En gang hvert kvartal var det en stor øvelse i dalen. Øvelse Hollywood. Da hadde Panser Bn samlet alt av rullende stålkasser ved grensa og simulerte et angrep fra mek infanteri med mye panser.
Scenariet man så for seg den gangen var at den store bjørnen i øst ville ha isfrie havner. Nordnorge kunne avskjæres via tre akser. Skibotendalen var en av disse. Oppgaven til kompaniet i dalen var å drive oppholdende strid. Derfor var det ferdige stillinger nedover hele dalen… Selv om vaktbelastningen var høy, var Skibotn et populært sted å tjenestegjøre. God stemning, god mat og kort vei til Finnland eller Sverige for å handle røyk og snus!»

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om nettforumet. En del av meg synes jo at dette er spennende, men samtidig er det noe vemmelig over siden. En av debattantene skriver: «Jeg blir rent nostalgisk av å lese dette! Avdelinger på beredskap, minelagte veier, stillinger klare til å bli besatt og øvelser i divisjonsforband… Og dette er kun for en liten del av landforsvaret… Hvorfor fikk ikke jeg ta del i dette? Flere historier fra «gamle dager», da forsvaret faktisk var noe ønskes sterkt!»

Virkelig? Ønsker han seg tilbake til den kalde krigen? Jeg tenker på bautaen jeg så i går, på krigsfangene og deres forferdelige skjebne, på Jan Baalsrud og på dem som risikerte livet for å skjule ham og hjelpe ham over grensen til Sverige, og jeg tenker på tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms. Og jeg tenker på boka «1913. Århundrets sommer» av Florian Illies, og på hvordan Illies der beskriver hvordan folk i året før første verdenskrig nærmest gikk og håpet på en krig fordi fordi de kjedet seg. Nei, jeg er veldig, veldig, takknemmelig for at vi ikke lenger har en krigstrussel hengende over oss!

∗∗∗

Jeg tar lange pauser oppover bakkene, og klokka er blitt halv ni når jeg kommer til stien som går inn til Goldahytta, og for første gang siden Magerøya ser jeg de røde T-ene til Turistforeningen. 582 kilometer på asfalt er nok. Nå venter villmarka! Jeg setter fra meg sekken og går litt innover stien. Den er tørr og myk og svakt bølgende.

DSC_6031

En liten halvtime senere svinger en bil inn på parkeringsplassen. Den blinker begeistret med frontlyktene. Det er mor og far! Nå skal vi ha to dager sammen før jeg går videre på turen min.

DSC_6041

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s