Dag 30 og 31: Bilferie med mor og far

Tromsø

7. og 8. juli

Antall km: 0

Antall km totalt: 582

I to dager er jeg på klassisk bilferie à la familien Espedal sammen med mor og far. Vi bor i campinghytte i Skibotn og kjører ut til Tromsø den ene dagen og til Lyngsfjordeidet og Skibotn marked den andre dagen.

DSC_6043DSC_6044

Høydepunktet er Polarmusèet i Tromsø, synes jeg. Gamle tiders ishavsekspedisjoner og polarhelter er jo midt i blinken for meg! Heldigvis har jeg tålmodige foreldre som også synes musèet er interessant, så her bruker vi mye tid.

DSC_6066DSC_6076DSC_6081DSC_6095DSC_6094

DSC_6099.jpg
En av hundene som var med på Sydpolen-ekspedisjonen til Roald Amundsen. Nesten alle hundene ble slaktet og spist på vei tilbake fra polpunktet til Framheim, så det var den takken.

DSC_6102DSC_6110DSC_6118

I morgen tidlig kjører de meg opp Skibotndalen til parkeringsplassen ved finskegrensa, der turstien til Goldahytta starter. Nå skal jeg gå ca ti dager i fjellet før jeg kommer til Abisko. Den planlagte ruta mi er som følger, både datoer og avstander er omtrentlige:

  • 9. juli: P-plass øverst i Skibotndalen (Bossovarri) – Goldahytta, 13 km
  • 10. juli: Goldahytta – Gappohytta, 12 km
  • 11. juli: Gappohytta – Rostahytta, 20 km
  • 12. juli: Rostahytta – Dærtahytta, 17 km
  • 13. juli: Dærtahytta – Dividalshytta, 24 km
  • 14. juli: Dividalshytta – Vuomahytta, 18 km
  • 15. juli: Vuomahytta – Gaskahytta, 17 km
  • 16. juli: Gaskahytta – Altevasshytta, 12 km
  • 17. juli: Altevasshytta – Lappjordhytta, 24 km
  • 18. juli: Lappjordhytta – Abisko Fjellstasjon, 24 km

Alle hyttene bortsett fra Abisko er ubetjente DNT-hytter.

Etter Lappjordhytta går jeg over til Sverige. Abisko Fjellstasjon er en betjent hytte (nesten hotell ser det ut som) som tilhører den svenske turistforeningen (STF). Her tenker jeg å ha en eller kanskje to hviledager.

Jeg kommer til å skrive blogg hver dag, men jeg tror ikke det er mobildekning, så jeg får nok ikke lagt ut noe før jeg kommer til Abisko. Men satelittelefonen virker, så «her er jeg nå»-funksjonen blir oppdatert hver time når jeg går.

PS, jeg tror jeg har funnet en løsning på tå-problemet: far sine joggesko… De er de eneste som er store og myke nok til at tærne mine får sprike fritt. Dessuten kjøpte jeg et helt lager av forskjellige «tå-sokker» og «tå-spredere» på apoteket. Det er tydelig at jeg har arvet fars lilletå, han kjente akkurat til problemet mitt.

PPS, i Skibotn sentrum står det et minnesmerke over Leonard Seppola (1877-1967). På plaketten står det: «Hundesportens legende. Spesielt kjent for serumtransporten til difterirammede Nome i Alaska i 1925.» Spesielt eskimobarna var utsatt ved difteriutbruddet. I Avisa Nordland, og artikkelen «Bare en hund?» den 23. februar 2015 står det:

«I byen Nenana, 180 mil unna, fantes antiserumet som måtte hentes med hundeslede. Seppala, som nå var blitt en anerkjent hundekjører og hadde vunnet flere løp, ble bedt av myndighetene om å organisere transporten av dette livsviktige serumet.

Denne lange ferden vinterstid i veiløst terreng, ble delt mellom tjue hundekjørere og 150 hunder som delte på etappene på en tur som tok 5 1/2 dag mot normalt 25 dager. Siste etappen ble kjørt av G. Kaasen med hunden Balto, som var en annen av Seppalas lederhunder.

Da Gunnar Kaasen nådde Nome 2. februar med medisinen som ble sagt å berge mer enn 1500 mennesker, ble både han og lederhunden Balto mottatt som helter.

Etter at serumet var kommet fram og berget mange mennesker fra å dø, fikk lederhunden Balto og hundekjøreren Gunnar Kaasen stor pressedekning.

Disse to ble invitert til forestillinger for å gjøre ulike paradeopptredener, blant med polarfarer Roald Amundsen for å markere hans polarferder.

Det ble laget spillefilm om lederhunden Balto og tre Disney-filmer, før Balto ble ført til en dyrehage i Cleveland i staten Ohio. Her døde han 14 år gammel. Etter sin død ble hunden utstoppet og befinner seg i dag i en monter ved Cleveland Museum.

I medieoppstyret rundt lederhunden Balto, oppsto det splittelse mellom hundekjører Gunnar Kaasen og Leonhard Seppala som altså eide Balto.

Dette var uheldig for begge disse flotte og sterke mannfolkene fra Nord-Norge. G. Kaasen ble omtalt som en beskjeden mann som trakk seg tilbake. Det sies at da han senere besøkte heimplassen i Burfjord, ønsket han ikke å snakke om denne bragden han hadde vært med på.

Han døde i 1960 i Everett, Washington og der han er begravd uten å ha blitt glemt av bygdefolket i Burfjord.

Leonhard Seppala er begravd i Nome. I Skibotn er der reist et minnesmerke. I Tromsø finnes det en vei oppkalt etter ham.»

DSC_6141.jpg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s