Dag 32: Finskegrensa – Goldahytta – Treriksrøysa – Goldahytta

I grenseland

9. juli

Antall km: 13 + 7

Antall km totalt: 602

Vi spiser brødskiver med skinke og smøreost og agurk og tomat, og med jordbærsyltetøy og hjemmelaget plommesyltetøy, og etter frokosten veier vi sekken: 28 kg. Jeg blir litt betenkt for jeg hadde ikke trodd den var så tung. Men her er mat for ti dager, og trøster meg med at den nå blir letter etter som dagene går.

Så kjører mor og far meg opp til vannet som heter Galggijavri, øverst i Skibotndalen nesten ved finskegrensa, der de hentet meg om kvelden for tre dager siden, og følger meg et lite stykke langs stien. Det er litt rørende å ta farvel. Men vi ses igjen på Røros om to måneder.

DSC_6148

Og så er jeg endelig i fjellet. Ingen asfalt, ingen biler.

DSC_6197

Jeg nyter det. Terrenget og plantene minner meg om hjemme i Ryfylkeheiene; her er fjell og koller og myrer og tørre bakker, lave bjørketrær og krypende fjellbjørk, blåbærlyng full av røde blåbærkart, multer i blomstring, greplyng og issoleie, fjellsoleie og kvitsoleie, krekling, kantlyng og tyttebærlyng. Krypende einerbusker, lav og mose og gresstuster; noen gule fra i fjor, andre grønne fra i år.

 

DSC_6206
Kantlyng

 

Over de varme steinene piler spindelkjerringer med sitt store, gråhvite egg på ryggen. Jeg ser lort etter rev og rype og hare og reinsdyr og gulpeboller etter rovfugl. Og jeg ser en boltitfar med skadet vinge. Han løper langs bakken og drar vingen etter seg, og jeg vet at han kan fly så fint som bare det, men at han har unger på bakken og vil lokke meg bort fra dem. Jeg tar noen bilder og går videre for ikke å forstyrre.

 

DSC_6225
Boltit: Det som er ganske spesielt med boltiten, er at det er hannen som i de aller fleste tilfellene ruger ut eggene og passer ungene mens hunnen er ute på vift. Dette fenomenet kalles polyandri og forekommer hos færre enn 1% av verdens fuglearter. I slike forhold er hannene som oftest også mer diskrete i fargene enn hunnene. I Norge har vi to klassiske polyandriske arter; svømmesnipe og boltit.

 

Like over toppen møter jeg en eldre herre med to huskyer. Hundene ser på meg med intense, lyseblå øyne og kommer bort for å få kos.

DSC_6269

«Du er klar over at her står du på krigshistorisk grunn?» spør han. Det er jeg ikke. Rett nok gikk jeg for litt siden forbi en rusten ovn av den sorten man har i et militærtelt, og jeg lurte på hva den gjorde her oppe, men jeg var for uoppmerksom til å tenke for mye over den. Nå ser jeg meg rundt: bare fem-seks meter fra der jeg står er det to steinrøyser, og på varden foran meg står ei rusten kjøttkvern. «Dette er ruiner fra Lyngenlinja ». Jeg forstår ikke helt; ei kraftlinje? «Nei, ikke en linje i den forstand, men en rad med våpenposter som tyskerne satte opp i -44 da russerne rykket inn i Finnmark og tyskerne måtte trekke seg tilbake. Det var den siste forsvarslinja som skulle hindre den russiske fremrykningen mot Narvik. Som du vet brant de jo hele Finnmark og Nord-Troms på tilbaketrekningen, men herfra skulle og sørover skulle ikke noe mer brennes, for nå var planen deres å stoppe invasjonen her ved denne linjen. Men dette er bare forposten, hovedlinja går gjennom Signaldalen.» Og nå begynner jeg å forstå – russerne kunne jo komme over grensa fra Sovjet og Finland, men ikke via Sverige, som jo var nøytralt. Og da ville det jo være strategisk å stoppe Den Røde Arme akkurat her. «Men heldigvis tapte jo nazistene i sør også, så planen deres gikk i vasken,» sier mannen. Vi blir stående og prate ei stund, og viser seg at han heter Jan Erling og har vært på dugnad i Goldahytta. «Jeg er med seniorgruppa i Troms Turlag, og denne helga har vi lagt nytt tjærepapptak på sikringsboden». Jan Erling er ikke på internett, men jeg må gjerne legge ut bilde. «Så da fikk du en liten historietime med på turen.»

DSC_6273

Når jeg kommer fram til Goldahytta – som egentlig burde hete «hyttene» i flertall fordi de er tre – blir jeg vist rundt av Hanne. Sammen med mannen Bjarne har hun vært hyttevert her i mange år.

Jeg skriver meg inn i hytteboka og setter fra meg sekken og tar bare med meg det nødvendigste i rumpetaska, og så går jeg en liten time til jeg kommer til noe som ser ut som et gult støpt kjempelodd, på størrelse med en liten badstue, og som står ute i vannet. Treriksrøysa! Ut til røysa går det en tregang, og akkurat når jeg kommer, skinner sola. Med noen få skritt tar meg meg fra Norge over til Sverige og så til Finland og deretter tilbake til Norge igjen.

DSC_6289

Ti minutter etter at jeg har kommet tilbake til Goldahytta, står Vanja står i døra! Vanja! Anne!! Vi blir så glade begge to! Vanja har så mye å fortelle at han snakker non-stop i omtrent en time. Kortversjonen av fortellingen hans kommer på bloggen min i morgen.

DSC_6298

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s