Dag 33: Goldahytta – Gappohytta

Vanjas beretning

10. juli

Antall km: 13

Antall km totalt: 615

Dette er Vanjas beretning, slik han fortalte den til meg i går kveld da vi satt rundt bordet i Goldahytta:

«Anne, vet du, det er faktisk bare flaks at jeg sitter her i dag og kan fortelle hva jeg har opplevd! Jeg har stått ansikt til ansikt med en jerv, i to dager visste jeg ikke hvor jeg var, jeg har klatret ned en canyon og krysset elver som egentlig ikke lar seg krysse, og en gang har jeg blitt tatt av de iskalde virvlende hvite vannmassene og blitt ført nedover strømmen uten noen som helst kontroll.»

Jeg tar meg en bamsemums og kroer meg i sofaen.

«Fredrik tok meg igjen to dager etter Alta, og så gikk vi sammen i to dager til Kautokeino. Og som den mannen kan gå! Tidlig om morgenen var han klar, og så gikk han 30 kilometer på sju timer. «Er du helt sikker på at du klarer dette?» spurte han meg flere ganger, og egentlig var jeg det ikke, men jeg ville holde følge med ham, så jeg hang meg på og gikk på det jeg kunne. Og Anne, jeg må fortelle deg, fra Alta til Kautokeino er det virkelig øde! Da vi kom fram til Kautokeino spanderte jeg på meg en natt på Thon Hotell, det var i dyreste laget, men da jeg satt i badstua kjente jeg at det var verd det.

Etter Kautokeiono var det bare sump og elver. Vi var flere som satt vannfaste her, og Fredrik fikk en same med en ATV til å kjøre ham over de verste elvene og våtmarkene, og så var han plutselig to dager foran meg. Men jeg hadde ikke lyst til å få skyss, så jeg gikk i stedet veien, og etterhvert møtte jeg Rick, en nederlender som går halve Norge på langs, fra Nordkapp til Umbukta. Han startet 16. juni, og har også et imponerende tempo, og vi gikk sammen helt til Reisadalen. Og Anne, Reisadalen er virkelig helt fantastisk nydelig! Dit har jeg lyst å dra en gang til bare for å gå i Reisadalen. Men det var også der at det kunne gått skikkelig galt.

Jeg bestemte meg nemlig for å ta en snarvei. «Er du helt sikker på at du vet hva du gjør nå?» spurte Rick, og jeg mente at det var jeg, så dermed forlot jeg den merkete stien og begynte å gå over et fjell. Først krysset jeg en elv som det viste seg at jeg ikke hadde behøvd å krysse. Og Anne, jeg må fortelle deg, vannet i elvene her oppe er bare isvann! Etter det fortsatte jeg bare å gå, og plutselig var skjermen på GPS-en helt hvit. Og jeg klarte ikke se på kartet hvor jeg var! Så jeg måtte bare fortsette å gå. Og så kom jeg til en canyon, og fra der jeg stod, så ikke elva så stor ut, så jeg klatret ned fjellveggen, og Anne, jeg er ingen fjellklatrer, men det der var virkelig fjellklatring. Men da jeg kom ned til bunnen av canyonen, så jeg at elva bare var helt hvit fordi strømmen var så sterk, men jeg orket ikke klatre opp igjen, så jeg støttet meg på stavene og begynte å gå. Men midt i elva ble stavene revet vekk under meg, og jeg mistet fotfestet og klarte ikke holde meg oppreist, og det neste som skjedde, var at jeg ble dratt med strømmen nedover. Men til alt hell klarte jeg å komme meg i ly bak en stein, der vannet rant roligere, og derfra klarte jeg å komme meg opp på den andre siden.»

Å Vanja, dette har jeg også gjort, tenker jeg. For ikke så mange år siden.

«Etter hvert fikk jeg kart på GPS-en igjen, og da fant jeg ut at jeg hadde vært i Finland! Men nå visste jeg heldigvis hvor jeg var. Men det var ennå langt igjen til Saraelv. Og mye snø. Og snøen var full av bjørnespor. Men det var ikke det verste! Anne, jeg tuller ikke, plutselig stirret jeg på en jerv! Den var ikke lenger borte enn det treet der.»

«Du tok vel bilde???»

«Bilde? Nei, jeg var så redd at jeg holdt på å gjøre i buksa! Den var gigantisk!» (Her holder Vanja ut begge armene og viser at jerven målte fra fingerspiss til fingerspiss.) «Først bare stod den og så på meg, og så gikk den noen skritt nærmere, men da sang jeg «Hey Jude» så høyt jeg kunne, og da snudde den og forsvant.

Og etter to dager kom jeg endelig fram til Saraelv der Rick ventet på meg.»

∗∗∗

Jeg forteller også om hva jeg har opplevd siden Alta, og forsøker å gjøre kalvingen så livaktig som mulig, men etter Vanjas historie blir dette som å hoppe etter Wirkola.

∗∗∗

Morgenen etter er myggen vår eneste bekymring, men vi tar på oss myggnettingen og legger muntert avgårde. Og i dag holder vi oss på stien. Elvekrysningene er sikre, og de eneste to stedene det kunne vært problemer, ligger det ute broer, den ene en solid helårsbro og den andre litt mer vaklevoren, men fullt brukbar. Vi har litt forskjellig tempo, Vanja går fortere enn meg, men liker å ha en del pauser, mens jeg går sakte men nesten uten pauser. Så når Vanja møter en annen tysker, tar de en lang matpause mens jeg siger innover mot Gappahytta.

DSC_6306

DSC_6308
Kvitlyng: det som er ganske spesielt med kvitlyngen, er at den er hvit i lavlandet men blir mer og mer rød jo høyere opp til fjells den vokser. Og så virker den narkotisk.

DSC_6313DSC_6316

 

Jeg kommer fram i fire-tida, og er i grunnen fornøyd med at dagens etappe ikke er lenger. Både i dag og i går har sekken begynt å føles som en blyklump på ryggen etter de første ti kilometrene, og jeg må stadig hipse den opp på hoftene for å få litt avlastning for skuldrene. Og litt etter må jeg slakke hoftebeltet for å lette på trykket på hoftene.

Så resten av dagen vil jeg bare slappe av på Gappohytta og lese bok og tøye ut, og legge meg tidlig så jeg er klar for en lang dag i morgen.

Vanja kommer inn en liten time etter meg, og vi ser på kart over morgendagen og planlegger litt, før hytta fylles av finner og jeg trekker meg tilbake til soverommet og tar en tidlig kveld.

Her kan du lese Vanjas beretning slik han selv skriver om den på sin egen blogg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s