Dag 35: Rostahytta – Dærtahytta

 A foggy day

Antall km: 17

Antall km totalt: 652

Når jeg drar fra gardinet om morgenen, ser jeg at det er helt hvitt utenfor.

Jeg står opp og snart setter meg ved stuebordet sammen med Viktoria og spiser frokost. Ikke lenge etter kommer også Vanja tuslende ut fra sitt rom, og alle tre drikker kaffe og prater og har det fint. Ah, her kunne jeg blitt værende en dag til! Jeg kikker ut en gang til, skodda er fremdeles så tjukk at jeg knapt ser bort til elva.

DSC_6411

Før jeg går, setter jeg meg ned og studerer kartet og planlegger dagen, og så sier jeg «takk for meg» til Viktoria. «Jeg kommer etter om en halvtime,» sier Vanja, «jeg skal bare spise frokost først.»

Jeg går over hengebroa og så starter turen:

DSC_0051

Etter en liten kilometer deler stien seg. Den stien som er tegnet av på kartet, krysser elva nå, mens den merkede stien følger elva på min side. Og her står det et skilt: «Dærtahytta 16». Jeg tenker litt fram og tilbake, skodda er så tjukk at jeg er mest lysten på å følge stien som er inntegnet på kartet og som jeg har på GPS-en (på mobilappen), men samtidig er det nok en grunn til at stien er lagt om, og grunnen er sannsynligvis elvekrysninger. Så jeg bestemmer meg for å følge T-merkingen.

DSC_6418

Til å begynne med er det ganske greit, stien er tydelig om vardene er tette. Men etterhvert blir tåka så tett at det blir vanskelig å se fra varde til varde, og stien forsvinner under snøfonnene. Og det er ingen spor i snøen som viser vei. Jeg ser på GPS-en at jeg er et par hundre meter øst for den inntegnete stien, og jeg surrer så mye rundt mellom hver varde at til slutt bestemmer jeg meg for å gå rett vest til jeg kommer på den opprinnelige stien.

Alt rundt meg er hvitt, og i skodda kommer dyrene nærmere. Ei rype kakker og flyr opp foran meg. Steinskvetten hopper fra stein til stein, og den vemodige plystringen til heiloen er allestedsnærværende. I lufta sirkler en jo.

DSC_6434
Fjelljo

Noe reveaktig løper forbi inne i det hvite. Det må være en rev. Men var det ikke noe flatt og byksende over det?

DSC_6428
Ser du reven?

Jeg kommer inn på den gamle stien. Den er ikke mer enn et tråkk og vardene er tatt ned, men noen steder er det fremdeles igjen noe gammel rød maling. Det føles litt ubehagelig å være utenfor T-løypa når sikten er så dårlig. Jeg har jo GPS-en, og jeg ser akkurat hvor jeg er, men akkurat nå kjenner jeg meg ganske alene i fjellet.

 

I korte glimt blåser skodda bort og alt blir klart og jeg kan se langt igjen. Jeg speider etter varder, men får ikke øye på noen, men jeg tenker at jeg sannsynligvis kommer innpå vardene igjen når jeg skal krysse elva noen kilometer lenger borte. Da er det bare ett sted som er logisk for en elvekrysning, og det er et stykke ovenfor der alle småelvene samles til en stor elv.

Det stemmer; den nye stien kommer innpå den gamle der hvor elvene samles, og selv om jeg følte at jeg hadde bra kontroll med GPS-en, er det noe trygt og vennlig med de røde T-ene.

Nå følger jeg vardene til vadestedet, og selv om det er kaldt å krysse så mange elvebekker, gjør det ikke så mye nå som jeg er kommet inn på merkinga igjen.

Over på andre siden setter jeg meg ned for en matpause. Jeg varmer opp vann og spiser middag, og akkurat når jeg skal til å gå igjen, hører jeg noen som roper: «Anne, Anne!» Det er Vanja. Jeg roper tilbake og venter, og etter en lang stund kommer han ut av tåkehavet. Og bak ham kommer det sveitsiske paret som bodde i den lille Rostahytta.

DSC_6447

Vi tar følge et stykke og det er fint å gå sammen, men når de har matpause fortsetter jeg videre, siden jeg jo nettopp har spist.

Hele formiddagen går jeg opp, flatere, opp, litt flatere og opp igjen, men så er jeg oppe på Buossirpasset 1030 m.o.h. Etappebeskrivelsen sier at her er det storslagen utsikt i alle retninger, men det eneste jeg kan se, er bare stein og snø og hvit tåke. Så går det nedover, og jeg kommer inn i Øvre Dividal Nasjonalpark. Det begynner å regne, og jeg tar på meg regnjakke og vindvotter, og så tar jeg fatt på siste del av dagens etappe – bratt nedoverbakke i våt steinur og sleip grusbakke.

Men om siste del av turen var litt utrivelig, veier Dærtahytta opp for alt! Den er den flotteste hytta så langt, ny og lys og stor og ren. Og her treffer jeg Rick, nederlenderen som hadde følge med Vanja i Reisadalen. Han har fått en strekk i låret og derfor hatt en ufrivillig hviledag i hytta i dag, men håper at han er klar for tur i morgen. Og jeg treffer Jesper, som er 19 og som sover i telt utenfor hytta for å sparer penger, men som spiser middag inne hos oss. Etterhvert kommer også Vanja, og vi blir enige om å gå sammen i morgen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s