Dag 39: Altevasshytta – Øvre Bardu kapell

Overtrøtt

16. juli

Antall km: 22

Antall km totalt: 745

Da jeg var liten, hadde mor et ord som hun kalte «overtrøtt». «Nå er du overtrøtt. Det er derfor du ikke får sove,» pleide hun å si. Jeg husker jeg syntes det var så rart – hvordan kunne det gå an å være så trøtt at jeg ikke fikk sove?

I natt er jeg overtrøtt. Jeg ligger lenge før jeg får sove, og kjenner hvordan det dunker i hælene og verker i lårene og stivner i ryggen, og hvor sliten jeg er i muskulaturen og leddene og senene og tankene, men samtidig så spent i kroppen og i hodet at jeg ikke kan gi slipp og slappe av og falle inn i søvnen. Jeg våkner klokka fem, er oppe på do og tenker at jeg må sove litt til, og det må jeg ha gjort, for neste gang jeg ser på klokka er sju og selv om jeg vet at jeg burde sove mer så tror jeg ikke lenger det nytter å forsøke så jeg kan likeså godt stå opp for jeg har en lang dag foran meg.

Til frokost spiser jeg en appelsin og et eple og oksegryte med brokkoli og en halv plate med luksussjokolade. Så drikker jeg to sterke kopper kaffe og tar på meg nye tørre sokker og våte joggesko og løfter på meg sekken og trer på meg stavene og låser hytta og så begynner en ny dag.

DSC_6565

Jeg går på grusvei. Det er ingen søle, ingen bekker å forsere, føttene er tørre og det er nesten ingen biler. Men også ganske kjedelig. I fjellet var det spennende. Her går timene sakte. Heldigvis har jeg lydbok.

De siste dagene tenkte jeg at jeg kunne merke at sekken var blitt lettere, men i dag kjennes den like tung som da jeg startet med full proviant for en uke siden. Og jeg har fått et gnagsår på lilletåa igjen – den venstre denne gangen, sist gang var det den høyre.

Etter matpausen kjører en hvit varebil opp på siden av meg og stopper. Svenja sitter i passasjersetet og smiler og vinker. I førersetet er det en eldre mann med DNT-logo på jakken. Det viser seg å være Tore, som er tilsyn på Altevasshytta, og som har tilbudt seg å kjøre Svenja på bilveien mot Lappjordhytta. Om jeg vil sitte på? Nei, nei, jeg skal gå hele veien til Lindesnes! Men kan de få ta sekken min? Å ja, det hadde vært deilig! Kan de sette den av på kirketrappa?

En tung bør er løftet av skuldrene mine og jeg føler meg 25 kilo lettere. Det er nesten som å sveve. Jeg går forbi en liten gård. Det lukter syrlig og vått og jeg ser at graset nettopp er kuttet og lagt i rundballer.

Så kommer jeg på at satellittelefonen ligger i sekken i bilen. Søren òg! Jeg går jo akkurat samme veien som bilen kjører, men det blir likevel ikke helt riktig. Jeg vil ha den på meg hele tiden, slik at den kan registrere hele turen min i sann tid. Så tenker jeg at det nesten er noe autistisk over å reagere slik, og egentlig ganske symptomatisk for hvor dårlig jeg generelt i livet takler det å gjøre bare en liten feil og ikke ha alt hundre prosent plettfritt. Som ikke å ha alt riktig på matteprøven eller ikke legge en helt perfekt fylling. Jeg forsøker å tvinge meg selv til å legge bort irritasjonen. Det er ikke noe å gjøre med det nå. Det er en bagatell. Dessuten måler den jo ikke galt; jeg kommer jo etter akkurat samme veien.

Sekken ligger på kirketrappa akkurat som avtalt, og det første jeg gjør er å slå av satellittelefonen slik at den ikke skal måle taxituren opp til Setermoen. Ti minutter senere kommer drosjen, og den kjører meg opp til Bardu hotell. «Er det hotellet fremdeles i drift?» spør sjåføren. «Jeg brukte å spille til dans der for tjue år siden. Da var det liv i bygda og mange gjester. Men nå er det ikke mye som skjer her. Selv bor jeg i Thailand halve året.»

Hotellet er nok over sin første storhetstid, men det er fremdeles i drift og det er gratis kaffe i baren og ei vennlig jente i resepsjonen, og når jeg spør om det er mulig å vaske klær her, sier hun at jeg bare må levere skittentøyet mitt til henne, så skal hun ta seg av det. Jeg bestemmer meg der og da for å bli her i to netter, og ta en hviledag i morgen. Så bestiller jeg middag på rommet, tar en dusj og en halv time senere banker jenta på døra og kommer inn med hjortegryte med ekstra mye tyttebær og flatbrød og fløtesaus og poteter og rosenkål og gulrøtter, og jeg kjenner velbehaget strømme inn over meg.

Mett og god og ren ringer jeg til Vanja. Han spiser pizza og forteller at han er på Innset Huskyfarm noen kilometer etter Altevass, og at han også skal ha en hviledag i morgen, og så skal huskyeieren kjøre han langs bilveien som jeg har gått på, og sannsynligvis møter vi hverandre i Lappjordhytta om to dager. Han forteller også at Rick og Jesper har hviledag i Altevasshytta i dag, og skal gå den opprinnelige ruta med elvekrysningene til Lappjordhytta i morgen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s