Dag 52: Sitojaure – Aktse

Alene i isødet

29. juli

Antall km: 8 (robåt) + 8

Antall km totalt: 974

Stugorna vi bodde på i natt ligger ved et vann, og for å komme videre, må vi ro. Og i dag har vi uflaks – når Vanja og jeg kommer ned til båtstøet, ligger det bare èn båt klar til oss. Så da må vi belage oss på å ro over tre ganger.

DSC_7310

Jeg ror mens Vanja er styrmann. Vi bruker nesten en time på turen, men overfarten føles mye kortere for jeg forteller om faren til Ingeborg som ble gjenglemt i en fangsthytte på Svalbard i 1947. Han skulle bare være der en sommer for å samle drivved, og når høsten kom skulle det komme et skip og hente ham, men skipet kom aldri og Roald måtte klare seg som best han kunne gjennom vinteren, nesten uten proviant og fullstendig uten kontakt med omverdenen og helt i det uvisse om han noen gang kom til å bli hentet eller om han måtte tilbringe resten av sine dager i isødet. Det er en fryktelig spennende historie og Vanja sitter som fjetret, særlig når jeg kommer til passasjen med isbjørnen som forsøker å bryte seg inn i hytta. Og da blir også jeg så oppslukt av historien at jeg nesten glemmer å ro: «En natt våknet Roald av en drøm: han drømte at en av hyttas tidligere fangstmenn sto over ham og brølte. Men da han kom ut av søvnen, var brølet der like fullt. Og det var ingen fangstmann som brølte, men en isbjørn! Og den forsøkte å bryte seg inn i hytta. Roald åpnet den lille skytegluggen i døra, og der, tretti centimeter foran ham, så han rett inn i den frådende kjeften på en rasende isbjørn!» Jeg gjør en kunstpause: «Roald ladde geværet og trakk av: Klikk, klikk, sa det. Men ingenting skjedde. Det var så kaldt i hytta at til og med oljen i geværet hadde frosset! Men Roald ble ikke redd, han bare fortsatte å trekke av: Klikk, klikk, klikk. Og så til slutt: PANG! Isbjørnen falt død om.»

På den andre siden av vannet ligger allerede to båter. Det betyr at en av oss må ro tilbake med en båt på slep, og så over igjen for å komme på riktig side. Denne gangen blir det meg.

Mens jeg manøvrerer meg mellom de store steinene tenker jeg på Roald: Da våren kom, fikk han besøk av en alkefugl; et forvarsel om at det var gjester i vente. Dermed klatret han opp i en fjellvegg og satte seg til med kikkerten, og fire timer senere så han et skip i det fjerne. Manøvrerende mellom isfjellene rodde han ut til skipet. Da den arktiske Robinson Crusoe ble heist ombord, ble han møtt med ordene «Lever du ennå?».

DSC_7272

På den andre siden venter to menn i tjueårene. Det er Axel og Edvin, brødre på vei fra Saltoluokta til Kvikkjokk. Axel ror og jeg og Edvin er styrmenn. Farvannet er overstrødd med steiner – store steiner som stikker opp av vannflaten som små øyer i en skjærgård, og lumske undervannsskjær som man ikke merker før man grunnstøter. Og båten er ikke verdens beste å ro, årene ligger ikke fast i toftene, men er knyttet til dem med tau, det ene fast og det andre løst. Så lett det hadde vært for to brødre å slenge med leppa til hverandre. Men jeg hører aldri en spydig kommentar eller sarkastisk ord mellom dem. «Litt mer mot høyre nå, Axel. Sånn ja, nå holder du perfekt retning. Veldig fint. Og så litt mer mot høyre igjen. Den er ikke noen lett båt å ro, denne her. Hvis Anne setter seg litt mer i midten så blir vekten bedre fordelt.» Jeg er imponert. Kanskje ikke over roinga, men over det tydelige vennskapet og omsorgen dem imellom.

DSC_7318

Tre timer etter at jeg forlot Sitojaures bredder første gang, er jeg klar til å spenne på meg sekken og gå videre. På den andre siden av haugen ligger hytta. I dag er det bare åtte kilometer å gå – herlig.

DSC_7335

For første gang i Sverige regner det, og på høysletta siger skodda hurtig inn. Landskapet dekkes til, men samtidig åpnes det for en hemmelig fjellverden. Nå er trollene ute. I hvert fall reinsdyra. Jeg går tett på en flokk på 20-30 dyr. De ser meg nok, men vører meg ikke.

DSC_7329

I Aktsestugorna får jeg kjøpt mat, jeg får ei seng og jeg får hengt klærne til tørk. Det lille stuekjøkkenet er fullt av folk og våte klær og middager og oppvask, så jeg trekker meg tilbake til senga og sitter der og leser bok og skriver blogg og koser meg for kvelden.

∗∗∗

Det er skrevet en bok om faren til Ingeborg og året hans på Svalbard: Alene i isødet. Roald Kvammens overvintring på Vest-Spitsbergen. Boka er utsolgt fra forlaget, men for ikke så lenge siden jeg fikk tak i et eksemplar på internett, så hvis man har øynene åpne og leter tålmodig kan man fremdeles finne den.

Jeg har kjent Ingeborg og foreldrene hennes hele livet. Man kunne tro at Roald hadde fått nok av Svalbard og isbjørner etter å ha blitt gjenglemt der oppe i et år, men så lenge jeg kan huske har jeg hatt et bestemt inntrykk av at Roald har lagt en del av hjertet sitt igjen i den lille fangsthytta. På veggen i stua hjemme i Sandnes henger en akvarell av hytta. Malt av Roald. Jeg ser tydelig for meg hytta i isødet. Med det norske flagget vaiende i vinden.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s