Sarek

30. juli

Antall km: 8 (ro) + 22

Antall km totalt: 1004 !

Jeg ror i det grønne vannet. Lyden av årebladene som møter overflaten. Dryppene på tilbakeføringen. Sakte, rolig morgenstille. En stor fugl som flyr med raske, lydløse vingeslag over skogen.

Jeg så ikke noe til Vanja eller teltet hans når jeg stod opp i dag morges, så han må ha kommet seg over vannet i går kveld. Enten har han rodd eller så har han tatt motorbåten.

Det går nemlig an å ta motorbåt også, hvis man ikke vil ro. Og tydeligvis er det det de fleste gjør. Jeg har akkurat begynt på tilbakeferden med robåt på slep når en motorbåt med seks-sju passasjerer sneier forbi meg i stor hastighet. I løpet av en halv time har den hatt to overfarter. 200 kroner per passasjer, tolv-tretten passasjerer på morgenoverfarten klokka ni og så ny overfart om ettermiddagen – ikke så verst dagsomsetning det der.

På Aktsebredden står Axel og Edvin! Akkurat som i går. Det var akkurat de to jeg håpet skulle være der. Trivelig selskap og så slipper jeg å ro en tredje overfart. Du vet du går Kungsleden når du har vannblemmer i hendene.

For første gang på turen, så vidt jeg husker, går jeg i granskog. Ikke en mørk og dyster skog, men høye spredte spir blandet med bjørketrær og furu. Blåbærlyng og einerbusker. Moltemyrer og mose. Og blomster. Rosa, gult og lilla.

Og så er jeg i Sarek nasjonalpark. Et sus av legendarisk ødeland: «Sarek är ett utpräglat högfjällsområde med branta glaciärklädda fjällmassiv och högslätter. Fjällmassiven åtskiljs av vida dalgångar med forsande vattendrag. I de lägst liggande områdena har vattnet format växt och viltrika deltan. … Denna vildmark bär, bortsett från samernas urgamla hävd av marken få spår av mänskliga aktiviteter.»

Pårtestugorna ligger vakkert til ved et lite vann i en lysning i skogen. På terrassen til stugvärden står kaffen klar.

Dette blir siste natt innomhus på en stund. I morgen kommer jeg til Kvikkjokk, og der får jeg teltet mitt igjen. Det skal bli godt.

Jeg går Kungsleden mitt i høysesongen, og stugorna har ofte vært nesten helt fulle. Det må man regne med. I de aller fleste tilfellene går det greit, vi prøver å ta hensyn til hverandre så godt vi kan. Men av og til forundres jeg over noen av gjestene; voksne mennesker med utestemme seint om kvelden eller tidlig om morgenen, som oppfører seg som om de er alene på hytta, uten tanke på dem som forsøker å sove bak forhenget til sovealkovene. Eller som lar oppvasken stå når de forlater hytta. Eller som fyller opp vannflaska med det siste vannet som er igjen i sinkbøttene, og ikke henter nytt vann til de som kommer etter.

I kveld er det flere folk enn vanlig i hytta, faktisk så fullt at det ikke er flere sitteplasser igjen i stuekjøkkenet. Alle telterne har nemlig også trukket inn hit for å unnslippe myggen. Jeg spiser middagen i senga og legger meg til å lese.