Dag 57: Pärlelvens fjällurskogs naturreservat – kommunegrensen mellom Jokkmokk og Arjeplog

Tung bør i Paradis

3. august

Antall km: 17

Antall km totalt: 1041

Jeg våkner av solskinn gjennom teltduken, alt blir gult og vennlig og jeg strekker meg i velbehag. Bekken like ved bråker like høyt som om jeg skulle ha campet langs E6-en, men den monotone støyen har ikke plaget meg, tvert imot; jeg har sovet tungt gjennom natta.

∗∗∗

Jeg nådde båtavtalen min i går med god margin, og satt på brygga og slappet av da en nett dame i 50-årene med caps og anorakk og hestehale kom kjørende i en liten åpen motorbåt. «Hej, jag är Helana. Det är jag som tar dig över till den andra sidan.»

DSC_7478

Helena kjørte meg gjennom en smal kanal omkranset av siv og trær og bak oss var de snøkledde Sarekfjellene og en bre-elv som rant ut i vannet og jeg så hvor fint det var her i Kvikkjokk og jeg angret litt på at jeg ikke hadde tatt meg en rusletur med fotoapparatet tidligere på dagen.

DSC_7479

En akkurat make båt kom opp på siden av oss: «Hej du Helana, jag bara undrar när vi ska äta kvällsmat?» Det er Bjørn. Ham møtte Helena for over tjue år siden, da hun bodde i Skåne og han i Kvikkjokk. Den avstanden ble alt for lang, så Helena pakket sakene sine og reiste nordover og siden har de to kjørt vandrere over innsjøen her oppe hver sommer. I den varme sommerkvelden ute på vannet kan jeg godt forstå henne.

DSC_7490

Over på den andre siden gikk jeg en time eller så opp stien, og granskogen ble gradvis blandet med bjørk idet jeg kom inn i Pärlelvens fjällurskogs naturreservat. Finnes det et vakrere navn på kartet? Her slo jeg opp teltet på en myk matte av mose og strå, med orkesterplass til de pipande myggors dans.

DSC_7504

Det var en ting som bekymret meg i går, men som jeg ikke ville tenke så mye på: sekken min. Den var så fryktelig tung. Pakken som kom med posten veide 12 kilo. Teltet er ikke så tungt, bare omtrent halvannen kilo, og så var det votter og «fingersko» der, men de veier heller ikke så mye. Men maten kjentes ut som blylodd. Et øyeblikk var jeg fristet til å la porsjonsposene med havregryn og tørrmelk bli igjen på fjellstasjonen, men jeg visste at hjemme i Solliveien hadde jeg beregnet dagsrasjonene mine nøye, og at her var det mat for ti dager. Og det trenger jeg, for nå blir det sannsynligvis ti dager før jeg kommer til butikk igjen.

Utenfor fjellstasjonen hang det en vekt, men denne gangen våget jeg ikke henge sekken min på den.

∗∗∗

Jeg spenner på meg sekken og begynner å gå. Allerede etter en time verker ryggen og skuldrene intens og jeg må ha den av, gå noen runder sekk og spise en av julekakene som mor sendte med, og så kan jeg gå en time til før jeg må av med sekken, legge meg i blåbærriset, spise en julekake, lese litt bok, og så kan jeg gå en time til. Og sånn kommer jeg meg oppover og framover.

DSC_7498

Det er en nydelig sensommerdag, så varmt at jeg ville gått i shorts og kortermer hvis det ikke var for myggen. Humlene suser, fluene surrer, jeg ser en sitronsommerfugl, blåvinger og små, nesten gjennomsiktige sølvglinsende møll. På en stein ligger en gigantisk øyenstikker. Gresshoppene er enorme. Men helt lydløse.

DSC_7537

Stien er myk og vennlig, akkurat passe mye tråkket til å bli tydelig uten å være sølete eller erodert, slik den var lenger nord, der det var lange strekk hvor bare skarpe steiner stod igjen mens all jorden var forsvunnet. Og dette er helt klart en mye mindre besøkt del av Kungsleden; i hele dag ser jeg bare fem andre vandrere; først en ung mann og en eldre dame, moren hans antar jeg, og så tre unge menn som småjogger med lette sekker.

DSC_7538

I buskene letter en flokk på ti-tolv ryper. Jeg tenker at akkurat nå er jeg midt inne i eventyret mitt.

Men sekken min er så tung og jeg er så sliten. Allerede etter noen timer føles det som om all energien er drenert bort. Jeg spiser opp alle julekakene. Det hjelper. Men så begynner jeg å tenke på at det er ti dager til jeg kan ringe hjem igjen, og rundt meg i alle retninger er det fantastisk natur men ingen mennesker og ingen hus og jeg føler meg plutselig veldig alene. Ingen Pia og ingen Vanja. Og sekken er så utrolig tung! Jeg er mest fristet til å slå opp teltet her og nå, men så sier jeg til meg selv at hvis jeg går på, så kan jeg kanskje være i Ammarnäs om ni dager, men hvis jeg ikke har framdrift så blir det fort elleve, og så ser jeg på kartet igjen og bestemmer meg for å gå til kommunegrensa og jeg setter på en lydbok og gir meg selv ti minutter pause for hver time og klatrer sakte over passet og kommer til elva og broa jeg hadde bestemt meg for og jeg slår opp teltet og bevilger meg selv en favorittmiddag og jeg tenker at det er noe som er veldig bra, og det er at beina kjennes fine ut, akillesen er bra, leggene er bra og gnagsåra er borte. Og sekken kommer til å bli lettere for hver dag som går, det gjelder bare å spise mye nå i begynnelsen. Så jeg kryper ned i soveposen og bevilger meg en fruktnøttsjokolade til dessert og leser på lesebrettet og kjenner meg litt bedre til mote.

DSC_7539

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s