Dag 59: Piteälven – Gasaklahko

På sporet av den tapte tid

5. august

Antall km: 19

Antall km totalt: 1074

Drypp, drypp, drypp. Jeg våkner av en vanndråpe som faller på pannen. Lekker teltet? Riktignok regnet det kraftig i natt, men så mye? Kanskje jeg ikke strammet det godt nok opp? Det kan være forklaringen – uten luft mellom lagene går dråpene gjennom. Men jeg tror heller det var fordi jeg la meg i de våte klærne i går. Alt var vått – buksa, underbuksa, vottene, til og med ulltrøya under regnjakken. Så jeg tok på meg tørt langt ullundertøy underst, og så det som var vått og så la meg i soveposen. Alt er tørt nå, men jeg tror at det er kondensen fra tøyet som nå henger som stalakitter fra taket.

Jeg finner fram håndkleet og tørker innsiden av min lille hule.

Så kikker jeg ut: blå himmel og hvite godværsskyer! Og sola som skinner gjennom løvverket. Jeg setter meg i det tørre gresset med en kopp kaffe, men etter et par minutter er myggen så intens at jeg må inn i teltet igjen.

DSC_7585

Jeg går gjennom gammel bjørkeskog og langs små tjern.

DSC_7586DSC_7591

Varmen er lummer og stillestående. Det begynner å komme sopp. En sliten sommerfugl virrer omkring.

DSC_7592

I en bekk svømmer en stor frosk. Jeg blir stående og se på den der den tar seg fra et skjulested til et annet; på de ekstremt fleksible leddene: hoftene, knærne, anklene, tærne. De elegante svømmeføttene. Den spisse, strømlinjeformete snuten. De små forbeina og den glatte kroppen.

∗∗∗

Stien svinger oppover, trærne blir glisne og landskapet åpner seg opp, jeg snur meg og ser at jeg allerede er høyt over vannet.

DSC_7593DSC_7597

Jeg spiser kylling i karri. Setter meg i den tørre kreklinglyngen og lar øynene hvile på blånene langt der borte i horisonten. Smører meg med solkrem og myggstift.

DSC_7599DSC_7600DSC_7611

DSC_7614
Siden Kvikkjokk har jeg gått med fingersko. De fungerer overraskende bra. Tærne spres utover og føttene får hvile. Men dette er sommersko og ikke fottøy for kalde dager – her er ikke plass til sokker. Med kalde stive tær er de umulige å få på.  De gir heller ingen ankelstøtte. Så fivefingers kan ikke være eneste skovalg på fjelltur.

DSC_7618

Senere på dagen kommer jeg til en gamme som ser ut til å være helt intakt. Jeg går rundt den og forsøker å forstå hvordan den er laget: Den er rund, som en lavvo eller et indianertelt, eller slik som jeg forestiller meg en iglo. Jeg husker gammeskjelettet jeg så for en uke siden. Eller var det to? Hvite runde glatte stokker som ga form. Nesten hele gammen er kledd med torv, bare i toppen er kledd med skifer. Her stikker det fram bjørkenever. Helt ytterst et nytt åpent skjelett av runde glatte hvite stokker. De minner meg om ribbeina til en hval. Eller støttennene til en mammut. Jeg har kommet over et urtidsdyr.

DSC_7619DSC_7622DSC_7623DSC_7624

Jeg åpner døra og en glipe lys slipper inn. Til vanlig må det være mørkt som en sekk her inne. I midten er det et ildsted. Jeg lurer på om man fjerner skiferen i toppen av gammen når man fyrer i ilstedet. Hvis ikke må det bli fryktelig mye røyk. På jordgulvet ligger en presenning som om noen sover her av og til. «Renvaktarstuga» står det på kartet. Når jeg lukker døra legger jeg merke til at det er skåret ut en liten åpning i den. For å ut røyk? Nei, det er for lite til det. For å slippe inn luft? Lys? For å se hvem som kommer? Fiende eller venn?

Jeg går videre oppover og på den eneste snøflekken som er igjen i fjellet ser jeg en flokk med reinsdyr. Som alltid minner de meg om maur. Jeg kommer på det jeg har hørt en gang, om at reinsdyr søker til snøen for å slippe unna myggen, og tenker at det høres ut som en fornuftig forklaring – selv her oppe i 1000 meters høyde trives myggen. Jeg går rolig for ikke å skremme dem, men de står midt i stien og jeg må forbi. Når jeg kommer nærmere, hører jeg bjelleklang og grynting. Gryntingen minner meg om koselyden til Petra, hunden min, den hun brukte å lage når jeg klødde henne. Hun trampet og sparket ut med bakbeina og gryntet akkurat som et lite reinsdyr.

DSC_7627DSC_7630

 

Utpå ettermiddagen siger uværet inn. Foran meg er himmelen blå, men bak meg har svarte skyer samlet seg. Jeg kan se at det regner over innsjøen. Jeg tar på regntøy og ikke lenge etter kommer de første dråpene og snart begynner det å blåse og regnet faller kaldt og hardt mot ansiktet. På tide å slå leir.

DSC_7644

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s