Dag 60: Gasaklahko – Vuonattjviken

Polarsirkelen

6. august

Antall km: 13

Antall km totalt: 1087

Jeg våkner av prikking på teltduken. Prikking er bedre enn tromming – det betyr at det regner bare litt. Jeg drar opp glidelåsen i innerteltet og deretter glidelåsen i ytterteltet og ser utover bart høyfjell. Her er ingen trær, bare gresstuster og bekkemose og steiner og en sildrebekk med kaldt, klart fjellvann. Og i det fjerne blå fjell som jeg skal gå over om en dag eller to. Jeg koker opp vann og spiser havregrøt og drikker kaffe, og innen sekk og telt er pakket har det sluttet å regne.

DSC_7645

Ned fra fjellet krysser jeg Polarsirkelen uten å merke det, og det er først når jeg snakker med mor i telefonen noen dager senere jeg blir klar over at den store begivenheten har gått meg hus forbi. «Det tenker jeg var stort,» sier hun. Jeg bretter ut kartet og oppdager en svakt krum linje som går tvers over stien, såvidt markert med svart stipling. «Norra Polcirkelen» står det med unnselige bokstaver. Jeg føler meg nesten snytt, som om jeg skulle ha glemt min egen bursdag.

∗∗∗

Naturen går over til å bli skog og tjern og bekker og myr og jeg ser haugevis med elglort men ingen elg. Men mange store frosker og sommerfugler og humler og møll og spindelkjerringer og maur og fluer og mygg og insekter jeg ikke kjenner navnet på. Jeg spiser middag, leser på lesebrettet og drikker kaffe og legger meg på ryggen i den tørre lyngen og kikker opp på skyene som driver forbi. Så går jeg videre.

DSC_7648DSC_7655DSC_7657

En time senere høljer regnet ned. Jeg kan ikke få på meg regnklærne raskt nok. Og regntrekket på sekken. Store våte intense dråper rett ned. Skogen blir søkkvåt. Bladene på trærne og bregnene og det høye gresset samler vann og jeg blir dobbelt våt når jeg må gjennom vegetasjonen. I løpet av en liten time er stien blitt til en bekk. De neste tre timene regner det så mye at regntøyet ikke holder tett.

I det minste blåser det ikke slik som da jeg gikk fra Dærtahytta til Dividalshytta. Det er ingen farlige elver å krysse. Mellom Dividalsytta og Vuomahytta regnet det enda mer. Og bekken i stien er ikke brevann som i Rohkunborri nasjonalpark. Men det er likefullt ganske vått.

Midt i skogen kommer jeg til et lysthus. Det er så uventet at jeg ikke hadde blitt overrasket dersom veggene var laget av pepperkaker og slikkerier. Så ser jeg at jeg er kommet til et tun med mange campinghytter, og når jeg går blant hyttene kommer jeg til en garasjeport der det står «fiskekort» og «reception», og jeg forstår at jeg allerede er ved Vuonattjviken.

Her må jeg ta båt for å komme videre. Det er fem kilometer over til andre siden av innsjøen og ingen robåter som ligger ute, men på campingplassen kan man bestille skyss. Jeg går bort til garasjedøra og ringer på. «Er det her man bestiller båtskyss?» Jeg er våt som en hund som kommer opp fra sjøen. «Ja, går nästa båt går om ungefär två timmar, klockan sex.» Jeg betaler for meg og kjøper en sjokoladeis. «Er det mulig å sitte her i resepsjonen og vente, siden det regner så mye?» «Nej, du måste vänta på terrassen utanför camping stugan där nere.» Søren og, tenker jeg, da skulle jeg i hvert fall ikke kjøpt is.

Jeg kler på meg alle klærne jeg har og går ned til campinghytta og ser at det allerede sitter en person på terrassen. Jeg lurer på hvem det kan være. Kanskje den mystiske vandreren? «Hi, I`m Thomas!» «Og jeg er Anne. Var det ditt telt jeg gikk forbi her om dagen? Da jeg spurte om du var Vanja?» «Ja, det var det! Og har du også et lite rødt telt? Jeg har også gått forbi ditt telt et par kvelder.» Thomas viser seg å være tysk, jeg tipper ham mellom 18 og 20, og han har vært på loffen siden mars. Først var han i Setesdalen hvor han jobbet på en gård i fem uker for kost og losji. Så gikk han deler av Pilgrimsleden til Nidaros, og i Trondheim jobbet han på en ny gård et par uker for kost og losji. Han forsøkte seg på Kungsleden i slutten av mai, men da var det så mye snø langs leden at han i stedet reiste til England og gikk langs Hadrians mur og i Lake District før han reiste tilbake til Abisko og Kungsleden i juli. «Er foreldrene dine redde for deg?» spør han når jeg ringer hjem for å si at jeg er i god behold og ved godt mot. «Nei, det tror jeg ikke. De følger med på satellittelefonen og så lenge pilen beveger seg ser de at jeg er i live. Enn dine?» «Nei, ikke mine heller. » Han drar litt på det. «Eller kanskje litt. Sist gang jeg ringte hjem spurte jeg om det går an å dø av blodtap hvis man får mange nok myggstikk.»

Thomas har allerede ventet i over tre timer på båten: «Jeg var oppe i resepsjonen og betalte da jeg så jeg fra vinduet at båten akkurat var i ferd med å legge fra land. Hvis de hadde sagt da jeg betalte at jeg hadde liten tid på meg, kunne jeg løpt ned til brygga og nådd den. Eller de kunne vinket til den at den skulle ta meg med. Nå må jeg vente fem timer på neste båt.»

Klokka seks kommer båtføreren kjørende fra huset og ned til oss på ATV-en sin. Turen over innsjøen tar i underkant av et kvarter, og koster 350 kroner per passasjer.

DSC_0420

Thomas går videre mens jeg slår opp teltet. Det har sluttet å regne og klærne og sekken er i det minste ikke dryppende våte lenger. Men å stå stille under et terrassetak i to timer og vente på en båt er ganske kaldt, så det skal bli godt å komme ned i soveposen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s