Dag 80: Fredheim (sørsiden av Namsvatnet) – Limingen Gjestegård

Røyrvik

26. august

Antall km: 15

Antall km totalt: 1429

«Du mor, i dag skulle jeg ønske at du kunne kjøre meg og far tilbake til Namsvatnet, på kaien der hvor dere hentet meg i går, og så kan jeg og far gå sammen tilbake hit til gjestegården.» «Akkurat det snakket vi også om i bilen opp hit,» sier mor. «Dere to kan gå, og så vil jeg se om jeg finner multer imens. Og så kan vi ha matpause sammen der hvor jeg og far spiste i går da vi ventet på deg.»

Det er en fin og kjølig morgen. Far legger ut i rekordtempo. Det kjenner jeg til; han går aldri sakte. Faktisk er han en slik notorisk hurtiggåer at mor har gitt opp å holde følge med ham; når de to er ute på tur sammen, går de alltid hver for seg, og så møtes de ved bilen når de er ferdige. Men jeg og far går godt sammen.

DSC_0021

Vi snakker og snakker, om det ene og det andre: «Du far, tenk at Pilt-Ola klarte å drive en tamreinstamme på hundrevis av dyr helt fra Finnmark til Ryfylke.» «Ja, det er ikke til å tro. Men det er sant.» «Og hvordan i all verden klarte han å holde reinen samlet? De er jo så sky! Mye mer menneskesky enn sauer. Det har jeg selv sett nå når jeg har gått i fjellet.» «Og så var han jo halt også.» «Ja, og hvordan klarte han å navigere? En ting er i hvert fall sikkert, de hadde ikke 1:50 000 kart over Norge tidlig på 1800-tallet. Han hadde vel i høyden et svært upålitelig Norgeskart. Og ikke hadde han frysetørret mat heller. Og jeg lurer på hvilke sko han brukte? » «Nei, det er en helt fantastisk historie. Men så var han ingen vanlig mann heller, historien om Pilt-Ola er helt unik – alt han gjorde og alt han fikk til! Tenk at en sånn mann kunne komme fra en fattig gård langt inne i de bratte bakkene langs Lysefjorden.»

Og så ser vi oss omkring og far legger merke til ting som jeg aldri hadde tenkt over: «Her har de sikkert brukt masse fra tunnelen til å fylle ut landtungen over vannet, og så trengte de bare lage en kort bro for å få vei over.»

Og så sjekker vi mobilappene våre for å se hvor fort vi går – over dobbelt så fort som når jeg går alene – og sammenlikner mobilmålingene med satellittelefonen og målingen som vi gjorde i bilen: Det var som vi trodde; satellittelefonen måler bare i luftlinje fra time til time, og får ikke med seg alle svingene vi gjør.

Etter halvannen time er vi allerede over halvveis til Limingen. Her kommer vi til pauseplassen hvor vi skal treffe mor. En steinhelle ligger fint klar som spisebord, og mens vi venter på mor, lør far opp noen steinheller som blir til stoler; til glede til oss og til glede for vandrere og bilturister som kommer etter oss.

Mor kommer like etterpå – hun har funnet godt og vel tre liter med multer. Multene sparer vi; nå henter mor i stedet fram matkorga som alltid er med på biltur, og så dekker hun på med duk (standard tilbehør når jeg er på piknik med foreldrene mine) og så har vi pulverkaffe og varmt vann fra den koselige termosen som må være minst førti år gammel, og spiser brødskiver med ost og hjemmelaget bringebærsyltetøy og til dessert har vi tynne skiver av julekaken som jeg at mor skulle lage og sende opp til meg på turen, den med fiken og valnøtter og coctailbær og sherry.

Tilbake på gjestegården tar jeg meg en tur ned på den kombinerte bensinstasjonen-villmarkssenteret-sportsbutikken og får lokal anbefaling av rute videre sørover. Nå skal jeg følge bilveien to dager ned til Nordli. Der skal jeg ta kontakt med Gunn Anita på Lierne Nasjonalparksenter, hun er rette person å be om råd for ruten videre sørover.

Det viser seg at Gunn Anita også leier ut hytter for vandrere, og det passer så fint at jeg ringer henne og bestiller overnatting, og så avtaler vi at hun kjøper det kartet jeg trenger gjennom Blåfjella-Skjækerfjella og tegner inn ruten hun vil anbefale ned til Vera og så tar hun med kartet i prisen for hytta.

∗∗∗

Om ettermiddagen rusler mor og far og jeg en liten tur ned til kirka og bygdetunet som ligger like nedenfor gjestegården. Her er det samlet verneverdige bygninger fra området til et tun, blant annet trønderlåna «Nyvikstugu». Døra er låst men vi kikker inn vinduene, og det blir på en måte mer spennende slik, for da blir liksom huset en tittekasse som man kan drømme seg inn i.

DSC_8806DSC_8805DSC_8804DSC_8802DSC_8790

Så kikker vi på noen små løer, en samisk gamme og et stabbur som står på fire vaklevorne tømmerstokker. Det minner meg om huset til Baba Jaga, det som står på fire hønseføtter.

DSC_8812

Tilbake på gjestegården leser vi i Røyrvik gårds- og grendehistorie: «I skriftet «Ganske Numedals Lens Beskrivelse» fra 1595, hvor landets kirker er beskrevet, står det at den nordligste er Romstad kirke, også er tilllagt: «Østenfor disse Kirker er intet andet en Skov og Fjelde og hine vilde lapper som holder til udi fjeldene.» En tilstand som skulle vare ennå i 200 år.»

DSC_8783DSC_8785

 

2 Comments Add yours

  1. Du skriver såå bra Anne, følger deg hver dag,hils din mor og far. Ser helt for meg når din mor dekker opp til herremåltid😊

    Likt av 1 person

    1. hikinganne sier:

      Mor og far hilser tilbake, og jeg også!

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s