Dag 85: Lakvasshytta – et par kilometer nord for Semsseteren

on

Blåfjella – Skjækerfjella nasjonalpark

31. august

Antall km: 17

Antall km total: 1550

Jeg ligger i teltet og hører på regnet. Vinden rusker i grantrærne. Flapp, flapp,flapp; en fugl letter like utenfor. Når jeg åpner øynene, er det mørkt som en sekk. Ah, deilig, da er det ennå mye igjen av natta, og forhåpentligvis slutter det å regne til jeg skal stå opp.

Det er så utrolig koselig å sove i telt. Og etter at jeg fikk det oppblåsbare liggeunderlaget mitt, har jeg ikke hatt noen problemer med å holde varmen, heller tvert i mot; i natt våkner jeg fordi jeg er for varm. Jeg må ikke glemme å sove i telt når jeg kommer hjem. Da skal jeg ligge og kose meg og høre på ruskeværet og krølle meg ned i soveposen og lese bok i lampelyset og tenke at nå kan det bare regne og blåse så mye det vil, for i dag skal jeg ikke ut og gå.

∗∗∗

Når morgenen kommer, er det første jeg gjør å høre om det prikker mot teltduken. Nei, ingen lyd, det er et bra tegn. Så åpner jeg glidelåsen i døra og kikker ut; lave skoddeskyer og regn i lufta. Ikke like bra. Men slik er det, jeg får ta været som det kommer. Det blåser i hvert fall ikke lenger.

∗∗∗

Mens jeg spiser frokosten finner jeg fram kartene. På 1:50 000 kartet som jeg gikk etter i går, var ikke broene tegnet inn, og heller ikke stien jeg kom inn på til slutt, og det ble ganske forvirrende. Heller ikke på GPS-en viste broene og stien. Men på 1:100 000 kartet har de fått med seg alt, og der ser jeg at det også er bro over Lakavasselva, helt oppe med vannet. Det mener jeg også at de sa på Nasjonalparksenteret, men det er godt å få det bekreftet på kartet.

I dag bestemmer jeg meg for å gå på kompasskurs. På kartet kan jeg ikke se så mange ledelinjer å følge, og i går så jeg hvor uframkommelig det ble da jeg forsøkte å gå langs Tjalbekken, så nei, det er bedre å holde seg i høyden mest mulig borte fra grøntområder, og i hvert fall vil jeg holde meg unna bekkefar; de er de verste!

DSC_0116DSC_0117

Og i dag fungerer virkelig orienteringen! Jeg går på kompasskurs, ser meg ut en siktemål, går mot dette, ser meg ut et nytt siktemål, går mot dette, kontrollerer med GPS-en og ser at jeg er der jeg skal. Og jeg stoler på kompasset. Ikke på følelsen. Jeg ser at jeg har en tendens til å trekke mot venstre, særlig hvis jeg stopper opp og har hatt av meg sekken. Og da kan jeg bli forundret over at kompasset vil ha meg mer mot høyre. Men kompasset tar ikke feil, og så lenge jeg følger det, blir det riktig.

Dette er det tyngste terrenget jeg har gått i på hele turen så langt. Det er sugende myrer og ingen sti (bortsett fra den første kilometeren etter broa over Lakvasselva), og først over 6-700 meter blir det fastere grunn. Men i dag er det ingen tett skog, og det hjelper.

DSC_0119

For første gang på turen ser jeg mye ryper. Sikkert 50-60 totalt. Noen er ensomme og flyr opp i buskaset foran meg, andre er i flokker på 5-6-7. Kakk-kakk-kakk. Hvite- og brunspraglete store fugler. Og så er fjellet fullt at reinsdyrgevir. Hvite og store.

DSC_0134

Det er regn og solskinn om en annen. Jeg tester ut ponchoen som mor skaffet til meg. Den er som en gigantisk omstendighetskjole, og ganske uhåndterlig. Først må jeg tre den over sekken slik at den ligger riktig. Så må jeg krype inn under den, få hodet ut gjennom hodehullet og armene ut i armhullene uten å sprekke opp trykknappene og så må jeg hipse på meg sekken: En-to-tre-fir-fem! Det er vrient nok uten poncho; den er så tung og jeg alltid trenger ekstra tid på meg før jeg skal ta det store løftet, og da blir det for lite å telle bare til tre; jeg teller alltid til fem; men med poncho blir det enda vanskeligere å få den på. Og hvis hvis ponchoen krøller seg opp under løftet, har jeg ingen mulighet til å få rettet den ut. Men hvis jeg får på meg sekken og ponchoen ligger som den skal, ja da fungerer den riktig bra. Helt til det begynner å blåse. Da står ponchoen opp i lufta og den legger seg aldri tilbake på plass igjen, og til slutt blir den en eneste stor vase som og jeg må ta av meg sekken og forsøke på nytt. Men etter femten forsøk finner jeg ut at jeg kan tre ponchoen over sekken som et vanlig regntrekk, og kneppe den fast, og det fungerer. Nå sitter den der den skal selv om jeg går i vinden. Faktisk fungerer kanskje ponchoen bedre enn det originale regntrekket, siden den er større og favner om hele sekken. Jeg får håpe det, siden jeg har sendt hjem regntrekket.

DSC_0143

Jeg slår leir en kilometer eller så før neste elvekrysning. Det er fristende å gå lenger og få den unnagjort før jeg tar kvelden, men nå begynner jeg å bli sliten både i kroppen og hodet, og da er det fort gjort å gjøre feil. Bedre å ta det i morgen når jeg er uthvilt.

Om kvelden slutter det å regne. Det blir varmt og gult i teltet, og jeg henger opp teltklaffen slik at jeg kan se ut mens jeg skriver bloggdagbok.

DSC_8958

Utenfor er sola snart i ferd med å gå ned. Det er stivt grønt myrgras, dvergbjørtk og myrull. Lyngen begynner å bli rosa. Myggen har nesten borte. Det er helt stille bortsett fra en og annen flue som surrer.

DSC_8969

I dag har jeg ikke sett noen mennesker, ingen veier, ingen kraftlinjer, ingen gjerder, bare ei hytte oppi i lia ved Klingervatnet. Overalt hvor jeg snur meg er det fjell og skog og myr og vann og himmel. Tenk at vi er over sju milliarder, og så er jeg omgitt av så mye natur. Tenk så heldig jeg er som får oppleve dette!

DSC_8978

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s