Dag 86: Et par kilometer nord for Semsseteren – Holden fjellgård

Det store vedfallet

1. september

Antall km: 19

Antall km totalt: 1569

Når jeg står opp, regner det hardt og kaldt. Jeg pakker så mye jeg kan mens jeg ennå sitter inne i teltet. Så tar jeg på meg polvottene og drar opp teltpluggene og ut teltstanga, og forsøker å få teltet nedi teltposen uten å ta av meg vottene, men det blir for klumsete. Jeg må ta av meg vottene, da får jeg bedre til finarbeidet, men det er så surt og kaldt og vått at fingrene verker av naglebet. Etterpå må jeg stappe hendene nedi vottene og så må jeg gå litt rundt uten sekk og holde vifte med armene og klappe sammen hendene for å få opp varmen igjen.

Så begynner jeg å gå. Jeg er veldig spent på elva.

En halvtime senere står jeg nede ved elvebredden. Elva er bred som et lite vann. Jeg går oppover og nedover, men finner ingen opplagte vadesteder.

DSC_0106

Hm. Dette er hva jeg har å forholde meg til: Elva er jevnt over 10-15 meter bred. Den renner sakte, nesten uten fall. Det er ingen vadesteiner. Bunnen er sandbunn; synkebunn? Vanskelig å si hvor dyp den er, kanskje en meter eller så på det dypeste. Vannet er ikke veldig kaldt, ikke smeltevann. Jeg kan svømme over uten problem, men kan jeg gå over med sekk?

Jeg vurderer om jeg skal legge fra meg sekken og forsøke å gå over uten sekk først, for å se hvor dypt det er. Men da må jeg krysse elva tre ganger, og det har jeg lite lyst til. Jeg tenker litt fram og tilbake. Til slutt tar jeg av meg scooterstøvlene, stillongsen, sokkene og regnbuksa og legger alt oppi sekken, legger klart håndkleet øverst i sekken, tar på meg fjellstøvlene og finner fram stavene, hipser på meg sekken uten å feste magebeltet og bryststroppen, og så går jeg uti med stavene først.

Vannet føles ikke så veldig kaldt, kanskje fordi jeg er så konsentrert at jeg ikke kjenner etter. Jeg synker litt ned i sandbunnen, men ikke mye. Det er lite strøm. Men ganske dypt. Når jeg kommer meg over på den andre siden, tenker jeg at jeg burde tatt av meg underbuksa også.

I det strie høstregnet tørker jeg de røde beina og får på meg tørr stillongs og regnbukse og tørre sokker og trør ned i de tørre scooterstøvlene mine. Og nå kjenner jeg meg varm innenfra; mye bedre enn da jeg pakket sammen teltet for litt siden.

∗∗∗

For å komme ned til Gjevsjøen Fjellgård må jeg gjennom et grøntområde på kartet. Jeg husker hvor ugjennomtrengelig det var å følge bekkedraget i forgårs, og har tenkt litt på hvordan jeg skal gjøre det. En mulighet er å gå på fjellryggen vest for Seterlibekken og unngå vegetasjonen så lenge det lar seg gjøre. Men jeg ser også at det er merket av for «Semsseteren» nede ved bekken. Og hvis det er eller har vært en seter det er det trolig også en liten sti, selv om den ikke er merket av på karte. Men det opplevde jeg jo også i forgårs; at det gikk en sti som ikke var merket av på kartet.

Jeg bestemmer meg for seteren.

En times tid senere står jeg på akkurat det punktet hvor seteren skulle være. En åpning i skogen, ei elveslette, masse lort fra elg og rein og småtråkk i alle retninger, men ikke engang en antydning til hustufter. Vel, da er det bare å brette opp ermene og tråkle seg gjennom krattet.

På ei myr kommer jeg over to reinsdyr. Sannsynligvis er det slik at den ene fører an mens den andre følger etter, men mine øyne oppfatter dem som en sammenfallende bevegelse. Parallelt løper de opp myra. Så snur de nitti grader. Stopper opp. Løper fra meg, snur igjen, løper nedover. De minner meg om to synkronstupere.

DSC_8993DSC_9006DSC_9013DSC_9021DSC_9025DSC_9031

Utpå formiddagen kommer jeg ned til Gjevsjøen fjellgård. Det er for tidlig å stoppe for kvelden, og jeg vet ikke helt hva jeg kan forvente meg av en fjellgård, men jeg tenker at det er som et slags vertshus og kanskje de selger kaffe og kake her? Det kommer ut en mann på trappa og jeg spør om det går an å få kaffe og kaker. Han blir litt forvirret men sier at det kan jeg nok få, men da skjønner jeg at jeg har banket på i et privathus og at spørsmålet mitt må oppfattes veldig frimodig, og så forsøker jeg å vifte bort det hele og si at jeg trodde her var et gjestehus og at jeg egentlig ikke er så kaffetørst og at jeg har kake i sekken og så blir begge to ganske flaue og så går jeg videre.

∗∗∗

Fra Gjevsjøen til Holden følger jeg den nedlagte telefonlinja. Det går en slags sti her, men jeg har en mistanke om at de eneste som benytter stien, er NPL-ere og en og annen elg.

I dag får jeg ingenting gratis. Myrene er så våte og sugende at jeg føler at hver kilometer nesten kan regnes som to. Men jeg merker også en annen ting: jeg har blitt mye sterkere. Jeg er trøtt men ikke utslitt, selv om sekken er tung og terrenget er tungt og jeg har vært ute i mange timer. Jeg stapper innpå med engelsk julekake fra mor og sjokolade, og stamper meg framover. Det er regn og solskinn om en annen. Regnjakken går av og på. Ponchoen likeså. Den er litt uhamslig, så jeg tror jeg foretrekker regntrekket likevel.

Jeg går forbi ei maurtue som må være to meter høy, minst.

DSC_9000

I liene flyr det opp en flokk brune liryper. Over granene glir ei ørn; brun og hvit og stor. Nesten nede ved hytta beiter en liten flokk med sauer. De er nesten like sky som reinsdyra.

DSC_9036

«Velkommen til Holden! Nå kom du presis til rette tid, for vi skal akkurat til å spise grøt.»

DSC_9037

Tre pensjonister gjør plass til meg rundt bordet, og mens jeg forsyner meg med risengrynsgrøt med smør og sukker og kanel, går en av dem inn i «nystuggu», et påbygg av hytta som jeg skal få for meg selv, og fyrer opp i ovnen for meg.

Det viser seg at de tre er fra Nord-Trøndelag Turistforening, ute på tilsyn for å se etter broene mellom Holden og Gaundalen: «Gamle, men OK». Og pensjonistene er så trivelige at jeg blir sittende inne hos dem i «gammelstuggu» i flere timer. Veggene er gamle brede grå tømmerbord som ser ut til å være et par hundre år, minst. «Ja, her har det vært folk siden slutten av 1700-tallet. Og stua vi sitter i nå, var en gang vaskehus på gården. Sammen med er dette de eneste bygningene som ble reddet fra brannen i 1950-åra. Det røde hovedhuset og låven du gikk forbi, er av nyere dato.»

Og så forteller pensjonistene om livet på fjellgårdene: «Disse gårdene var svært, svært fattige. De hadde nok en ku eller to, og noen sauer, men her var ikke mye dyrkbar mark. Og så fisket de, og solgte fisken til svenskene. Jeg snakket med en som var oppvokst på gården, han bodde på gamlehjem da jeg besøkte ham, og han fortalte hvor kald han var på fingrene når de dro opp garn. Men ofte var det slik at gårdene var fraflyttet i perioder, og så ga staten støtte til at nye bønder kunne flytte inn, og så ble de en stund, men så flyttet de ut igjen fordi det var så hardt å bo her. Her på Holden har det ikke bodd folk siden 1980-tallet.» Jeg forteller om Semsseteren og lurer på når den seteren var i drift. «Bare èn eneste sommer,» svarer tilsynskarene. «12. oktober 1837 var det et fryktelig uvær i Snåsa. Det store vedfallet kaltes det på folkemunne etterpå, for så mange trær blåste ned at snåsaværingene ikke kom seg til støls det året. Og så fikk de Semsseteren i kompensasjon fra staten. Men denne brukte de bare èn sommer, for det var jo helt uframkommelig å komme dit, og altfor langt å gå fra Snåsa til Semsseteren.»

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s