Blue Skies

3. september

Antall km: 17

Antall km totalt: 1599

Jeg våkner tidlig, og det første jeg gjør, er å dra gardinene fra vinduet: Ja! Endelig! Himmelen er helt klar. Det er rim på bakken. Med det samme jeg ser det, kjenner jeg meg helt utsovet, og jeg står opp og koker vann og lager havregrøt og kaffe og så sitter jeg ved kjøkkenbordet i over en time og tar meg god tid og leser og lager mer kaffe og tenker at jeg kan drøye enda litt til før jeg begynner å pakke.

Når jeg er klar til å gå, er det ennå tidlig morgen.

Steinar kommer ut for å vise meg veien; jeg må bare gå snarveien over marka.

Og i dag blir en sånn dag som jeg drømte om da jeg satt hjemme i stua i Sandnes og forestilte meg turen min: høsten som er i anmarsj; fargene: brunt – lysebrunt, mørkebrunt, varmt brunt og kaldt gråbruint; gult – tett grønngult i bjørkebladene, gjennomskinnelig ravgult i multebærene; rødt – de eplerøde hønsebærene, bladene i dyp burgunder, nesten mørk lilla, den flammende røde blåbærlyngen, multebladene som er alle farger – grønne, gule, oransje, røde, mørkerøde, gule- og grønnflekkete, grønne- og brunflekkete. De sorte kreklingbæra, som ekornøyne. Gult og grønt myrgras. Mose – grønn, gul, brun, rød. Hvit myrull. Hvite og grå bjørkestammer. Mørkegrønne grantrær. Lyngen som begynner å bli rosa. Blå himmel og blå fjell langt der borte. Blå vann og brune myrpytter. Bølgende lier og myrer og fjell i lysegrønt og mørkegrønt og gult og brunt og oransje.

Jeg tar gode lange pauser. Koker opp vann og lager middag og kaffe. Spiser sjokolade – sjokkerende mye sjokolade; to store fruktnøtter. Og enda er buksene vide. Spiser mysli og havregrøt og en middag til. Leser Time Magazine som mor og far hadde med til meg. Tar av meg fjellstøvlene og vifter med tærne. Kjenner gleden over at beina er friske. Akillesen er bra; leggene er fine; ingen gnagsår, ikke engang såre fotsålene er såre. Litt stiv og krokete i tærne, det er det eneste. Jeg kjenner at jeg har blitt sterk, jeg kan bære den tunge sekken min og gå over de våte myrer og jeg blir trøtt, men ikke utkjørt. Jeg har blitt trygg på navigasjonen. GPS-en ligger i lommen, jeg tar ut kompasskurs etter den røde streken på kartet, ruta som Steinar tegnet inn, og så går jeg med kompasset i høyrehånda og kartet i venstre og sikter meg inn på det spisse grantreet der borte, så den runde kollen der framme, så litt til høyre for den toppen der. Det stemmer, jeg får det til, jeg har kontroll. Vannene ligger der de skal.

Halvveis over fjellet til Vera slår jeg leir. Jeg legger meg i teltet og fester teltklaffene i stroppene, slik jeg både er ute og inne på samme tid. Sola varmer gjennom teltduken.

Utpå kvelden tramper noe stort like utenfor. «Hallo!» sier jeg. Det tramper fremdeles og jeg synes jeg hører snøftelyder. Enten så er det en elg eller en bjørn eller så er det et menneske. Jeg tar fram fotoapparatet og drar forsiktig opp glidelåsen i teltdøra. Det er et reinsdyr.