Dag 89: Heimtjønna – Vera

Markens grøde

4. september

Antall km: 16

Antall km totalt: 1615

Om natta ligger jeg og hører på rypene som kakler og reinsdyret som grynter.

(Video fra teltåpningen. Skru opp lyden hvis du vil få med deg hva som skjer)

Det har blåst opp, og det fine været fra i går er i ferd med å forsvinne. Teltet er så vått av dogg at det er som om det skulle ha regnet hele natta. Jeg starter dagen med stillongs og ullvotter.

∗∗∗

Jeg har funnet ut at det går greit å høre på lydbok samtidig som jeg orienterer, og i dag leter jeg fram Markens grøde av Knut Hamsun. Nybyggerne Isak og Inger i ødemarka; det må være livet på fjellgårdene Hamsun beskriver, de jeg nylig har gått forbi. Myrene, skogen, fiskevannet, telegraflinjen, kobberåren i berget. «Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene hvem har trakket opp den? Mannen, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham. Siden fulgte et og annet dyr de svake spor over moer og myrer og gjorde dem tydeligere, og siden igjen begynte en og annen lapp å snuse stien opp og gå den når han skulle fra fjell til fjell og se til sin ren. Slik ble stien til gjennom den store almenning som ingen eiet, det herreløse land.»

Gode år og dårlige år, glede og sorg, kjærlighet og hovmod og misunnelse. Tenk at en forfatter som skrev med så stor omsorg skulle bli en svoren nazist. Det er umulig å høre boka uten å tenke på dette.

Jeg går bakken opp fra Heimtjønna; Isak går i fjellene, leter etter et sted å bryte land, sover under åpen himmel, bygger gamme.

DSC_9225

Jeg går over myra; Inger kommer over fjellet og blir natta over.

DSC_9231

Jeg går over de gule gresslettene; gode år, Isak bygger og bryter, bygger stue og bygger fjøs. Inger henter kua si hos folket sitt, og hun får opp veven.

DSC_9240

Jeg går ned i liene igjen; kornhøsten slår feil men potetene til Inger redder dem. Den første sønnen blir født.

Jeg går gjennom bjørkekjerret; Inger får ei datter, hun har hareskår som henne, og Inger tar livet hennes.

DSC_9241

Jeg kommer inn på en sti; Inger sendes bort på anstalt, Isak blir igjen på gården og arbeider. Sønnene vokser til.

Jeg er nede i granskogen igjen; Inger kommer tilbake. Hun er forandret, hareskåret er operert, hun har lært seg å sy, hun har med seg Elonora, som ble født i Trondheim.

Jeg kommer ut på grusveien, nesten framme i Vera; Isak er den samme med Inger har blitt fin dame nå. Nå blir hun budt opp til dans. Årene i byen blir en kile mellom de to som før var så like.

DSC_9242

Vera har jeg forestilt meg som et lite sentrum omtrent som Nordli eller Røyrvik. På kartet er det markert en stor «i» og jeg ser for meg en slags villmarksbutikk a-la Røyrvik. Jeg forestiller meg at jeg kjøper hamburger og sjokolade. Derfor blir jeg ganske forundret da jeg kommer ut på en liten grusvei, og «i»-en viser seg å være ei informasjonstavle på en rasteplass. Over Blåfjella-Skjækerfjella, som jeg jo akkurat er ferdig med.

«Er dere kjente her?» Det er vel lite trolig at de to som sitter på rasteplassen med bobilen er lokalkjente, men det skader ikke å spørre. «Ja, ganske godt.» Det viser seg at de er er nesten lokale; fra Verdalen, og at de har vært på Ti-på-topp tur her i dag. Og de kan fortelle at her i Vera er det verken butikk eller gjestehus. Søren og, jeg som hadde sett for meg at jeg skulle sitte i ei hytte og skrive på bloggen min. Så kommer jeg på at jeg kan ringe Arve, den ene av pensjonistene som jeg møtte på Holden. Han fortalte nemlig at turistforeningen holder på å lage ei ny hytte her på Vera, og at selv om den ikke var helt klar ennå, så kunne jeg få bruke den. Åh, det hadde vært deilig. Jeg ringer Arve. Han ringer for å sjekke om hytta er åpen, så ringer han tilbake og forteller hvor jeg kan finne nøkkelen og ønsker meg velkommen som første gjest på Verestua.

Ekteparet med bobilen tilbyr å kjøre meg de to kilometerne til hytta, men det går jo ikke; den ligger nemlig i den retningen jeg skal, og da må jeg gå alt selv. Men hvis de kan kjøre sekken min opp til hytta, ja da blir jeg veldig glad!

DSC_0111

Jeg vet ikke helt hvor hytta er, men tenker at jeg skal nok finne den. Mens jeg går og snakker med mor i mobilen, kommer en bil kjørende opp ved siden av meg. «Du har gått for langt!» Det er en mann jeg ikke har sett før, men som har snakket med ekteparet som kjører sekken min; de spurte ham om veien til hytta og han viste dem hvor de skulle kjøre, og selv så kjørte han etter meg for å vise meg veien også. Og nå skal jeg litt ut av løypa, så nå slår jeg av satellittelefonen og hopper inn i bilen ved siden av ham, og så kjører han meg de to hundre meterne omtrent som det er opp til hytta, og der er ekteparet i bobilen og der er sekken min og jammen finner jeg ikke nøkkelen også. Inne i hytta er det både vedovn og komfyr og madrass, og jeg får laget middag og skrevet blogg og tørket telt.

DSC_9247

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s