Dag 91: Bellingstua – Ferslia

September in the rain

6. september

Antall km: 27

Antall km totalt: 1657

Det regner et tungt og grått høstregn. Akkurat som etter værmeldingen. Og det er utsiktene for resten av dagen; regn og vind.

Til neste hytte er det 27 kilometer. Jeg har veldig lyst å komme helt dit i kveld, selv om det kan bli en våt og ubehagelig tur; både fordi det er så deilig å komme inn i ei hytte, særlig når det regner, og fordi jeg vil få unna noen kilometer. Dessuten hadde jeg så fin kveld her i Bellingstua i går, og så sov jeg så godt. Så jeg spiser en god frokost, rydder etter meg og pakker sekken og får på meg regntøy og begynner å gå nedover asfaltveien.

Etter fire kilometer kommer jeg til der hvor stien begynner. «Ferslia 29 kilometer» står det på et skilt. Jeg måler på GPS-en; jeg får det til å bli 23 kilometer. Skiltene her tar jeg med en klype salt; fra Holden til Gaundalen var det også oppgitt altfor mange kilometer enn det som var tilfelle.

Nå begynner jeg å tråkle meg oppover. Det regner fortsatt like intenst. Stien er oftere sorpete og våt enn den er tørr og fast.

DSC_0131

I det minste regner det ikke like mye her som i Øvre Dividalen. Etter noen timer er jeg våt gjennom regnjakken. Men kjenn hvor tørr du er i beina, Anne! Skuterstøvlene er akkurat rette fottøyet her i Trøndelag. Tenk alt den sorpa og alle de myrene og alle de bekkene du går gjennom i dag, og så er du fremdeles like tørr på beina.

DSC_9273DSC_9285

Jeg kommer ut av myrene og opp på fjellet, og nå begynner det å blåse så kraftig at jeg må holde på regnponchoen for at den ikke skal fyke av sekken. Vinden bråker så mye at jeg må ta en pause i lydboka. Men nå er grunnen fast og fin! Se rundt deg, Anne; ser du at terrenget har forandret seg? Kanskje er du over de verste trøndelangsmyrene? Nå er her mer steingrunn og berg, og se, nå begynner det å komme reinlav. Se på de mørkerøde bladene til rypebærene, se på røsslyngen som begynner å bli lilla. Det blåser så mye at jeg må legge meg mot vinden for ikke å blåse over ende. Selbuvottene er våte og begynner å stramme. Jeg har ikke lyst å stoppe for å lage mat. Sjokoladen er spist opp. Så lenge du går, holder du varmen. Husk å drikke, og så får du lage mat når du kommer ned i skogen der borte. Jeg synes jeg går så sakte. Jeg har gått i mange timer, og enda er jeg ikke kommet halvveis. Det første stykket av stien var sikk-sakk oppoverbakke i myr. Du har gått bra, det viser bare ikke på kartet. Nå er det mye flatere og rettere strekk resten av veien. På fjellgrunn. Det kommer til å gå mye raskere. Jeg er nede i skogen igjen, vinden løyer, jeg får laget mat og jeg ser at nå begynner det å nærme seg.

Nå er det råd å høre lydbok igjen. Sellanrå er ikke lenger et øde sted. Isak kalles Markgreven av folket i bygda. Fortellingen bukter fram og tilbake. Jeg koser meg, men så midt blant alt det vakre og omsorgsfulle kommer noen karakteristikker av «lappene» som er så rasistiske og sjokkerende at håret reiser seg på hodet. Var dette vanlige tanker på denne tiden? Eller var Hamsun i en særstilling?

Nesten framme ved hytta kommer jeg forbi en liten hund som henger i et tre.

DSC_9293

Det må ha vært noen som har mistet den. Kanskje et lite barn som var på telttur med foreldrene sine? Jeg har nettopp gått forbi en fin teltplass. Og så har noen andre kommet forbi etterpå, og hengt den opp i et tre. Lille venn, du kan ikke henge her. Nå er høsten i anmarsj. Ja, det vet du vel, du har sikkert allerede hatt noen frostnetter her ute. Og så er du så våt. Nei, jeg tror ingen kommer tilbake for å hente deg her. Forsiktig løsner jeg hunden fra treet. Den er bundet godt fast. Ikke vær redd, jeg skal passe på deg. Jeg er ute på tur, skjønner du. Og skal gå helt til Lindesnes. Du skal få sitte i sekken min helt ned dit. Og etter det så skal jeg ta deg hjem til Sandnes. Der venter en annen liten tøyhund på deg, en som far fisket opp fra sjøen, og dere to kommer nok bli gode venner, tenker jeg. Jeg kaller den nye følgesvennen min for Petrus, og varsomt legger jeg ham ned i sekken mellom ullklærne mine så han kan få opp varmen igjen.

Når jeg kommer fram til Ferslia er klokka åtte. Det er elleve timer siden jeg forlot Bellingstua. Det begynner å møkne. Dagene blir kortere nå.

Jeg skriver meg inn i hytteboka, henter vann, fyrer i ovnen og koker opp vann til middag. På matlageret finner jeg kjeks og rosiner. Så henter jeg fram Petrus og sammen sitter vi i sofaen og spiser safarikjeks og drikker kakao og leser bok.

DSC_9296

Ps: Noen av overkriftene mine, blant annet dagens overskrift, er understreket. Det betyr at overskiften henviser til en sang, og at jeg har laget en link på den. Sangene jeg har valgt er sanger jeg liker og som jeg synes passer til dagen. Hvis du trykker på overskriften kommer du inn på en ny side hvor det er en video av sangen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s