Dag 94: Teveltunet – Rangeltjønna

den

Et uventet tilbud

9. september

Antall km: 17

Antall km totalt: 1709

Jeg har fått spist meg opp. Dusjet og stelt meg. Sovet i en myk, myk seng med rent nytt sengetøy. Ladet mobilen og pc-en og lesebrettet. Ringt hjem. Snakket med onkel Johan i telefonen, og Unni og onkel Per – og sjelden har det vært mindre fristende ut å få på seg sekken og begynne å gå igjen… Som etter en ekstra lang lunsjpause på jobben – når noen har fylt året og hatt med kake… Ganger ti… Så godt sitter jeg og så lite lyst har jeg til å reise meg opp og forlate Teveltunet. Værmeldinga sier regnvær.

Men det er bare å hoppe i det. Hvis jeg vil til Lindesnes så kan jeg ikke gro fast her.

∗∗∗

Snart kommer jeg til ei steinrøys og et oppslag:

DSC_9547DSC_9545

 

«Fra fiende – over fjell – til frihet. Grenselosenes innsats 1940-1940. Meråker er trakta mellom de rikest befolkede delene av Trøndelag og Sverige. Derfor ble bygda et viktig gjennomfartsområde for folk på flukt under krigen. Vegen til Sverige var forbundet med flere farer der tyskerne og fjella var de to viktigste. For å komme forbi hindringene, måtte flyktningene søke hjelp hos bygdfolket, hos grenselosene.

Flyktningtrafikken hang sjølsagt sammen med kampen mot tyskerne. Derfor var det livlig ferdsel over grensa under og etter kampene i 1940. Men så senka en oppgivelsens ånd seg over land og folk. Og få behøvde å flykte. Da krigens vinder skifta, og tyskerne kom på defensiven, så folk igjen mon i motstand.

Som en følge av dette vokste den organiserte flyktningetransporten fram. Fra og med høsten 1942, oppstod det tre faste ruter over Meråker. Fjergsruta var den viktigste, og her for de fleste flyktningene. Leia over Stordalen var hovedsakelig ei Milorgrute. Den tredje faste leia var Skalsturuta. Her gikk det meste av kurertrafikken.

Noen av flyktningene, ja, kanskje de fleste, for utenom de organiserte rutene. De lita på lykka og spurte seg for i nærmeste hus. Som regel gikk dette bra. Mange nådde såleis Sverige for egen «maskin», – men ikke alle. Var man gammel, sjuk eller dårlig til beins av andre årsaker, ble toget redningen. Ikke så få kom til Sverige bortgjømt i ei jernbanevogn.

Vinteren 1945 ble Fjergsruta rulla opp. Under trykket fra dette smuldra og naboruta opp. Transporten på jernbanen og Milorgruta fortsatte derimot krigen ut.

De fleste flyktninger kom velberga over. Hvor mange de var, veit vi ikke. Flere hundre har vært nevnt, men trulig er tallet høgre enn det. Hvem grenselosene var, vet vi heller ikke noe særlig om. Noen navn er likevel kjent. Men totalbildet (…) forhold synes å ha avgjort hvem som ble loser. Tilfeldigheter (…) ekteskap hadde betydning. Men også fjellene og fiendene satte krav. (…) de «veike og bleike», men heller de «freske og falauge» som (…)

(…) satsen lå i to forhold: De gjorde motstand, og de gjorde (…) viktig i kampen mot dem som stjal av verdigheita.

Meråker historielag, september 1995

(…) som gikk ut på å kaste stein i dunge. (…) rielaget oppfordrer alle forbipasserende til (…) å takke grenselosene for det de gjorde.»

Jeg finner en stein som jeg kaster i dungen. Her går jeg Norge på langs, som rekreasjon og fritidsforlystelse. Noen ganger får man virkelig satt tingene i perspektiv.

Det gjorde også godt å bli minnet om den motstanden mot nazismen som fantes i bygdene i Norge. Jeg har nettopp hørt ferdig «Markens grøde», og i slutten av boka var det noen partier som ga meg en ekkel følelse når jeg hørte dem – dette kjente jeg igjen som nasjonalsosialistisk propaganda. Nei, gleden over å rydde nytt land, dyrke jorda, bo i bygda og å være glad i landet vårt er ikke noe Hamsun og hans likesinnede skal få ta til inntekt for sitt syn.

∗∗∗

Stien slynger seg ut av skogen og myrene og opp på fjellet, og så ned igjen på myrene og opp på nye fjellknauser.

DSC_9549DSC_9551DSC_9558DSC_9573

Regnet kommer som varslet og jeg får på regntøyet og ponchoen, sneier innom et gårdsbruk og noen hus og hytter og går opp ei ny li igjen, mellom grantrærne, opp i bjørkeskogen. Ei dame med to vorstehere festet i et magebelte farer forbi meg. Åh, det så deilig ut; drahjelp og lett sekk! Og ikke lenge etter kommer et helt følge med jegere og hunder. Jeg stopper for å slippe dem forbi, og jeg kan se på dem at de nok er litt bekymret for meg for nå begynner det å li utpå dagen og jeg har retning opp mot fjellet. «Jeg har med telt, og skal bare litt opp i lia her, og så skal jeg slå leir,» sier jeg beroligende. «Du har ikke lyst å gå et par kilometer til, og overnatte hos oss på hytta ved Rangeltjønna?» De ser både ordentlige og trivelige ut. Å ja, det har jeg lyst til! Sitte rundt et bord i ei varm hytte, være sosial. «Tusen takk, den invitasjonen sier jeg ja til! Men jeg slår opp teltet utenfor hytta, så har jeg mitt eget soverom.»

Jegerne og hundene går i forveien, og jeg går etter i mitt tempo. En halvtime før hytta kommer jeg forbi en stein med en plakett: «Dette minnesmerket er reist til minne om danske Poul Henry Ludvig Hansen som døde her ved denne steinen høsten 1941. Poul Henry Ludvig Hansen, født 2. desember 1889, rømte fra tysk fangearbeid i Trondheim med Sverige som frihetsmål.

DSC_9577DSC_9581

Minnesmerket er reist sommeren 2005 av beboere på Stordalen, Nord-Trøndelag Turistforening og Meråker kommune.»

∗∗∗

På hytta blir jeg tatt varmt imot. Jeg får dusjet; de har en ganske snedig fotdusj som fungerer utmerket, og så spiser vi middag sammen; betasuppe med pølse og grønnsaker. Jeg får tilbud om å sove inne i hytta, men jeg og mett har slått opp teltet like ved hytteveggen, og det er så koselig å sove ute i mitt eget lille soverom og høre på været, så mett og ren og trøtt kryper jeg ned i den varme soveposen, og så ligger jeg og hører på vinden og regnet og leser på lesebrettet i lyset av teltlampa som jeg har hengt opp i taket, men så kjenner jeg at søvnen tar meg og jeg slukker lyset og da blir det mørkt som i en sekk og blafringen fra teltduken er verdens beste sovemedisin og det neste jeg husker, er at det har blitt morgen igjen.

 

DSC_9596
Mette peker på modellen hvor vi er.  Jeg finner modellen enormt fascinerende. Den er laget av gulvlaminat, og høydekotene er skåret nøyaktig ut og limt oppå hverandre. Under står det: «Til Rangeltjønnhytta. Fra Kristian og Darwin»

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s