Sylan

11. september

Antall km: 22

Antall km totalt: 1748

Jeg spiser frokost med dugnadsgjengen. Turistsesongen er på hell, og i dag er vi bare tre gjester her, men fem-seks menn fra Trondheim Turistforening er her for å legge nytt tak på hytta. Eskil er ansatt i foreningen, mens de andre er her frivillig og jobber uten lønn. «Vi tar av torven, legger ny isolasjon og knottnetting, og så legger vi på torven igjen,» forklarer Eskil. Disse bygningene er fra 1923, og må vedlikeholdes.» Men hytta begynner å bli for liten; i sommermånedene er det stappfullt her, og turistforeningen planlegger å utvide. I første omgang må utedoene flyttes. Tallerker skubbes unna og nytt forslag til utedo tegnes på matpapir. Eskil finner også fram tegninger for utvidelse av selve hytta. Jeg og en av dugnadsmennene blir like forferdet begge to; det skal vel ikke være panoramavindu på tilbygget? Å jo, det er planen. «Dere to får sitte der bak de smårutete vinduene deres, men jeg vil i hvertfall ha panoramautsikt,» mener Eskil.

Vel, vel, mye kan skje før den tid, og kanskje vil de ombestemme seg, håper jeg.

Før jeg går, får jeg låne et hefte om historien til Storerikvollen og området rundt. Dette synes jeg er så interessant at jeg fotograferer det og her er et lite utdrag:

Det er fortsatt sol når jeg begynner å gå, men det blåser kraftig fra sørøst allerede her nede på vollen, jeg har vinden rett i mot og foran meg er himmelen svart. Her får jeg bare ta alt jeg går uten regn som bonus.

Det lever i lyngen! Det myldrer av ryper! Noen skynder seg avgårde på bakken, men den som er nærmest meg henger etter, og i sakte kino lister den seg bort fra meg. Jeg står helt stille. Rypa går stivt og prøver å gjøre seg så umerkelig som mulig. Lenger borte hører jeg nesten som undulatplystring. Ingen av fuglene letter, og til slutt kommer også min rype opp til kameratene sine. Jeg er nok ingen jeger, kjenner jeg.

Over alle myrer og sorpehull har dugnadsgjengen lagt nye klopper i år. «Så da kan du gå tørrskodd over fjellet til Nedalshytta,» sa de til meg da vi spiste frokost. «Men vi har ikke lagt ut plankene først og fremst med tanke på turistene. Nei, hovedsaken er at naturen skånes. Uten klopper tar alle større og større bue rundt myrene og sorpehullene for ikke å bli våte og skitne på beina, og det tar ikke lang tid før hele fjellet ser ut som en sort motorvei av fotspor.» Vinn, vinn, tenker jeg. Jeg håper Stavanger Turistforening tenker likt som Trondheim, og legger klopper inn til de nye Skåphyttene. Der hørte jeg at det var blitt veldig opptrødd.

Sylanmassivet reiser seg i øst. Nesten hele dagen ser jeg reinsdyr; store flokker og små flokker, jeg er ikke sikker på om det er de samme dyra hele tiden eller om det stadig er nye dyr. Omkring halvveis over fjellet møter jeg også tre turfølger; først to litt eldre svenske menn på vei fra Sylanstationen til Storerikvollen, så fem-seks damer på min alder som går Norge på tvers; de kommer fra Nedalshytta og skal til Storerikvollen, og til slutt to litt eldre damer som også er på vei fra Nedalshytta til Storerikvollen. Så mange mennesker på fjellet tror jeg ikke jeg har truffet siden Kungsleden.

Jo høyere opp jeg kommer, jo kraftigere blåser det. Etter hvert kommer også regnværet, på skrått forfra. Jeg lener meg framover og går på; det kjennes ut som om jeg går i stampe og noen ganger kommer det vindkast som er så kraftige at jeg nesten faller overende. Ponchoen står ut fra sekken som en trollmannskappe, vinden bråker så mye at jeg nesten skulle hatt øreklokker, men under regntøyet er jeg varm og ennå tørr, og i sekken har jeg utstyr til en komfortabel natt i fjellet hvis det skulle bli nødvendig. Det har jeg gjort før, så det tar jeg med ro. Og med den tryggheten blir det ganske flott å være på fjellet i ruskevær.

Men planen er jeg å komme seg til Nedalshytta, for der serverer de tre-retters middag og så har de dusj. Og badstue.

Det skulle ikke forundre meg om frokosten på Storerikvollen er tilpasset middagen på Nedalshytta, for jeg rekker akkurat fram til hytta i tide til å få tatt meg en rask dusj og litt badstue før middagen.

Etter middagen ringer onkel Johan. Han og tante Ingbjørg vil ta seg en tur til Røros og møte meg der. Jeg blir så glad! Det er ikke fritt for at jeg har hatt litt hjemlengsel i det siste; etter tre måneder på tur savner jeg de der hjemme. Å, så godt det skal bli å treffe dem!