Dag 98: Vækterstua – Myrmoen

With a little help from my friends

13. september

Antall km: 29

Antall km totalt: 1792

I frokostsalen sitter en hel delegasjon fra Statkfraft. De er sikkert oppe for å kikke på demningene. Ellers så har de seminar. Jeg lurer på om de skal hjem i dag. I så fall kjører sikkert noen samme vei som meg. Og da kan jeg kanskje få sendt sekken min med en av dem? Jeg tenkte på det i går kveld; at jeg må høre med noen av frokostgjestene om de kan ta med seg sekken min et stykke. Men så er det det å spørre da.

De er sikkert tjue stykker, og sitter samlet rundt to bord og det virker som om alle kjenner hverandre og praten går livlig og hvis jeg skal spørre så vil alle stoppe opp å snakke og alle se på meg og det er ubehagelig nok å spørre en enkelt person om han kan kjøre sekken min.

Men sjansen for at noen skal samme vei som meg er jo større når jeg spør tjue.

OK; En, to, tre…. ah, en gang til: en, to, tre… fir, fem: «Hei, unnskyld, jeg lurte på, er det noen av dere som kjører i retning Glåmos i dag?»

Og selvfølgelig er de hjelpsomme som bare det, og en av dem skal samme vei som meg og han tar gjerne sekken min, og jeg tenker at dette gikk jo bra, men jammen er det godt å ha det unnagjort.

Det sitter litt langt inne å be om hjelp, og ofte sitter det vel så langt inne å takke ja til tilbud jeg får om å være sosial. Men nesten alltid når jeg gjør det, blir jeg møtt med åpenhet og velvilllighet og får opplevelser som varmer og som jeg kommer til å huske lenge etter at jeg er ferdig med turen. Som når jaktlaget ba med med inn på hytta. Den første impulsen min var å takke nei, for jeg kjente dem jo ikke, men heldigvis sa jeg ja, og så ble det så kjekt å være sammen med dem.

Og heldigvis tok jeg mot til meg og spurte om sekkehaik i dag morges, for det å gå på vei med og uten sekk er som natt og dag. Ah, nå danser jeg nesten oppover bakkene.

DSC_0208

Den første biten, i Stugudalen, er det en hel del bebyggelse; eneboliger og hytter og to campingplasser, og et par gårder som ligger i åpninger i skogen, med marker og hester og store driftsbygninger. Men ut av bygda og opp i bakken blir det mest skog; bølgende åser av gule og grønne bjørker og røde rognetrær. Det er nesten som at jeg kan se på terrenget at herfra kommer det mange gode skiløpere. Ikke veldig bratte bakker, men lange og dryge, og uendelige vidder og sikkert mye snø om vinteren.

DSC_0211

Og hyttene jeg går forbi, synes jeg ser ut som «langrennshytter» og ikke «slalåmhytter». De er tømmerhytter, ikke prangende men helt riktig proporsjonert, gjerne i tun, ofte svartmalte, eller enda bedre; behandlet med tjære, med hvite eller røde vinduskarmer, og rundt eiendommene er det lave steinmurer uten mørtel, veldig fint håndarbeid, eller skigarder, og de hyttene jeg liker aller best, er de som ser ut som om de har vært setre i gamle dager og som er tatt vare på og som ikke er utvidet, i hvert fall ikke som jeg kan se.

DSC_0201

Når jeg kommer ned til Aursunden, ligger sekken i Myrmoenkrysset akkurat som avtalt. Jeg har gått nesten tre mil! Det hadde jeg aldri kunnet gjøre med sekk på ryggen. Men nå er jeg sliten åkke som. Jeg orker ikke gå en meter til. Så jeg slår opp teltet her og nå, like ved veien, og sovner som en stein til lyden av biler som stopper opp og svinger inn og til biler som kjører fort rett forbi.

DSC_9869

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s