Dag 106: Litt før Dølbekksætran – Korsberghytta

All too soon

21. september

Antall km: 11

Antall km totalt: 1923

Når jeg står opp, vet jeg ikke helt hva jeg skal tenke om været: Over meg er det et stort åpent område med blå himmel. Men opp mot fjellene er skyene mørkeblå og svarte. Dessuten beveger de seg fort og øser seg opp til uvær. Men her nede i skogen er morgenen vidunderlig. Solstrimene finner veien gjennom furunålene og ned til teltet mitt. Jeg sitter i soveposen og har rullet begge dørklaffene opp, og drikker kaffe og hører på bekken og studerer barnålene og konglene på bakken.

Etter frokost og morgenkaffe og pakking begynner jeg å gå langs grusveien. Ganske snart kommer jeg til Dølbekksætran, en samling koselige små seterhus, noen gamle og noen nye i gammel stil. Jeg har ikke undersøkt om det går an å overnatte her, for jeg hadde uansett planlagt å sove i telt, men de ser private ut. En ung mann med en gordon setter kommer ut fra ei campingvogn. «Hei, har du tenkt deg til fjells?» Vi blir stående og prate litt, jeg forteller at jeg har tenkt meg til Korsberghytta og han forteller at han skal på rypejakt.

Like etter setrene er jeg over tregrensa. Og nå blir det flott! Norge i rødt, hvitt og gult.

DSC_0058

«Høykuven» reiser seg bratt i bakgrunnen. Like til høyre for meg har jeg «Dølbekkhøa». I øst «Øykjekletten», «Geiteryggen» og «Rundsteinhøa».

DSC_0048

Toppene er hvite av snø. Sola kommer og går.

DSC_0051

Det begynner å blåse opp, men når jeg går av veien og inn på stien er jeg fortsatt ved godt mot. Morenegrunn. Det er noe annet enn trøndermyrer!

DSC_0054

Stien er tørr og fast og smågrusete, og jeg går lett innover fjellet. Men nå øker vinden på, og snart er det ikke nok med bare «buffen» over nesen. Jeg må ned i sekken og på med balaklavaen – finlandshetta. Jeg tar på meg primaloftjakken i samme slengen, men utenpå goretexjakken fordi det frister lite å stå i bare ulltrøya mens jeg skifter.

DSC_0064

Jeg må ha balaklavaen over nesen, for den er den som trenger den mest, men da dugger solbrillene slik at jeg ikke ser noe gjennom dem. Jeg legger brillene i sekken. Ørsmå spisse, spisse nåler av snødriv stikker i øynene. Her var det de store slalåmbrillene jeg skulle hatt, de med gult vesir som dekker halve ansiktet.

DSC_0070DSC_0072

Stien dekkes mer og mer av snø. Alt utenom stien er bart, men akkurat i stien ligger det snø. Jeg forsøker å gå utenom, men da synker jeg ned i den myke reinlaven og lyngen og det blir altfor tungt. Så forsøker jeg å følge stien, men da synker jeg ned i snøen og det blir like tungt. Nå blåser det enda mer. Og nå er himmelen svart i alle retninger. Jeg vet ikke om det regner eller sludder eller om det er snødriv; men lufta er så full av fuktighet at jakken og kameraet blir våte og nå må jeg av med sekken igjen, ned med kameraet i sekken og av med primaloftjakken og av med goretexjakken som jeg skulle gjort fra starten av og så på med primaloftjakken igjen og deretter på med goretexjakken slik at primaloften ikke blir helt gjennomvåt.

DSC_0071

Snøen blir dypere. Og sikten dårligere. Et sted følger jeg sporene til en rev.

DSC_0002

Nå er det ikke bare stien som er hvit; i lehellingene er alt hvitt. Jeg synker til knes i snø. En gang trør jeg i et hull i steinura og faller ned til låret. Jeg kjenner meg fram med stavene. Nå må jeg gå forsiktig så jeg ikke brekker beina. I halsen har det bygget seg opp en stor klump. Øynene renner og jeg vet ikke om det er på grunn av vinden eller fordi jeg gråter. Å, nå synes jeg hele turen min er dum. Nå skulle jeg ønske jeg hadde vært hjemme. Ta deg sammen, Anne! Det nytter ikke å tenke slik nå, nå må du komme deg opp til hytta. Tre kilometer igjen. Jeg forestiller meg at jeg er i svømmehallen på svømmetrening. Først 600 meter oppvarming: en-to-tre-fir-fem-seks-sju-ått-ni. Jeg teller 600 skritt og ser for meg den svarte stripa i bunnen av bassenget og vendingene hver 25. meter. Så 12 x 50 meter. Jeg teller 12 x 50 skritt. Så 200-metere og utsvømming til slutt. Men når jeg er ferdig med svømmeøkta, har jeg fremdeles nesten to kilometer igjen til hyttta. ÅÅÅÅ! Jeg kommer jo ikke av flekken. Den siste kilometeren har tatt nesten en time! Og det blir bare mer og mer vind. Klumpen i halsen blir enda større. Jeg er sikker på at det er tårer jeg kjenner presse på i øynene. Ååå, akkurat nå synes jeg så enormt synd på meg selv! Akkurat det året jeg går Norge på langs, så er sommeren i Nord-Norge en måned forsinket. Og nå ser det ut til at vinteren i sør kommer ekstra tidlig i tillegg! Jeg krummer nakken og går på. Endelig begynner det å gå nedoverbakke siste biten fram til hytta. 800 meter igjen.

DSC_0074

Når jeg kommer ned til Korsberghyttene, velger jeg hundehytta siden den er minst. Der går det raskest å få i varmen, og dessuten så har jeg jo med meg Petrus. Jeg fyrer i ovnen, finner fram innerposen til soveposen og legger meg i den under dyna og leser Det Beste. Det var i pakken som mor og far sendte til meg til Røros. Så lager jeg middag. Utenfor virker det som om vinden bare øker og øker. Men innendørs i ei hytte som begynner å bli varm, og med mat og kaffe i kroppen, ser jeg litt lysere på situasjonen og kan begynne å tenke konstruktivt igjen:

  • I dette været er det ikke forsvarlig å gå videre.
  • Hvis været er like dårlig i morgen, får jeg bli her på hytta. Her har jeg det bra, det er nok av ved og jeg har mye mat i sekken som bare bør spises opp.
  • Hvis jeg blir liggende værfast, kan jeg sende melding til mor og far på satellittelefonen om at jeg har det bra og at jeg er værfast på Korsberghytta og at det får ta den tiden det tar. Ingen grunn til bekymring.
  • Til Storgrytdalseter er det bare ni kilometer. Terrenget er flatt eller nedoverbakke. Det betyr at vinden og snøen trolig er på sitt verste her oppe ved Korsberghytta. Men av de ni kilometerne ned til Storgrytdalseter er de sju første over 1100 meter. I dag ble snøen tung å gå i ved 1100 meter.
  • Fra Storgrytdalseter til Atnasjøen er det omtrent 12 kilometer, men det meste av dette strekket går under tregrensaj. Her er det trolig ikke snø. Dessuten går i ly av skogen.
  • Turen fra Storgrytdalseter til Atnasjøen bør ikke være noe problem. Atnasjøen er sivilisasjon og ligger ved vei.
  • Hvis det viser seg at vinteren har kommer for å bli, går det an å gå veien fra Atnasjøen til Lindesnes.

Jeg pakker ned sjokoladen. I tilfelle jeg må bli lenge her på hytta, er det lurt å spare.

DSC_0078

Før jeg legger meg ser jeg gjennom dagens bilder. Og jeg tenker at dette er noen av de flotteste jeg har tatt på hele turen. Kanskje ikke nødvendigvis bildene i seg selv, men når jeg tenker på dagen slik den ble, så synes jeg at jeg nesten kan se hvordan de lokker meg inn i noe farlig og vakkert.

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s