Dag 107: Korsberghytta – Storgrytdalseter

Ein blomstervang for din fot

22. september

Antall km: 9

Antall km totalt: 1932

Det tok lang tid før jeg sovnet i går. Jeg lå og hørte på vinden som hylte og ristet og slamret og tenkte at i dette været skal det bli vanskelig å komme seg ned fra fjellet. Så sa jeg til meg selv at været kan jeg ikke gjøre noe med, men hvis jeg får en stri tur i morgen så bør jeg i hvert fall være uthvilt, så det beste jeg kan gjøre nå, er å sove. Og da fikk jeg i hvert fall ikke sove.

Men jeg må ha sovnet til slutt, for når jeg våkner i halv-seks-tiden, er min første tanke at nå blåser det litt mindre. Jeg kikker ut av vinduet. Ute er det et hvitt tåkehav. Ikke tett som grøt, men sikten er likevel ikke stort mer enn 30 meter. Og fortsatt snø. Det minner meg om Knivskjellodden. Den første natta på turen min blåste det også noe så infernalsk, og da jeg kikket ut av teltet mitt, det som jeg hadde bardunert med snøplugger og ski, var synet omtrent det samme som nå: hvit snø og hvit skodde. Den eneste forskjellen var at da så jeg ut over en vinter på hell, nå er en ny i anmarsj.

Jeg går ut til utedoen. Istappene fra taket har smeltet bort. Snøen er våt og fotsporene mine fra i går har mistet spensten og ser gamle ut. Det blåser fremdeles og jeg må ha på meg votter og lue og vindbukse og vindjakke bare for denne korte lille turen, men vinden er ikke like sterk som i går. Stien til Storgrytdalseter går like forbi doen, og her og der ser jeg bar bakke.

Jeg spiser frokost og drikker kaffe og leser litt, så pakker jeg sekken og rydder hytta og låser etter meg og begynner jeg å gå.

Nå hadde det vært godt med gamasjer. Allerede etter hundre meter har jeg snø i begge fjellstøvlene. Jeg trøster meg med at jeg skal ned av fjellet og at turen i dag er kort.

DSC_0004

I begynnelsen går jeg i skodde. Men så kommer jeg ned under skyene. Jeg ser meg rundt, og nå når jeg ikke er så sliten og vet at det bare blir lettere og lettere å gå, ser jeg hvor vakkert fjellet er i overgangen fra høst til vinter.

DSC_0090DSC_0098

Åtte kilometer senere og to hundre høydemeter lavere er jeg ute av vinteren og nede i høsten igjen. Bjørka er gul og gresset grønt.

Snart er jeg framme ved Storgrytdalseteren. Jeg åpner grinda og går inn på setermoen. «JN 1935» står det risset inn i en tømmervegg. «Aslaug og Ellen» med blyant. «8. juni 1912». «DN 1936». «EiSN 1884».

DSC_0113
Ein blomstervang for din fot –
-Slik er det rita på ein vegg,
i eit nedfalls-hus tilfjells
fylt av hundre somrars gjem
der det ordnar seg til kvelds
***
Huset lutar innpå vangen
mot si bittert-sikre natt:
det skal morkne snart til jord.
Berre innskrifta blir att.
***
Ho det skreivst om er vel død.
Hennar blomekransa fot
gjorde steget føre huset
dit alt blir teki imot.
***
Men blomstervangen nyar seg
i skinande flor,
i den ande som var gutens
og i pakt med hans ord.
Tarjei Vesaas

DSC_0118

Tre av hyttene på seteren har DNT-hengelås. Jeg velger den som bare har ett rom; stue, seng og kjøkken. Så har jeg alt jeg trenger. Her er også mobildekning, såvidt. «Mor,» sier jeg i telefonen, «nå har snøen kommet i fjellet. I går var helt forferdelig.» En time senere tikker det inn en SMS fra far: «Hei, nå har vi bestilt 2 rom på Rondane Gjestegård fra lørdag til mandag. Vi starter tidlig i morgen.»

DSC_0107DSC_0103DSC_0106

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s