Dag 111: Ringebu – Losna

den

Stavkirke, mammut og en hjelpsom gudbrandsdøling

26. september

Antall km:18

Antall km totalt: 2012

Før jeg begynner å gå, tar jeg meg en tur ned til stavkirken. «Ringebu stavkirke er bygd på 1220-tallet og er blant de største av de 28 gjenværende stavkirkene i landet» leser jeg i NAF-boka som mor hadde med til meg. (Nå som jeg har tralle, kan jeg bære den med meg bøker, men mor har klippet ut de sidene jeg allerede har passert, eller som jeg ikke kommer til, så nå er det ikke så mange ark igjen i boka.)

DSC_0314

Kirken er låst, så jeg kommer ikke inn, men bare å gå rundt den fra utsiden er imponerende. Det første som slår meg, er at den likner på kirken i Ammarnäs.

DSC_0318

Og at den er svær. Og dessuten at den minner meg mer om et eventyrslott enn en kirke. Det er nesten som jeg ser for meg en prinsesse åpne et av vinduene i kirkespiret: «Rapunsel, Rapunsel, slipp håret ned herunder.»

DSC_0320

Fra kirken går det en grusgang ut av kirkegården gjennom et stort parkanlegg og opp til prestegården. Fra marka like utenfor parken hører jeg traneskrik, og når jeg ser meg rundt, oppdager jeg en enslig trane ved skogholtet.

DSC_0326

Jeg går opp til prestegården. I den finnes Stavkirkeutstillingen, malerier av Jacob Weidemann og i sommersesongen skiftende kunstutstillinger. Men nå er den stengt. Kanskje like greit; hvis ikke hadde jeg aldri kommet meg videre.

DSC_0321DSC_0331DSC_0345

«Pilgrimsleden» står det på skiltene langs veien jeg følger. På andre siden av dalen ser jeg over mot utforløypa ned Kvitfjell. Fra min trygge posisjon her på østsiden av Gudbrandsdalslågen ser den ikke så veldig bratt ut.

Til å begynne med er leden en grusvei med god kjørestandard, men etter et par kilometer blir den til en humpete skogsvei som jeg såvidt kommer meg fram på. Akkurat her hadde det nok vært bedre med ryggsekk enn med kjerre. Veien fører inn i en mørk granskog, og her må jeg forsere både steiner og røtter og store groper, og så går det enten rett oppover eller rett nedover. Jeg drar på som om kjerra hadde vært en hundrekilos pulk som skulle over skruisen til Nordpolen, og med denne kraftanstrengelsen kommer jeg meg opp den første bakken. Og her ser jeg noe spennende: et skilt som viser vei opp til en bygdeborg.

Jeg setter fra meg kjerra og går dypere inn i granskogen:

«Bygdeborgen på Høgkleiva er en av ca 400 registrerte bygdeborger i Norge. Det er tilsammen registrert 17 bygdeborger i Oppland fylke og seks ligger i Gudbrandsdalen. Det er gjort få arkeologiske undersøkelser av bygdeborgene, men de undersøkelsene som er gjort tyder på at de fleste ble brukt i perioden 300 – 500 e.Kr. Undersøkelser fra Sverige viser imidlertid at de kan ha hatt en brukstid helt fra bronsealderen og fram til middelalderen.

Bygdeborgene varierer i form og størrelse og vi antar at de hadde ulike funksjoner. Anlegget på Høgkleiva kan ha vært en borg eller et tilfluktssted hvor lokalbefolkningen trakk seg tilbake for å forsvare seg mot en overlegen fiende. Det kan også ha vært et sted for en fast hird eller vernepliktige krigere som voktet grensene for et høvdingdømme. Høvdingen kan ha brukt stedet til å kontrollere ferdsel og varer som skulle gjennom området.

(…)

De fleste bygdeborgene i Norge ligger på høyder ut mot stupbratte fjellsider. Høye borgmurer og en kraftig palisade av tre sammen med stup og bratte fjellsider gjorde bygdeborgen til et effektivt forsvarsverk som holdt fienden ute. Det krevde trolig en ti ganger større styrke til å innta en slik borg enn å forsvare den.»

DSC_0371DSC_0370

På skogsferden min kommer jeg også over et skilt som forteller om fangstanlegg for elg:

«Elg har alltid vore ein viktig matressurs i Ringebu. Her kan vi framleis sjå restar etter fangstanlegg i skogen. Restane vi ser i skogen er groper, som i si tid var fangstgroper. I tillegg til gropene bestod anlegga av ledegjerde i tre. Dette var høge skigardar som sjølvsagt er rotne nå. Fangstgropene er plasserte ut får nøye kunnskap om trekkmønsteret til elgen, og gropene var utforma slik at elgen ikkje kunne kome seg opp att; anten var dei tekte med tre eller stein innvendig og med ein så trong botn at elgen ikkje kunne røre beina, eller dei hadde eit lokk av tre. Dei fleste fangstanlegga for elg vart truleg bygde i tida frå Kristi fødsel til Svartedauen (1349). Likevel har nok fleire anlegg vore nytta seinare. I 1863 kom det endelig forbod mot fangst av elg og rein i dyregraver.»

DSC_0382

Og om ei avretting i Ringebu:

DSC_0384

og om mammutens liv og levnet:

DSC_0380

Jeg går videre med kjerra mi, ut av skogen og inn på en bedre grusvei som etterhvert går over i asfaltvei, og etter en stund er jeg i et byggefelt og snart etter det er jeg nede i Fåvang sentrum. Her går jeg på kafe og bestiller kyllingsmørbrød og smørbrød med egg og bacon, og etter det bevilger jeg meg et stykke gulrotkake. Jeg tenker på Bård som gikk ned 15 kilo på norgesferden sin, og håper at jeg ikke går inn i historien som den første norge-på-langseren som klarer å legge på meg på turen fra Nordkapp til Lindesnes.

Fra kafeen går jeg broa over E6 og elva Gundbrandsdalslågen. Like før broa ser jeg et skulptur av to enorme støttenner. Skulpturen ser ut som om den er laget av piperensere, bobleplast og gaffatape, bare at den som sagt er enorm. Fra NAF-boka leser jeg: «Fåvang. Funn av støttann av mammut, 1,8 kg. Mammutstatue symboliserer at Fåvang er et av stedene i Norge der det er funnet flest rester etter mammut.» Dessverre har gaffatapen gått litt opp noen steder, og bobleplasten tyter ut.

Jeg går oppover bakkene på andre siden av elva og kjenner at jeg er enormt fornøyd med den nye tralla mi. Den ruller så lett! Å du og du så glad jeg er ar jeg ikke skal bære mer ryggsekk!

Ved en bekk stopper jeg for å fylle vann. Og da oppdager jeg ødeleggelsen som er i ferd med å skje i det stille: det ene skjækeret har brukket nesten helt av! Det er laget av en båthake og akkurat i skjøten der du kan skru haken kortere eller lengre er det den er brukket. Forsiktig forsøker jeg å skru de to delene fra hverandre. Men de sitter for fast, og resultatet blir at røret brekker helt av.

DSC_0397

Ahh, hva gjør jeg nå? Jeg ser meg rundt, og akkurat nå kommer en mann med en liten shih tzu forbi. «Du skulle ikke tilfeldigvis bo her i nærheten?» spør jeg. «Jo, jeg bor i huset der borte,» sier mannen og peker på et hus 200 meter borte. Og så tar han kjerra mi og ruller den bort til huset sitt,

DSC_0398

og der viser det seg at jeg har truffet på akkurat rette person, for han har huset fullt av verktøy og finner et rør som passer perfekt for reparasjonen

DSC_0400

og en halv time etter at katastrofen ble oppdaget, er kjerra reparert og jeg har i tillegg fått med meg et reserverør hvis uhellet skulle skje igjen.

DSC_0404

Jeg kan nesten ikke tro det; jeg har en enorm flaks når det gjelder handymenn!

∗∗∗

Veien videre er en helt perfekt kjerrevei: nesten ingen biler, hardpakket velholdt grusvei, nydelig utsikt til Gudbrandsdalslågen nede i dalen, og noen fantastisk flotte hus med store hager og gamle trær og lysthus og karpedammer (jeg sjekket ikke om det var fisk i dammen, men det tror jeg).

DSC_0411DSC_0413

I seks-tiden finner jeg en liten avstikker av en vei hvor jeg slår opp teltet og begynner å skrive på bloggen min. I dag har det hendt så mye at det tar flere timer å få den ferdig.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s