Dag 116: Nythun – Leira

Daydream believer

1. oktober

Antall km: 11

Antall km totalt: 2123

Ute duskregner det. Ut over dagen er det meldt mer regn. Jeg koker opp vann og lager havregrøt. I dag kommer jeg til Leira, og der kan jeg kjøpe brød og pålegg. Makrell i tomat og paprika og egg. At jeg ikke har tenkt på det før; nå som jeg har kjerra kan jeg jo bære med meg mer og lage bedre mat! Jeg begynner å lure på om tankene gradvis har blitt sløvere på grunn av vitaminmangel; at jeg bare går på i samme spor uten å tenke kreativt lenger. Dette er jo innlysende. Ingen grunn til å spise havregrøt til frokost mer. I hvert fall ikke uten å friske den opp med en stor dose jordbærsyltetøy. Å så lei jeg har blitt av havregrøt. Og av Real turmat. Før turen syntes jeg at frysetørret middag var herlig, men nå kan jeg kjenne at selv om jeg er sulten så har jeg verken lyst på gryterett eller havregrøt, og så lar jeg enten være å spise eller så tar jeg meg en sjokolade. Men til og med sjokolade begynner jeg å bli lei. Det hadde jeg aldri trodd. Men jeg ville mye heller hatt en hjemmelaget brødskive med leverpostei og agurk.

Jeg tenker på hvor langt jeg har gått og hvor lenge jeg har vært ute. Jeg ser for meg den første dagen i Honningsvåg. Det føles som et år siden, men så har det bare knapt gått fire måneder. Så varmt det var da jeg gikk ut av flyet der oppe! Godt over tjue grader og vindstille. Nå husker jeg det godt, og nå kjennes det plutselig ikke lenge siden i det hele tatt. Jeg ser for meg at jeg går rundt i gatene i Honningsvåg og fotograferer, og at det er en måke som har satt fast en fiskekrok i nebbet. Og nå ser jeg for meg ryggen til en dame i samedrakt, og ryggen til en annen dame som er ute i hagen og raker gammelt løv. Jeg lurer på om det ikke lå snøflekker igjen i hagen fremdeles da jeg var der? Og nå ser jeg for meg kirken og fiskebåtene og cruiseskipet, og det arktiske, treløse landskapet. Og jeg husker at de eneste blomstene som var i blomsterkrukkene var stemorsblomster. Gode gamle stemorsblomster som klarer seg gjennom det meste. Og nå ser jeg for meg bussen som kjørte inn på holdeplassen utenfor turistinformasjonen. Og jeg husker at på veien opp mot Nordkapp svingte den innom et bittelite fiskevær som het Skarsvåg, og at sola skinte og at det var varmt og at jeg tenkte at her var et helt fantastisk, dette kunne nesten vært på Grønland med de små husene i de sterke fargene og det grønne graset og de treløse fjellene – eller Hellas; med det blå havet og den hvite sandstranda og alle fiskebåtene. Og nå husker jeg bussjåføren, han som var så skeptisk da han satte meg av på parkeringsplassen til Knivskjellodden, for det var så mye snø på stien ut til odden. Men jeg hadde jo ski og pulk og telt med snøplugger, så jeg var ikke bekymret, bare veldig ivrig. Og jeg husker skituren ut til Knivskjellodden, på silkeføre (eller var det tungt påskeføre?) med hav på alle sider og Nordkapp like øst. Og jeg ser for meg at jeg setter fra meg skiene noen kilometer fra det ytterste punktet, for her er det slutt på snøen, og i tankene går jeg ned bakken mot sjøen, forbi en liten flokk med reinsdyr, og så er jeg ute på Knivskjellodden og ser over mot Nordkapp og jeg tenker at nå, akkurat nå er eventyret mitt i ferd med å begynne. Og nå husker jeg at det begynte å blåse opp da jeg stod der ute på Knivskjellodden, og at på tilbakeveien så blåste det kraftig, og at det ble seint på kvelden men at det fremdeles var like lyst som midt på dagen, og så husker jeg at når jeg kom fram til teltet var jeg så trøtt at jeg nesten følte meg full, for jeg hadde sovet så lite natta før og det hadde hent så mye og jeg var så oppspilt for det eneste jeg kunne tenke på var at hele Norge lå for føttene mine.

Og så tenker jeg på hvor kort det er igjen til Lindesnes. Jeg så på satellittkartet i dag morges. Den blå streken buktet seg som en orm gjennom nesten hele Norge. Før tenkte jeg at Valdres lå omtrent midt i landet, men det stemmer jo ikke i det hele tatt. Relativt sett ligger Valdres faktisk ganske nær Lindesnes.

Uten navn

Nå ser jeg for meg Lindesnes; at jeg kommer rullende dit med kjerra mi. Jeg lurer på om mor og far venter på meg ved fyret, eller om de går sammen med meg det siste stykket. Det er nok tidlig november når jeg kommer fram. Men sikkert ikke snø. Jeg har vært på Lindesnes en gang tidligere, men husker ikke helt hvordan det var. Jeg lurer på om jeg blir sentimental og begynner og grine, eller om jeg bare er hoppende begeistret over å ha gått så langt og ha klart å gjennomføre en hel norgesvandring?

Og så lurer jeg på om det blir et antiklimaks å komme hjem? Jeg har jo ingen jobb som venter på meg. Det må jeg begynne å tenke på etterhvert.

Men så ser jeg for med det nye utendørs svømmebassenget i Stavanger; «Nye Gamlingen», og da vet jeg at jeg ikke trenger bekymre meg for hva jeg skal gjøre når turen er slutt. Jeg ser for meg at det er mørk desembermorgen med regn og sludd, og at jeg skynder meg ut fra dusjen til bassenget i badedrakt og flip-flops, og at jeg setter flip-flopsene fra meg ved bassengkanten og hopper nedi vannet, og jeg kjenner for meg at vannet er kaldt de første femti meterne, men etter det har det helt perfekt temperatur, og jeg kjenner sluddet på skuldrene og den deilige følelsen av å svømme i ruskevær. Jeg lurer på om lyskasterne er hvite eller oransje? Og så ser jeg for meg at mens jeg svømmer blir det lysere og på et tidspunkt går lyskasterne av og så er det litt mørkere igjen en liten stund før det blir helt lyst, og da er det på tide å gå opp og gå i dusjen og kanskje i badstua også.

∗∗∗

Jeg kommer ned til Leira hvor mor har ringt og ordnet campinghytte til meg. Det er to campingplasser her nede, men bare denne ene er åpen; den andre har stengt for sesongen. Sommeren er slutt for lengst, og snart er høsten på hell.

DSC_0622

Det blir Real Turmat til middag i dag også. Jeg hadde glemt at det er søndag, så butikkene er jo stengt. Men jeg må jo spise opp tørrfôret som jeg har kjøpt i så store mengder. Jeg bevilger meg de to siste «svinekjøtt i sursøt saus»-posene; den middagen jeg liker best. Men i morgen tidlig skal jeg på butikken så snart de åpner og handle brødmat til frokost.

 

 

Én kommentar Legg til din

  1. Du är fantastiskt envis och uthållig! 🙂 Du gör helt rätt i att unna dig «vanlig» mat nu så ofta du kan. Färska grönsaker och frukt är nog det jag brukar sakna mest efter ett tag. Oavsett vad man bär med sig för mat så blir den nästan outhärdlig när man levt på den länge och du har ätit den i fyra månader nu. När jag läser din blogg inser jag att din möjlighet att välja kortare eller längre dagsetapper utan att ha ett tvingande slutdatum är ett segerrecept jag skulle följa om jag fick möjligheten att göra om NPL i ett sträck.

    Nu gäller det bara att du håller dig frisk, hel och varm så blir det inga problem att nå målet. Jag önskar dig all lycka på resten av turen!

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s