Dag 119: Gol – Nesbyen

Askeladdens gode hjelpere

4. oktober

Antall km: 20

Antall km totalt: 2188

I dag ringer både onkel Sigfred og onkel Johan og anbefaler meg å gå på vestsiden av Hallingsdalselva det første stykket fra Gol til Nesbyen. «Hvis du går over broa til Gol Stasjon, like i utkanten av Gol sentrum, kan du følge en fin turvei langs jernbanen en mil sørover,» sier onkel Sigfred. Og så kan du krysse elva igjen der som jernbanen krysser, og gå på østsiden resten av veien mot Nesbyen. Da slipper du helt unna E7 på dette strekket.» «Og hvis du går fra Nesbyen til Bromma, kan du gå over fjellet til Nore,» sier Johan. «Og fra Nore ser det ut til at det går en vei over til Austbygde. Og da sparer du cirka tre mil i forhold til Rukkedalen. Men her må du se på kartet selv også, for denne veien har jeg ikke kjørt selv.» Jeg ser på kartet og forhører meg litt i sportsbutikken på Gol, og de er enige i at ruta som onkel Johan fant ut til meg er en god rute, men jeg må bare være nøye med å følge de rette veiene og ta av i de rette kryssene. Så lenge jeg er grundig og nøyaktig skal jeg nok klare det, tenker jeg.

DSC_0635

Jeg går over elva ved Gol Stasjon, akkurat som onklene mine anbefalte, og nå kommer jeg inn på en grusvei hvor det nesten ikke er biler.

DSC_0647DSC_0691

«Velkommen. Ta deg ein kvil» står det på et skilt på ei bu.

DSC_0652DSC_0649

Inne i bua er det en benk og et lite bord med hvit duk og Onkel Skrue-pocket,

DSC_0681

og det ser fristende ut, men jeg har sett noe enda mer spennende, nemlig alpakkaer! De må jeg bort og fotografere.

DSC_0664

 

Alpakkaene er litt nyskjerrige på meg, men mest opptatt av brytekamp seg imellom. Jeg står og ser på dem en stund, før jeg fortsetter langs kjerreveien som nå går inn i skogen. Og noen meter foran meg står det plutselig en liten rev! Den er mørke-rustrød-brun, og står helt fiksert og stirrer på noe nede på bakken. Men så må den ha merket meg, for nå snur den seg brått og et lite sekund ser vi rett på hverandre før den mykt som en katt hopper opp i krattet i veikanten og forsvinner som ved et trylleri. Det siste jeg ser av den, er den hvite halespissen som henger litt igjen i lufta.

∗∗∗

Når jeg tenker på Nesbyen, tenker jeg på to ting; på den norske varmerekorden (jeg slår den opp på Wikipedia, den er på 35,6 grader satt den 20. juni 1970), og på Tubfrim: «Støtt vårt humanitære arbeid, send brukte frimerker til TUBFRIM, Nesbyen» stod det på boksen på kontorpulten på den første jobben min. Og så klippet vi av brukte frimerker og sendte dem inn til Nesbyen. Jeg lurte alltid på om det ble noe penger ut av brukte frimerker, men det skadet jo ikke å samle dem inn. Og jammen går jeg ikke forbi et skilt hvor det står «Tubfrim». Det finnes fremdeles.

∗∗∗

Jeg går også forbi en figur med tønnekropp og flosshatt og tenner på tørk: «O.L. Blingsmo, tiltrådte stillingen som bankkasserer i Nes Prestegjeld Sparebank i 1920 og virket i denne jobben i 35 år. Har var godt rustet til stillingen, i det han i flere år hadde arbeidet som assisterende kasserer og bokholder.» Og ikke lenge etter går jeg forbi en grønn og oransje fugl: «Beinsnoken. En avart av en fugl. Otto skal ha sett den en gang sammen med Torvald Seterstøen fra Flå, i en myrkant hvor den gikk og åt tranebær.» Og så går jeg forbi «Muldyret» og «Storemann»

DSC_0717DSC_0719

og «Misslykka», med verdens fineste tekst på skiltet ved siden av.

DSC_0728

DSC_0733
MISSLYKKA: Var ei fjordhoppe som levde i Rukkedalen for boritmot 100 år siden. Den var absolut ikke vakker å se på. Den hadde ikke overflod av krefter. Den var meget langsom i alle sine bevegelser. Den var også krybbebiter. Hoppa hadde også tendens til å klype eieren i armen. Allikevel ble den i mange år brukt til jordbruksarbeid og i skogen. Unge var veldig glad i hesten og kunne leke med den under helt trygge forhold. Det undertegnede vil fram til: Både dyr og mennesker med diverse handikap og som ikke er så absolutt vellykket – bør ha livets rett.»

 

«Ottofigurene i Nesbyen – Gjenbrukskunst i skrapjern av Otto Skaret» står det på den lille brosjyren som ligger i hotellresepsjoenn: «Otto Skaret (1935-2012) var en person som hadde kunnskaper på mange områder, både innen faget sitt, og om kultur og historie. Samt at han hadde et stort sosialt engasjement, og var opptatt av barn og ungdoms oppvekstvilkår. Dette kommer også fram i kunsten hans, som ble produsert utelukkende av skrapjern av sekunda kvalitet. Otto Skaret var en velkjent person i bybildet og må betraktes som en av de siste virkelige bygdeoriginalene. (…) Figurene ble til i en tid da Otto ikke var helt i form, og hadde mange tanker og følelser som skulle ut. Arbeidet var meningsfullt og det gav han fred og ro å holde på med figurene.»

På hotellrommet søker jeg opp «Tubfrim» på Internett: «I henhold til TUBFRIMs vedtekter skal halvparten av overskuddet brukes til bekjempelse av tuberkolose. Den andre halvparten skal brukes til trivselsfremmende tiltak for funksjonsfriske og funksjonshemmede barn og unge i Norge.

NASJONALFORENINGEN FOR FOLKEHELSEN eier TUBFRIM og foretar fordelingen av overskuddet. Beløp til utdeling for året 2016 blir kr 650.000,-. Midlene blir fordelt etter søknadsfristen 15. mars, til foreninger, grupper og lag, i henhold til TUBFRIMs vedtekter.»

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s