Dag 123: Vegglifjell – Austbygde

Telemark

8. oktober

Antall km: 25

Antall km totalt: 2289

Når jeg våkner er månen oppe fremdeles. Den er ikke lenger en perfekt sirkel som for noen dager siden; nå begynner den å bli oppspist i høyresiden. I natt var det stjerneklart. Jeg tar på meg skoene og går ut. Bakken er hard og tørr. Teltet er tørt. Det er hutrende kaldt og jeg skynder meg ned i soveposen igjen.

Jeg spiser frokost i lyset fra lampa som henger i telttaket. Jeg kler på meg mens jeg ennå er i soveposen, og så pakker jeg sekken. Først alt som kan pakkes mens jeg fremdeles sitter i soveposen. Så soveposen og deretter liggeunderlaget. Til slutt må jeg ut. På med votter og så pakke ned teltet.

Jeg går gjennom hyttebyggefeltet, under en skiheis, opp Killingskardet og så er jeg over i Telemark.

DSC_0951Nå går jeg ned Skirvedalen. I ellevetiden kommer jeg til ei fjellstue. De åpner ikke før klokka tolv, men her er folk som lager klar for servering og jeg får sette meg innendørs og vente til de åpner på ordentlig. Jeg krøller meg opp i den myke sofaen. Sola varmer gjennom vinduene. En bunke ukeblader ligger på bordet borte i hjørnet. Etterhvert kommer det kaffe i koppen og de to damene og den unge mannen som jobber i fjellstua setter nybakte lapper og skoleboller og skillingsboller fram på disken. Jeg bestiller et karbonadesmørbrød. Brødet er nybakt og litt ristet og karbonaden saftig og varm og salaten grønn og knasende og løken blankstekt. Påfyll av kaffe er gratis.

DSC_0017Fra Skirvedalen går det nedover og nedover den ene svingen etter den andre. Alle bakkene jeg gikk opp i går, skal gås ned i dag, bare på motsatt side av fjellet.

Etterhvert kommer jeg til gårder og hus, og til utsikt utover Tinnsjøen.

DSC_1022DSC_1034DSC_0996DSC_1042DSC_1051

Akkurat når jeg tenker at det ikke kan bli mer nasjonalromantisk enn dette, stopper en bil. I bilen sitter en mann – i bunad! Jeg blir ikke forundret; såklart man tar bunaden på seg her til bygds når det er søndag og finvær. «Jeg ser du er ute og går Norge på langs,» sier han. (Jeg har jo skiltet bak på kjerra, det som far laget til meg som en overraskelse; Norge på langs – annepaatur.com). Og så viser det seg at han skal sykle Norge på langs neste sommer. «Jeg håper vi får det til,» sier han. «Å ja, det må dere! Hvor mange ganger på denne turen har jeg ikke tenkt at dette er noe av det smarteste jeg har gjort! Norge blir aldri det samme igjen. Nå har jeg et forhold til steder som tidligere bare var navn. Og så har jeg navn på steder jeg aldri før ante at fantest. Og på dager som dette er det som om jeg husker hele turen badet i solskinn.»

DSC_1054

Jeg må jo så klart også spørre ham om han har for vane å gå i bunad om søndagene. «Nei, dette er andre gang i år,» ler han. «Sist jeg hadde den på, var 17. mai. Men i dag har vi hatt gullkonfirmasjon; nå er det nemlig 50 år siden vi stod for presten.» Jeg må se en gang til på ham; han ser ikke ut til å være stort mer enn 50. Kanskje de holder seg ekstra godt her i den friske lufta?

Jeg legger merke til noe annet også; han snakker telemarksdialekt! Og den er ganske forskjellig fra Noredialekten. På Nore var det østlandsdialekt. Her er det klingende nynorsk. Jeg tenker på alle dialektene jeg har gått meg gjennom. Ofte har det virket som om de har fulgt fylkesgrensene; som da jeg kom ned Børgefjell og tok båten over Namsvatnet: plutselig var det ikke nordlansdialekt lenger, men trøndermål. Og språkene har skiftet: I nord var det skiltet på norsk og samisk, ofte både på nordsamisk og lulesamisk. Like over grensa til Sverige snakket alle svensk. Jeg hadde ikke tenkt på det før, men det var egentlig ganske rart at naboer som bare bor noen kilometer fra hverandre og som har mye med hverandre å gjøre, snakker to forskjellige språk. For ikke å snakke om finsk og norsk; da jeg møtte finnene i Vuomahytta måtte vi bruke engelsk for å forstå hverandre. 2289 kilometer. Årstidene har forandret seg. Landskapet. Byggeskikken. Språket og dialektene.

Én kommentar Legg til din

  1. Jag känner igen dina tankar om språk och platser man passerar. Det är så häftigt med den långsamma förändringen som vandring innebär. Sakta men säkert arbetar du dig ner genom landet. Träffar människor där språket förändras längs vägen och du får en relation till små platser du inte visste fanns. Och för mig kan Norge framstå som riktigt exotiskt med den skillnad som finns i samhällstänk och utveckling. Småskaligheten som vi tyvärr förlorat i Sverige.
    Jag har ett standardsvar om mina vänner frågar var det ligger när jag pratar om ställen jag passerat. «- Det ligger fyra mil från närmaste plats» brukar jag svara. Lite så är det med de små ställen vi passerar under våra vandringar och där försiggår livet för de människor som finns just där.
    Det är en av tjusningarna med långvandring!

    För varje inlägg jag läser blir jag än mer sugen på att göra om NPL i ett svep! Gäller bara att få till det med tillräckligt lång tid.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s