Dag 127: Hviledag i Rjukan

Tante Kristine og onkel Sigfred

12. oktober

Antall km: 0

Antall km totalt: 2321

Noe er annerledes når jeg står opp. Jeg kan ikke sette fingeren på det, men det er noe som har forandret seg over natta.

Jeg kler på meg og går ned i frokostsalen. Heller ikke i dag er det noen andre her. Rommet er mørkt og telysene er tent på bordene og i taket er lampene satt på svakeste styrke. Akkurat som i går. Jeg setter meg ved det samme bordet som i går, legger to skiver i brødristeren og henter det samme pålegget og syltetøyet som sist, og så koser jeg meg med maten og kaffen mens det lysner i rommet og de andre gjestene siger inn.

Og nå ser jeg hva som er nytt: Elva. Den er full av vann! Grønn og fossende og ugjennomsiktelig som om den var en breelv. I går var her et nesten tomt elveleie. Det må ha vært den jeg hørte i natt; nå husker jeg svakt at jeg halvvåknet en gang i løpet av natta av styrtregn, og jeg husker at det forundret meg, for det var jo ikke meldt nedbør. Slusene må ha blitt åpnet en gang mens jeg sov.

Jeg pakker svømmetøy og håndkle og kler på meg stillongs og ulltrøyer og goretexbukse og goretexjakke og votter og lue, og så går jeg ned langs elva mot svømmehallen. Bladene virvler i lufta. Elva bråker så mye at det ikke nytter å høre lydbok. En flokk med ender kommer løpende mot meg på stien. De tror nok at jeg har med mat til dem. Jeg tenkte på det i går, da jeg så dem svømme rundt nede i elva, men så glemte jeg det.

DSC_1317

I bassenget er det ingen når jeg kommer. I går var det fullt av barn, men nå er jeg helt alene. Heller ikke vaktene ser jeg noe til. Jeg synker under overflaten. Det eneste jeg hører, er boblene når jeg puster ut. Vannet smaker svakt av salt. Det er mykt. Så rart at vann kan være både mykt og hardt. Så hardt at man kan slå seg på det. Ikke til å leve uten og samtidig så farlig at man kan dø av det. Strøm fra vann varmer opp vannet jeg svømmer i. Kriger er startet på grunn av vann. Med tungtvann kan man utvikle en atombombe.

På veien tilbake til hotellet går jeg gjennom bysentrum. På torget foran turistinformasjonen er arbeidsfolk i ferd med å rigge ned filmlerretet og høyttalerne fra Snømannen-filmen. Den hadde førpremiere her i går, og deler av den ble spilt inn på Rjukan. Jeg angrer litt på at jeg ikke så den, siden jeg jo var her akkurat nå og siden den var en av årets store begivenheter, men jeg har vært så mye ute og det fristet mer å være inne. Særlig siden det hadde regnet hele dagen. Heldigvis var det opphold under filmen. Og i dag er her sol. Fra solspeilene oppe i fjellsiden.

DSC_1340

Tilbake på hotellet henger jeg opp badedrakten og håndkleet, og så setter jeg i resepsjonen med lesebrettet. En times tid senere kommer tante Kristine og onkel Sigfred. De har med seg hjemmebakte boller og kaffe og vi spiser og prater og jeg kjenner hvor godt det er å være sammen med dem. Det er en god trygghet i å være sammen med familie som har vært med meg hele livet. Tante Kristine og onkel Sigfred bor i Drammen og vi ses ikke så ofte, men de er med i tankene mine og i sikkerhetsnettet mitt.

Etter bollene og kaffen kjører vi opp til Gaustadtoppen. Å, så herlig å sitte i en bil opp alle bakkene! Og så vakkert her er! Store steinblokker med grønn lav. Og på toppen et tynt lag med melissnø. Vi kjører så langt vi kommer, og deretter kjører vi til Gaustablikk høyfjellshotell hvor vi spiser middag. Det viser seg at onkel Sigfred er mye mer kjent i fjellet i Sør-Norge enn det jeg er. Han har gått på fjelltur nesten overalt! Og han husker alle navnene og kan all geografien! Mine geografikunnskaper har helt klart forbedret seg de siste fire månedene, men onkel har mye bedre oversikt over hvor jeg har vært enn det jeg har! Og han gir meg idèer til nye turer! Kanskje ikke med det første, men til neste sommer for eksempel.

Jeg legger også merke til hvor mye far og onkel Sigfred likner på hverandre. Det tenkte jeg ikke over før, men etter som de har blitt eldre, er det nesten som om de er blitt mer like. Og akkurat som mor og far liker også tante Kristine og onkel Sigfred å reise på biltur. Hele Norge; på kryss og tvers. Jeg lurer på om det ligger i genene eller i generasjonen?

Klokka er blitt halv seks når vi kommer tilbake til hotellet igjen. Ingen av oss kan forstå hvor timene har blitt av. Tiden har gått så fort! Jeg tenker at besøkene fra tantene og onklene mine, og fra mor og far, kommer til å stå igjen som noen av de aller beste minnene fra turen min. Og om noen timer kommer Katrine. Min danske turvenninne. Hun kommer med fly og buss fra Danmark for å gå sammen med meg de neste dagene. Jeg får nesten klump i halsen av lykke når jeg tenker på det.

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s