Dag 135: Rysstad – Ose

Tante Solveig og onkel Arnfinn, Berit og onkel Per

20. oktober

Antall km: 25

Antall km totalt: 2500

Jeg går rundt i frokostsalen og beundrer søljene og setesdalsbunadene som står utstilt i montere. Tynne, tynne tråder i gull og sølv er bøyd og vridd og loddet til sirkler og spiraler, sammen med kuler og steiner og plater. Bitte, bitte små sting lager mønster. Det er så nøyaktig og nydelig gjort at jeg nesten ikke klarer rive meg løs. Det ser både norsk og utenlandsk ut. Nesten indisk. Både frodig og overdådig, og samtidig strengt og pinlig nøyaktig.

DSC_1743DSC_1747DSC_1730

I andre etasje av hotellet ligger sølvsmia hvor søljene blir laget. Dette er det første hotellet jeg har vært på med egen smie! «Velkommen opp i smia» står det på en plakat i resepsjonen.

Jeg banker på og kommer inn på et verksted som virker merkelig velkjent. Dette er jo akkurat som et tannteknikerlaboratorium! Bare at i stedet for proteser og kroner og broer er her kniplinger i sølv og små skåler i gull. Men utstyret og rommet er det samme! Loddepistol, tenger, vokskniver, utstyrbokser med mange små skuffer, lys med forstørrelsesring. Propangass. Radio innstilt på P1. Den unge mannen viser meg rundt og forklarer og forteller. Jeg har lyst å kjøpe noe, og bestemmer meg for et par små øredobber med blå steiner. På en måte blir det som å slutte sirkelen; med komseskule fra Tana og øredobber herfra. De går fint sammen.

DSC_1762DSC_1764

Klokka er over elleve når jeg går fra hotellet. Her var så kjekt at jeg kunne blitt en dag til. Men jeg har noe å glede meg til, for i dag skal jeg treffe tante Solveig og onkel Arnfinn. Og Berit og onkel Per! «De kommer også med,» sa Solveig da jeg snakket med henne i telefonen. Så kjekt!

Jeg går et lite stykke på hovedveien, men så svinger jeg av og går over broa til østsiden av elva. Her er det kjerrevei nesten uten biler. Men det er lov å kjøre her, og etter en time eller så kommer en grå bil med onkel Arnfinn bak rattet og Solveig og Berit og Per i passasjersetene. Dørene går opp og tantene og onklene mine spretter ut. Vi er hoppende glade alle sammen. Jeg er så begeistret at jeg klarer verken slutte å smile eller slutte å snakke.

 

Onkel Per tar kjerra og Berit og Solveig slår følge og så går vi fire bortover veien et stykke mens Arnfinn kjører i forveien for å finne et sted vi kan spise. Og han finner den perfekte rasteplassen; et slags busskur hvor vi kan sitte under tak. Det passer bra, for nå begynner det å duskregne.

Tante Solveig har laget pastasalat og rundstykker og kanel i svingene og colakaker og havrekjeks med sjokolade og så har de med hjemmeplukket blåbærsyltetøy og tyttebærsyltetøy (plukket rett her oppe i lia) og eplejuice og kaffe. Og mens onkel Per fikser kjerra (den andre skjæken, den som ikke var reparert før, brakk av for en halvtime siden) disker tante Solveig opp i bakluka i bilen. Og så finner vi fram fluktstoler og sitteunderlag og har et luksusmåltid sammen.

DSC_1769DSC_1773DSC_1775

Etter en stund begynner vi å småfryse, og nå pakker vi ned. Tantene og onklene mine setter seg i bilen for å kjøre opp til hytta i Sirdalen. Jeg spenner på meg kjerra. «Vi kommer og møter deg på Lindesnes!» vinker Solveig fra bilen. Det er ikke lenge til!

∗∗∗

Det er mye mer behagelig å gå på den lille sideveien jeg går på i dag enn det var å gå langs den store hovedveien i går. Når det begynner å mørkne trykker jeg på baklyset på kjerra og finner fram hodelykta, men på hele turen i dag kommer møter jeg kanskje ikke mer enn ti biler totalt. Og de kjører så sakte at det nesten er gå-fart.

DSC_1781DSC_1782DSC_1788

Jeg har bestilt rom på Ose Turistheim. De har egentlig stengt for sesongen, og bare åpent på søndager, men så fikk jeg rom likevel. Når jeg kommer fram, regner det ganske kraftig. Det har blitt helt mørkt, og bare skinnet fra gatelyktene lyser litt opp.

Turistheimen er en gulmalt gammel trebygning. Nøkkelen ligger postkassen som avtalt, og jeg låser meg inn.

Det er som å tre inn i en annen tid. Jeg kommer inn i en smal gang. Gulvet er brunmalt. Veggene mintgrønne. «Salong», «Matsal» og «Toilet» står det på dørene. De er hvite og profilerte. Lysbryterne er av den svarte gamle runde typen.

På kjøkkenet ligger det en lapp til meg: «Velkommen Landeveisfarer! Kommer oppom senere. Kaffe på kanna. Ta deg noe mat. Nok av mat i kjøleskapet. Steik deg karbonader og kos deg. Jeg har redd opp seng til deg på nr 3 på loftet. Hilsen Signe.»

DSC_1815DSC_1820

Jeg går opp på loftet. Rommet mitt er nesten som det gamle gjesterommet hos bestemor. Bare mer luksuriøst.

DSC_1795DSC_1802

Jeg varmer karbonadene og løken. Finner tomater og agurk i kjøleskapet. Det ligger et nybakt brød til meg på kjøkkenbenken.

Så går jeg rundt i rommene og fotograferer. For et sted!

DSC_1807DSC_1835DSC_1813DSC_1836

Signe kommer i ni-tiden. Og det viser seg at hun er like koselig som hotellet! Hun leier stedet av kommunen, og har drevet det i ti år nå. «Her har vært turistheim siden 1909, da huset ble bygd.» Hun skjønner at jeg gjerne vil høre mer: «I gamle dager var Ose en travel bygd. Her var landhandel, bakeri og to turiststasjoner. Eller skysstasjoner, som de også ble kalt. Ose var et av de viktigste knutepunktene i dalen. Her kom setesdølingene med hest og kjerre når de skulle til Kristiansand. Turen til byen tok flere dager, og de måtte ha et sted å overnatte på veien. Fra Ose tok de dampbåten til Byglandsfjord, gjennom slusene, og fra Byglandsfjord tok de Setesdalsbanen til Kristiansand. Og fra Kristiansand ofte båten til Amerika.» Signe stopper opp. Så fortsetter hun: «Setesdalen var fryktelig fattig rundt århundreskiftet. Bygdene her var kanskje de aller fattigste i hele Norge. Gårdene var små. Jorda skrinn. Ungeflokkene store. Det ble for trangt. Her til Ose overnattet mang en ungdom i 16-17-års alderen, på vei bort fra hjemstedet sitt til et nytt liv «over dammen». De fleste kom aldri tilbake.» Med ett blir den vakre salongen vi sitter i, med høye, utskårne stoler, og kakkelovn og hekleduker, utrolig trist. Så mange skjebner disse veggene har vært vitne til. Tenk å overnatte her og vite at dette var siste natt i hjembygda. Aldri mer komme tilbake. De må ha visst det. Sjansen for å se igjen fjellene, dalen, foreldrene, søsknene og slekta, var ikke stor. «Nå har vi besøk av utvandrernes etterkommere. De søker røttene og vil se stedet som en oldefar eller farmor eller grandonkel reiste ifra for over hundre år siden.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s