Dag 136: Ose – Bygland

Strikkeloftet

21. oktober

Antall km: 15

Antall km totalt: 2515

Jeg har fått låne nøkkelen til Storstoga. Det er nabohuset like over veien, bygget i ca. 1650. Tømmerstokkene er gigantiske.

DSC_1891
Ose Turistheim til venstre, Storsoga til høyre

DSC_1839

I andre etasje kommer jeg inn i en strikkeutstilling. Hundrevis av kofter henger på veggene. Jeg kjenner igjen flere av mønstrene; fra barndommen min, fra ungdommen, fra eskene på loftet hjemme hos mor og far i Solliveien, fra skuffer og skap i hytta i Espedalen, og fra de nye jakkene som mor har stikket til meg de siste årene.

DSC_1851DSC_1853DSC_1856DSC_1857DSC_1862DSC_1864

«Torridal Tweed og ulldynefabrikk» står det på plakaten. Jeg slår opp på Internett og kommer inn på nettsiden Annemor Sundbø: «Utdannet kunsthåndverker, tekstildesigner og faglærer i vev og tegning. Overtok en sjoddyfabrikk i 1983, Torridal Tweed og Ulldynefabrikk noen kilometer nord for Kristiansand, en liten ullvarevirksomhet som resirkulerer ull.» Jeg måtte slå opp «shoddi» på Wikipedia: «Sjoddi (fra engelsk: shoddy; revne ullfiller et materiale lagd av opprevne filler av ull. Stoffet blir framstilt gjennom resirkulering ved å rive i stykker gamle tekstiler av ull slik at fibrene kan spinnes til nytt garn. Sjoddi brukes også som mykt fyllmateriale og vatt, for eksempel i vattepper, sittemøbler, madrasser, dukker med mer.» Inn til shoddyfabrikken leverte folk strikkeplagg mot innbytte i nye varer. Sundbø plukket ut og tok vare på de plaggene som hadde kulturhistorisk interesse, og noen av disse koftene er det nå som henger utstilt her på loftet. Takk og pris for at hun reddet dem fra å bli madrassfyll! For dette arbeidet, og for bøkene hun har skrevet, har hun blant annet fått Fylkeskulturprisen i begge Agder-fylkene og kongens fortjenestemedalje.

DSC_1908

Det er såvidt litt regn i lufta når jeg begynner å gå. Utpå dagen er det meldt kraftig nedbør og jeg har regnbuksa klar i tilfelle jeg trenger den, men enn så lenge klarer jeg meg med vindbukse og joggesko. Jeg går over broa til østsiden av elva, der jeg kom fra i går, og fortsetter nedover dalen på den samme rolige veien som i går.

Et sted går jeg gjennom en tunnel. Den er helt mørk og har en liten sving på midten, så jeg bruker lommelykta på mobilen for å se meg for. Når gikk jeg sist i en tunnel? Jeg tror det må ha vært i Troms. Jeg tenker på Nordkapptunnelen. Det var over fire måneder siden. Så mye som har skjedd siden da!

DSC_1914

Det er ikke mange trær som ennå har blader. Selja så klart, den er alltid sein med løvfellingen, og så står et og annet bjørketre fremdeles gult. Katrine lærte meg at løvspring og løvfall styres av både genetikk og hormoner, og sendte meg en lenke som forklarer mer om dette. Ei bjørk med tidlig løvfelling stammer som oftest fra foreldretrær med tidlig løvfelling. Dessuten fortalte hun meg at de yngste bjørkene ofte holder på bladene lenger enn de eldste, men hun var ikke sikker på hvorfor det var slik. Jeg tenker at det er innlysende og ser for meg Petra hunden min som valp. Energien boblet over. Når vi gikk på tur, var hun høyt og lavt, overalt. Alt skulle utforskes. Og så ser jeg henne for meg de siste årene: Vi gikk fremdeles de samme rundene. Petra visste hvor vi skulle, hun stoppet og luktet. Men hun gjorde ingen ekstraturer; brukte ikke kreftene unødig. Sånn er det vel med bjørkene også; og med oss mennesker med for den saks skyld; når vi er unge, er vi ufornuftige og ustoppelige. Hei, se på oss, se så vakre vi er! Vi står fortsatt med blader i slutten av oktober og går med tynne sommerkjoler i november. Og hvem trenger vel hvile og søvn når det er så mye spennende å se og oppleve? Men så blir vi eldre, og nå kler vi oss varmt og fornuftig etter været, eller feller bladene tidlig hvis vi er et bjørketre, for ikke å spille unødig energi før vinteren kommer.

DSC_1937

Om ettermiddagen kommer jeg fram til Setesdalen Hotell. Dagens mål. Her skal jeg møte Svanhild og onkel Johan senere i kveld. Svanhild er søskenbarnet mitt, og onkel Johan er faren hennes. Vi har bestilt to rom her på hotellet; et til Svanhild og meg, og et til onkel Johan. Så skal vi bo her i natt, og i morgen skal Svanhild bli med meg og gå og onkel Johan komme etter i følgebil.

Jeg sjekker inn og legger meg strekk ut på senga en times tid før jeg går i dusjen. I halv-ni-tiden kommer gjestene mine. Vi prater og prater. Ute hamrer regnet mot ruta. Inne har vi det varmt og koselig.

 

DSC_1952
Svanhild og meg. Onkel Johan er fotografen. Han kan mye mer om kameraet mitt enn meg, og lærer meg noen lure triks. Dessuten har han med påfyll av sjokolade, og vet hvilken jeg liker best…

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s