Dag 140: Bjørndalsvatn – Byremo

Nybyggerne på Smedsland

25. oktober

Antall km: 15

Antall km totalt: 2587

«Kan du forstå alt det folk får seg til å kaste ut bilvinduet?» spør far. «Nei, det kan jeg ikke.» Vi går forbi brusbokser, ølbokser, en haug med halvspiste kyllingbein, hansker (alltid bare en om gangen), sko (også alltid bare en om gangen), sjokoladepapir, matpapir, engangs matbokser og engangskrus. Og for hver 10. meter ligger en revelort. «Jeg tror ikke det er langt ifra at jeg har sett revelort hver dag på turen min. Det er nesten litt dumt at jeg ikke har ført statistikk,» sier jeg. «Og langs veikanten er det ekstra mye. Ikke så rart igrunnen, med alt det søppelet den har å fråtse i her.»

Mor satte oss av der hun plukket oss opp i går, og nå går vi nedover mot Sveindal. Men her tar vi av hovedveien og inn på en koselig grusvei. «Smedsland» står det på skiltet. Dit skal vi. Og til Smedsland har jeg gledet meg til å komme helt siden jeg begynte å planlegge turen!

Vi går forbi en gammel låve og opp en liten bakke og gjennom en skog av furu og bjørk og eik og einerbusker, skog som slipper inn mye lys og hvor bakken er kledd med blåbærlyng og tyttebærlyng og mange slags spennende moser.

DSC_2057

Så går vi ned en liten bakke og nå åpner landskapet seg og vi kommer til en liten bygd med store dyrkede grasmarker og Mandalselva som renner bred og rolig i ytterkanten av markene og gamle hus og nyere hus og øverst oppe mot skogen et hus som er i ferd med å reises.

DSC_2059DSC_2062

Birgitte og Ole sitt hus! Telefonen ringer. Det er Birgitte: «Hei Anne, hvor er dere nå?» «Nå står jeg akkurat her og fotograferer huset ditt.» «Allerede? Vi er her om fem minutter.» Og fem minutter senere kjører Birgitte søskenbarnet mitt opp i innkjørselen. Søsteren til Svanhild og datteren til tante Ingbjørg og onkel Johan. I baksetet sitter svigermor Kari med Sigrid, den lille jenta til Ole og Birgitte. Henne har jeg ikke sett før. Mor og jeg synes hun er prikk lik Birgitte! «Det var kjekt å høre,» sier Birgitte. «Alle synes hun likner på Ole.»

DSC_2065

Vi beundrer både Sigrid og huset, og så setter vi oss i gamlehuset hvor Ole vokste opp og dekker til lunsj. Birgitte har med pastasalat og nybakte rundstykker, og mor har laget smørbrød akkurat som i går. «I nabohuset der nede har de også små barn, og naboene i huset der borte har kjøpt trampoline selv om begge er i 70-¨årene. De har lagt ned forbud mot at vi kjøper trampoline, for de vil ha ungene over i sin hage,» sier Birgitte. Det kan jeg godt forstå, jeg tenker nok at de synes det er kjekt med liv og tilvekst i bygda.

DSC_2070
Dyrebar last: for en liten stund bytter jeg ut kjerra med barnevogn.

Onkel Johan er en ivrig slektsgransker, og han har funnet ut at tipp-tipp-tipp oldefaren vår kom fra det røde huset rett over veien. Det er nydelig satt i stand. Men forfaren vår flyttet ut av bygda, slik som så mange andre på 18 – og 1900-tallet. Barneflokkene var for store og det var verken mat eller arbeid eller plass nok til alle. Noen dro til andre steder i Norge hvor presset var mindre (som tipp-tipp-tipp oldefaren vår), andre søkte lykken i Amerika. Fra slutten av 1800-tallet til midten av 1960-tallet hadde Agderfylkene den største utvandringen i landet i forhold til folketallet. «Her på Smedsland var det ikke et hus uten minst én utvandrer til Amerika,» sier Kari.

DSC_2082

Etter maten blir Birgitte med far og meg å gå over heia til Bransdal. Tenk å ha en så koselig skogsvei rett utenfor stuedøra! Vi går forbi et bevertjern og forbi en sti som leder inn til en nedlagt gruve. På Bransdal venter Kari med Sigrid i bilen, og Birgitte blir med hjem til svigermor, hvor den lille familien bor mens de venter på at huset skal bli klart. Far og jeg fortsetter videre til Byremo hvor mor plukker oss opp.

∗∗∗

«Du må ta deg en tur i hagen som ligger like ved campingplassen,» sier mor. Vi er tilbake på Evje og mor har vært ute og sett seg omkring. «De har en helt fantastisk japansk rose- og mosehage her med trær og karpedammer. Jeg snakket med en dame som jobbet her, hun fortalte at det var de samme som driver campingplassen som også har hagen, og at den er åpen for alle.» Jeg går opp til inngangen til campingplassen. Bak et høyt gjerde av bambusstokker kan jeg såvidt skimte noen store furutrær. Jeg åpner porten. Den er litt treg. Og nå får jeg følelsen av at jeg stiger inn i Den hemmelige hagen av Frances H. Burnett: Her er tett i tett av små busker og store busker med gule og grønne og røde blader, og mosegrodde steiner og striglet plen og store gamle furutrær og grusganger som bukter seg mellom bedene.

DSC_2122

Et ekorn boltrer seg på bakken og i trærne. Det balanserer ytterst ute på de tynneste furugreinene som en liten apekatt, piler opp og ned trestammene og bykser over plenene og smetter mellom buskene, hele tiden med en kongle i hendene som det nå og da stopper opp og spiser litt på.

DSC_2093DSC_2158DSC_2130DSC_2133.jpg

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s