Dag 142: Konsmo – Vigeland

Husmorskolen på Vigeland

28. oktober

Antall km:28

Antall km totalt: 2636

I søvne hører jeg noe som krafser ved hodet mitt. Det er noe med en plastpose og et yoghurtbeger og føtter som tasser og små tynne fingre og en tunge som slikker det tomme yoghurtbegeret.

Med ett er jeg bråvåken: det er en rotte i ytterteltet! Jeg slår i telttaket og lager høye lyder. Bare den tynne duken mellom inner- og ytterteltet skiller oss. Og den var like ved hodet mitt. Der jeg hadde lagt posen med mat. Og et tomt beger med yoghurt.

Jeg tør ikke åpne glidelåsen. Tenk om den fremdeles er der og biter meg? Eller kommer inn i innerteltet. Jeg må sjekke om låsen er helt igjen. Heldigvis. Begge glidelåsene er samlet høyt oppe mot taket. Jeg lytter etter om jeg kan høre noe mer. Nei, nå er det stille. Jeg legger meg ned igjen og forsøker å sove. Men der er krafsingen igjen! Tretti centimeter fra hodet mitt. Jeg setter meg opp i teltet og slår i telttaket. Lenge denne gangen. Det tar lang tid før jeg endelig sovner.

Om morgenen oppdager jeg at maten min i kjerra også er spist på. Små rotteføtter har klatret opp de glatte loddrette plastveggene og tatt seg inn under regntrekket og små gnagertenner har gnagd hull i bæreposen med mat og tatt noen ganske store smakebiter av eplene jeg fikk av mor, og av salamien og av sjokoladen. Usj! Jeg kaster eplene og salamien, og brekker av et stort stykke av sjokoladen som jeg også kaster. Her vil jeg komme meg avgårde fra fortest mulig.

Jeg begynner å gå på veien mot Vigeland. Og jeg har ikke gått lenge før jeg kommer til et skilt hvor det står «Lindesnes». Den siste kommunen! Kommune- og fylkesgrensene har vært små og store milepæler. Bare å komme gjennom Finnmark tok nesten en måned! Troms var nesten like langt, men da gikk jeg jo over til Sverige et stykke. Når jeg teller etter, kommer jeg til at jeg krysset grensa mellom Sverige og Norge fire ganger. Nordland var et lang fylke. Det virket som om Nord-Trøndelag var en evig hengemyr jeg aldri kom meg ut av. Men så gikk det lettere da jeg kom til Sør-Trøndelag. Og Hedmark – Oppland – Buskerud – Telemark – Aust-Agder – Vest-Agder; de fylkene har fulgt etter hverandre som erter på en snor.

Her jeg går nå, minner det meg om England. De svingete veiene og markene som skilles av trær og elva og skodda og sola som nesten skinner gjennom. Og av temperaturen, som må være godt over ti grader selv om vi nesten er i november. Jeg lurer på hvordan det er på Nordkapp nå? Der har de sikkert fått snø for lenge siden. For de som bor på Magerøya må Lindesnes på mange måter føles mer eksotisk enn Russland. Og for de som bor i Lindesnes er Danmark og Tyskland bare en liten ferjetur unna.

DSC_2218DSC_2220DSC_2226DSC_2236

Vigeland er et lite bysentrum med klesbutikker og kafèer. Jeg går forbi et tannlegekontor hvor jeg er navnet til en jeg studerte med. Men det ser ut til at de har stengt for dagen. Hvis ikke hadde jeg gått innom og hilst på ham. I stedet går jeg innom en klesbutikk. «Unnskyld, men vet du hvor den gamle husmorskolen ligger?» Det viser seg at jeg har gått forbi den. Det var det hvite huset en kilometer nord for sentrum, det som var til salgs. Søren og, hadde jeg visst at det var det huset som var skolen, skulle jeg sett nærmere på det.

Onkel Johan sendte meg nemlig et bilde av husmorskolen. Tatt en gang på siste halvdel av trettitallet. I hagen foran huset er årets kull av husmorelever oppstilt, med lærerinnen i midten. Og med bestemor helt ytterst til høyre på bildet, i nederste rekke!

Album mor side 6_0004

Album mor side 6_0007
I kjøkkenhagen

 

Her på denne skolen var hun elev. Jeg ser på dem; alle har hvite forklær og hvite hetter på hodet. Noen ser ut som om de holder på å le. Andre er alvorlige. Bestemor ser rett på fotografen. Hun ser glad ut. Snart skal hun flytte til Vikeså og treffe bestefar. Det skal bli krig og de skal gifte seg, og i 1943 får de mor, men så blir bestefar tatt av tyskerne, og 8. mai 1945 sitter han fremdeles i Møllergata 19. Hadde krigen vart til 17. mai, hadde han blitt skutt. Men i stedet kommer han hjem til Vikeså hvor han fortsetter som bussjåfør, og hvor bestemor er meierske, og etter hvert får de onkel Johan og onkel Reinert, mor sine to små brødre.

«Kjære Bestemor, nå har jeg nettopp gått forbi den gamle skolen din. I går besøkte jeg Birgitte. Hun har nettopp fått ei lita jente. Og for noen dager siden kom Svanhild og onkel Johan opp og besøkte meg. Det går bra med alle barna og barnebarna og oldebarna dine. Jeg tror du hadde blitt ganske stolt om du hadde sett oss. I hvert fall synes jeg vi er en fin gjeng. Og vi har fremdeles søskenbarntreff. Ei helg hver sommer. Og neste sommer blir litt spesiell, for da er det jo hundre år siden du ble født. Tenk det! Vi kommer nok til å ha et lite hundreårsjubileum for deg da. Beste hilsen fra Anne.»

 

3 Comments Add yours

  1. Per Henriksen sier:

    Hei
    Nå ser vi at det går mot slutten og det har vert kjekt å følge bloggen din. spesielt når vi var 4 uker i USA på ferie. Vi leste ikkje norske aviser eller hørte på nyheter. Kun daglige nyheter fra Anne. Er imponert og utrolig bra. Nå er det jo 99,99% sikret at du kommer fram til målet.
    God tur og nytt dei siste dagene m og uten små dyr.
    Ingunn Vik og Per Henriksen

    Likt av 1 person

  2. Ingeborg sier:

    Vel blåst Anne! Hilsen Roald, Hallgeir og Ingeborg – og Aro

    Likt av 1 person

  3. Siv Ane Nerhus sier:

    Hei. Har fulgt med på bloggen din, og ser du nærmer deg Lindesnes. Du skriver veldig bra, Anne. Lykke til med de siste kilometrene. Hilsen Siv Ane 🙂

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s