You`ll never walk alone

29. oktober

Antall km: 12

Antall km totalt: 2660

Det kjennes som julaften når jeg våkner. Den beste dagen i året. Klokka er seks og jeg er klar for frokost, og etter det er jeg klar for å gå.

Jeg kler på meg og går inn i stua. Mor og far sover ennå. Jeg åpner kjøleskapet for å se om det er igjen mer kake fra i går. Det er det. Inne i kjøleskapet ligger også blomstene jeg fikk, jeg har ikke pakket dem ut ennå, det gjør jeg i kveld når jeg kommer hjem. Da skal jeg sette dem i vase.

På kjøkkenbenken sitter Petrus lent inn mot veggen. Han smiler og sitter og ser ut på himmelen. Den kommer til å bli blå i dag. Om ikke lenge begynner det å lysne, og snart står mor og far opp. De skal sikkert dusje og lage seg klar, og så skal vi gå ned i frokostsalen og spise frokost sammen med de andre.

Jeg koker kaffe og setter meg stua og ser ut av vinduet. I morgen på denne tiden er jeg hjemme. Da har jeg sikkert også akkurat stått opp, og så sitter jeg akkurat slik som nå, og ser ut av vinduet med kaffekoppen i hånda, bare at i morgen er jeg i min egen stue og da er det Gandsfjorden jeg ser utover. Fjorden opplyst av byen. Men først har jeg igjen en siste dag av turen min. Jeg prøver å kjenne etter om jeg føler meg trist over at turen er over, eller rørt eller sentimental eller lettet eller melankolsk over at det snart er slutt. Men det eneste jeg kjenner er en jublende spent julaften-morgen-følelse. Jeg tror at dette kan til å bli den aller beste dagen.

∗∗∗

Vi spiser frokost sammen med de andre og så kommer to menn som jeg ikke kjenner, men som jeg antar er fra Stavanger Aftenblad. Det stemmer, det er Pål og Anders. Pål tok kontakt med meg da jeg var i Kvikkjokk og spurte om de kunne få lage et intervju med meg når jeg kom fram til Lindesnes. Min Norge-på-langs tur er langt fra den «hurtigste, høyeste eller sterkeste», og det finnes en lang rekke mer spektakulære ekspedisjoner, men Pål og Anders mente at den kunne egne seg som reportasje i lørdagsbilaget deres. Og snart sitter vi sammen i resepsjonen og jeg forteller om turen mens Anders noterer og Pål fotograferer. Hva sier man i et slikt intervju? Jeg prøver å svare så normalt jeg kan, men samtidig er jeg så oppgiret over å nesten være i mål, og dessuten litt nervøs også over å komme i avisen, så merker at jeg snakker som en foss og at mye av det jeg sier høres ganske barnslig ut. «Hva fikk deg til å legge ut på en slik tur?» Jeg visste at det spørsmålet ville komme, men jeg har ikke et enkelt en-linjes svar. Ikke kan jeg si at det har vært en drøm som endelig gikk i oppfyllelse, for jeg tror ikke det har vært en tur jeg har tenkt på og drømt om i årevis. Bare det siste halve året eller året. Eller kanskje den har ligget i bakhodet lenger? Jeg sier noe om at jeg følte jeg begynte å gå litt i stå i hverdagen hjemme, men når Anders spør om jeg måtte bort fra en depresjon, så var det ikke slik det var. Mer en slags følelse av «er dette alt?» og av at «nå må jeg røske opp i det bedagelige livet mitt, ellers gror jeg fast her». «Dro på tur for å finne seg selv,» konkluder Pål. Ikke helt slik heller, tenker jeg.

Pål og Anders vil gjerne gå sammen med meg det første stykket, uten familie, så vi avtaler at de andre skal kjøre ut mot fyret og så gå tilbake mot oss. Da får reporterne bilder både av meg alene (slik jeg jo har gått det aller meste av turen), og av hele gjengen samlet.

«Ble det noe romantikk på turen?» spør Anders. «Nei, dessverre ikke. Jeg møtte veldig mange veldig kjekke menn som hadde passet perfekt for meg, men enten så var de for unge eller så var de gifte. Som vanlig.»

«Hva husker du best fra turen?» Jeg ramser opp sikkert ti forskjellige ting, for det er umulig å bare trekke fram en hendelse eller ett sted eller ett besøk. Kanskje den aller første dagen da jeg gikk på ski til Knivskjellodden? Eller da Vanja og jeg stampet i snøen over fjellet på Magerøya og jeg fikk sitte på med en same på snøskuter som viste oss hvor vi skulle gå videre? Eller da vi gikk gjennom Magerøytunnelen? Eller kalvingen i fjøset? Eller alt regnet i Dividalen? Eller alle elvekrysningene? Eller Kungsleden? Besøkene av mor og far og tanter og onkler og søskenbarn og av Katrine fra Danmark? Trøndermyrene? Reinsdyret som gikk og gryntet rundt teltet mitt? Rypejakten? Havregrøten jeg ble så lei av? Ekteparet i Gausdal som inviterte meg hjem? Snøen over Alvdalfjellet? Rjukan? Alle krigsminnene? Uværet i går natt, da lå i telt i skogen og var redd et tre skulle falle over meg? Eller kanskje dagen i dag? Jeg har på følelsen at dette kanskje blir den dagen jeg kommer til å huske aller best fra hele turen.

Peri, broren min ringer. Han hilser fra Bergen. Neste helg treffer jeg ham der. Og så kjører det forbi en bil som tuter og vinker: Anna Elisabeth og de! Og en bil til, og den stopper: Tante Gerd og Knut, søskenbarnet mitt, med Malene og Viljen og Jakob. Og Inger Marie og Anna. Knut og Malene og Viljen og Jakob har på de blå og grønne treningsdraktene til Bjerkreim IL, og Inger Marie og Anna har stilige kåper som ser akkurat like ut, bare at den ene er en damekåpe og den andre en jentekåpe. Og der er Thea og Ingrid også, med flagg. Herfra og ut til fyret har jeg ikke tid til å snakke mer med journalistene. Nå kommer det flere; Unni og tantene og onklene mine som kommer mot meg fra fyret. Og far. Det er akkurat som et 17. mai-tog!

Først er det sol og hav og sørlandshus og måker og små hauger og knatter og store frodige trær, men den siste biten ut mot fyret er det mer karrig. «Der ser jeg fyret,» sier Knut, og nå ser jeg det også; toppen av det bak noen berg. Og der kommer mor løpende opp fra parkeringsplassen, og Anna Elisabeth og Hans og Izzy, og der er tante Ingbjørg og onkel Johan og Birgitte og Ole og Kari med barnevogna med Sigrid og til og med søsteren til Ingbjørg og mannen hennes. Noen løper i forveien opp mot fyret mens jeg blir igjen nede ved skiltet som viser veien mot Nordkapp (Nordkapp 2518 står det – jeg må ha gått en omvei!).

Så går jeg opp trappene til fyret jeg også, og helt øverst i trappene holder onkel Asbjørn opp et målbånd som jeg går gjennom og nå strekker jeg armene opp i lufta og roper «JA!».

Jeg har klart det! Jeg er på Lindesnes! Wow, wow, wow! Jeg hopper og danser, i hvert fall er det slik jeg husker det, og så spretter far en champagneflaske (alkoholfri) og jeg holder meg for ørene og lukker øynene når han gjør det, for jeg synes lyden er så ubehagelig, og når han etterpå forsøker å sprute champagnen over meg akkurat som på Tour de France så smetter jeg unna selv om alle klærne jo må vaskes mange ganger uansett når jeg kommer hjem. Så tar vi bilder og ingen trenger be meg smile for jeg hadde ikke klart å være alvorlig et sekund om jeg hadde forsøkt på det; den siste dagen kommer det til å være smilemusklene som har gangsperr.

Men jeg er ikke helt ferdig med turen før jeg har vært oppe i fyrtårne, og sammen med Pål og Anders og fyrvokteren, som også har kommet for å ta imot meg, går jeg opp vindeltrappa og ut på broen hvor vi kan se nesten helt til Danmark.

Når vi kommer ned trappene igjen har alle gått i kafèen bortsett fra Izzy, og henne tar jeg i hånda og så går vi også ned i kafèen hvor det dekket til langbord. På bordet er det kaker og brus og kaffe og jeg holder en liten tale og mor holder en liten tale og så spiser vi og fyrvokteren kommer med ei bok hvor alle som har gått Norge på langs i ett strekk får skrive seg inn, og etter det så spiser vi mer og så har vi familieselskap akkurat slik som jeg liker så godt, med begge familiene mine, både mor sin side og far sin side, og jeg vil være med alle men mest er jeg med barna og den historien som de synes gjør mest inntrykk er fortellingen om da jeg fant Petrus i treet. «Tenk at noen kunne gå fra ham i et tre!» «Ja, men det var nok noen som hadde glemt ham. Og så kom det noen andre etterpå som fant ham og så hang de ham opp i treet for at de som hadde glemt ham skulle finne ham.» «Men det gjorde de ikke! Og hvis ikke du hadde kommet forbi, så hadde han hengt der ennå. Og nå er det kanskje snø der oppe. I hvert fall regn. Og mørkt om kveldene. Og kanskje ville dyr også.» «Ja, tenk hvis han hadde vært der ennå. Men heldigvis så fant jeg ham. Og nå skal han få bli med hjem til Sandnes.»

Men så begynner det etter hvert å bli tomt for kaker, og heller ikke er det igjen mer brus eller kaffe, og nå er det snart på tide å dra hjem. Vi pakker sammen og jeg kjøper en nøkkelring med fyret, en kjøleskapsmagnet med fyret, et trebyggesett med fyret og et papirbyggesett med fyret, og så sier vi «hadet» og «vi ses snart igjen», og jeg lover å komme inn til hytta i Espedalen i hvert fall før jul, og ganske sikkert lenge før det, og når alle har dratt og det bare er mor og far og meg igjen går jeg opp til fyret en gang til og tar bilder, og nå ser jeg på bunkersanleggene som er skutt inn i fjellet. Fra andre verdenskrig. Så klart. Hele Norge preget av krigen. Til og med kafèen vi var på, inne i fjellet under fyret, er delvis laget fra huler som tyskerne etterlot seg.

∗∗∗

Vi kjører hjem mot den lave kveldssola, forbi Rosfjord camping hvor de hadde trampoline da jeg var liten, og hvor vi brukte å reise ned hver sommer når var på hytta i Lyngdal, og hvor det var sandstrand og langgrunt i sjøen og hvor jeg brukte å ligge i det varme vannet og snorkle etter bitte små flyndrer og ørsmå fisk, og etterpå brukte vi å besøke tante Jalma på Skomrak, som var mor sin tante, og som bodde i det store hvite huset i bakken opp fra fjorden, men der er det laget et feriebyggefelt nå, triste store moderne ferieboliger som ser ut som som kjedelige hverdagshus for rogalendinger, og jeg kjenner at det frister ikke like mye å dra på stranda nå lenger.

Og så kjører vi gjennom Alleen og mor peker på meieriet hvor vi brukte å kjøpe is, og etter det kjører vi forbi elva hvor jeg lærte å stupe (fra en stein. Først krøllet jeg meg sammen med armene foran meg, og så rullet jeg ut i vannet mens mor satt og instruerte meg. Og så krøllet jeg meg sammen med armene foran meg men nå strakk jeg meg litt ut før jeg skar gjennom vannskorpa, og til slutt rullet jeg meg sammen med armene foran meg og samtidig som jeg strakk meg ut så hoppet jeg litt opp i lufta slik at stupet mitt så ut som et stup, og jeg ikke lenger så ut som en liten jente som holdt på å lære å stupe men mer som en tynn og lang ungdom som kunne det) , og forbi hytta til bestemor, som er solgt nå, og jeg ser opp mot skogen hvor indianerhytta stod, og så kjører vi forbi Skolandsvannet hvor det går en sti på andre siden, og hvor det alltid var så mange vannliljer og også beverhytter, og forbi huset til Anne Katrine, som er mor sitt søskenbarn, og så er det et stykke hvor jeg ikke har så mange minner fra, men så kommer vi forbi Vikeså hvor Vassbø-tantene og onklene og søskenbarna mine bor, og snart er vi på Ålgård hvor jeg bruker å sykle, og der ser jeg lysene fra lysløypa i Melsheia der jeg har løpt de siste tretti årene, og der er Høylandkirka hvor jeg ble konfirmert, og Iglemyr hvor jeg gikk på barneskole og hvor de skal begynne å bygge svømmehall til neste år, og ikke lenge etter svinger vi opp bakkene til Solliveien hvor jeg kommer fra, og så er vi så vidt innom mor og far og jeg henter et brød fra fryseboksen og en boks med makrell i tomat fra matbua, og så kjører vi ned til hytta der jeg bor og så hjelper far meg inn med sekken og tingene mine og så er jeg endelig hjemme.

PS, her er link til reportasjen i Stavanger Aftenbladet. De kalte artikkelen «Drømmen om Lindesnes», og det synes jeg var en skikkelig fin tittel.