En ny tur tar form

Kysten av Norge: Kirkenes – Halden på sykkel!

Jeg krøllet meg opp i gyngestolen med nettbrettet i fanget og strikketeppet over skuldrene. Skulle det ikke være en aldri så liten sjokolade til kaffen?

Etter at jeg kom hjem fra fotturen min, var jeg blitt en skikkelig stuegris. Helst ville jeg sitte inne og se på tv-serier. Og jo mer det regnet, jo bedre. “Jammen er jeg glad vi ikke må ut i dette sure været, eller hva sier du Petrus?” Jeg kikket bort på den trofaste følgesvennen min, som nå for tiden sjelden forlot hjemmets lune rede. Like over ham hang et digert innrammet kart, Norden i målestokk 1:2 millioner, med ruten vår Nordkapp – Lindesnes nøyaktig inntegnet i sort tusj. Petrus hadde som alltid et smil om munnen, og jeg tok det som et tegn på at han var enig med meg. Ute bra, men inne best.

Venninnene mine hadde nok sett for seg at vi skulle gjenoppta turlivet vårt som før nå når jeg var kommet hjem. “Blir du med på skitur i helga? Blåfjellenden? Sandvatn? Taumevatn? Ådneram?” Ikke en celle i kroppen min hadde lyst å pakke sekk og sove borte. “Det hørtes veldig fint ut, men akkurat denne helgen skal jeg…”, “Den turen ville jeg veldig gjerne blitt med på, men akkurat nå på lørdag må jeg…,” Til slutt gikk jeg tom for unnskyldninger, og måtte si det som det var: “For å være helt ærlig, så er det ingenting med fjell og turisthytter som frister for tiden. Og enda mindre telt. Jeg beklager, men det eneste jeg har lyst til, er å være hjemme hos meg selv uten store planer og avtaler.”

Og det var akkurat det jeg gjorde. I to måneder levde jeg et lykkelig pensjonistliv hvor jeg lukte i hagen, malte et utedo, svømte om morgenene og gikk tur med Aro, lånehunden min, om formiddagene. Jeg elsket det! Lykken var fullkommen; ekspedisjonen fullført og nå hvilte jeg tilfreds på mine laurbær. I mitt stille sinn tenkte jeg at dette er livet, og at jeg ikke skulle hatt noe imot å fortsette akkurat sånn herfra og ut.

Men etter hvert merket jeg en viss forventning fra omgivelsene om å gå tilbake i arbeid. Og jeg innså jo selv også at slaraffenlivet måtte ha en ende – det er tross alt begrenset hvor lenge man kan leve på oppsparte midler. Jeg begynte å jobbe som tannlege igjen, og plutselig var det hverdag. Det meste var omtrent som før, og bortsett fra at jeg var blitt veldig hjemmekjær, følte jeg ikke at turen på et grunnleggende sett hadde forandret meg. 

Men noe var likevel nytt: forestillingen om Norge! Jeg hadde fått et mye mer håndgripelig bilde av landet mitt, og værmelding og distriktsnyheter omhandlet plutselig steder hvor jeg var lommekjent: Tørke i Østerdalen; jo, der har jeg saktens trasket noen mil.  Veien stengt over Sennalandet; tenkte jeg det ikke, det er værhardt der oppe på denne tiden av året. “Monsen minutt for minutt” – der er de på Gappohytta, ja der kjenner jeg meg igjen! Og der er de ved Treriksrøysa, ja der har jeg også vært! Og nå går de akkurat de samme stiene som meg! Og da NRK meldte om Tom, som satt alene og isolert i Nordkapphallen i ti dager på grunn av snøstorm, så jeg presist for meg omgivelsene hans, og lurte på om han benyttet anledningen til en tur innom thai-musèet i kjelleren. 

Et halvår eller så etter hjemkomsten var jeg klar til å hente fram bildene og bloggen og lage album. “Skal du gi ut bok når du kommer hjem?” spurte Aftenbladet da jeg kom til Lindesnes, og selv om jeg bedyret at det hadde jeg ingen planer om, så ville jeg likevel ha et håndfast minne fra turen.

Arbeidet med albumene ble mer omfattende enn jeg hadde forestilt meg, og i månedene som fulgte, gikk jeg turen om igjen i hodet mange ganger. Tenk at det virkelig var jeg som har gått så langt og vært med på alt dette! Og så skjedde noe rart – alt slitet, regnet, snøen, den tunge sekken, de iskalde elvekrysningene, kjedsomheten og de vonde beina; alt det ubehagelige ble enten glemt eller fikk et romantisk slør, og det jeg husket best, var tusenvis av fine og fantastiske og flotte opplevelser. Og plutselig en dag slo en uventet tanke ned i meg: jeg skulle ikke gjøre det om igjen? Petrus hadde vært klar lenge; ofte når han trodde seg usett, satt han i vinduskarmen og speidet lengselsfullt utover fjorden. Jeg burde ha visst det, han er en naturens hund, og så hadde hentet ham med meg fra villmarka og plassert ham her nede i mitt private lille Uranienborg.

Men var jeg klar for alt slitet en gang til? Best å la tanken modne og ikke gjøre noe forhastet.

***

Neste dag fortalte jeg alle på jobben at til sommeren skulle jeg sykle Kirkenes – Halden. Detaljene ble til mens jeg snakket; jeg ville bruke seks uker (kunne det la seg gjøre med litt ekstra ferie?), helst ville jeg sykle langs kysten hele turen, men hvis tiden ble knapp, var en mulighet å ta snarveien over fjellet fra Trondheim til Oslo. Og selvsagt skulle jeg skrive blogg. Og ta mange bilder. Og hvorfor ikke også legge ut daglige Youtube-videoer fra landeveien? Akkurat der og da virket alt veldig enkelt. Hei, jeg har jo allerede GÅTT Norge på langs, hvor vanskelig kunne det være å sykle?

Da jeg kom hjem og fikk tenkt meg om, ble jeg mer i tvil om jeg egentlig var klar for ny langtur. Men ennå var det lenge til sommeren, best å ikke ta bekymringene på forskudd.

Og så var det en ting til; samme hvor mye jeg visste at Norge består av både bakker og berg og regnvær og motvind, så klarte jeg ikke forestille meg annet enn solskinn og slak nedoverbakke, havet inn fra høyre, en mild bris i ryggen og Brelett-melodien til tonefølge.

***

Det har gått noen måneder siden jeg annonserte sommerplanene mine. Petrus pakket sidetasken sin allerede samme kveld, mens jeg har vært litt tregere å få i gang. Men nå kjenner jeg at skruen strammes, og i forrige uke bestilte jeg enveisbillett til Kirkenes. 8. juni, samme startdato som Norge-på-langs-til-fots. Dessuten har jeg laget rute:

[do_widget id=custom_html-7]

Jeg fikk et lite sjokk da jeg så lengden. 430 mil! Da jeg gikk Nordkapp-Lindesnes, ble det 266 mil til sammen, og mitt overslag for sykkelturen var max 100 mil mer. I hvert fall ikke nesten dobbelt så langt! Jeg har seks uker ferie, og må være tilbake på jobb mandag 22. juli. Hvis jeg regner med en hviledag i uken, blir det i gjennomsnitt (430 mil / 36 dager =) 12 mil/dag. Så langt er det sikkert 20 år siden sist jeg syklet. Puh! Det er bare å begynne å trene! Heldigvis er det nesten to måneder til avreise. Og heldigvis er jeg ikke skadet, sånn som sist!

 

 

 

Kysten av Norge: Kirkenes – Halden på sykkel

2 Comments Add yours

  1. blaas55 says:

    Blir spennende!!👍😊

  2. Magne Idar says:

    Hørres knallkjekt ut..!! Satse på å få gjprt den turen sjøl en gang…:)
    Håpe du ligge i trening med sykkel snart. Viss du satse på 12 mil til dagen, trenge du mye tid på sykkelsete…
    Blir spennende å følge med på turen din..👍
    Er sykkelen til turen valgt…?

Leave a Reply