Dag 1: Kirkenes – Grense Jakobselv

Hvor jeg ankommer Kirkenes, går Norge på tvers, sykler til Grense Jakobselv og ender ved et øde kapell ut mot Barentshavet

8. juni

Antall mil: 6

Antall mil totalt: 6

“Jeg hadde ikke trodd det skulle lyne og tordne så mye, Petrus.” Vi sitter under en liten bergskrent og håper lynet slår ned i en kraftmast og ikke i oss. Tordenen kommer like etter lysglimtene, det gjaller sånn fra himmelen at man skulle tro den var i ferd med å revne. Dessuten styrtregner det. Regnbuksa og regnjakken klarer ikke holde tett, og sykkelhanskene søkkvåte. Petrus er redd, han er en liten tøyhund og ingen hunder liker torden. Jeg begynner også å bli bekymret, det er faktisk farlig her akkurat nå.

Vi er på vei mot grensen til Russland. Akkurat her er Norge på sitt aller smaleste. Før var det Tysfjord som hadde rekorden (seks kilometer), men nå er det bestemt at Elvenes går av med seieren. Fra bunnen av Bøkfjorden til Russland er det bare halvannen kilometer.

Elvenes: Ganske nøyaktig her hvor broa går renner Pasvikelva ut i Bøkfjorden
Pasvikelva

Tordenværet drar forbi. Petrus synes vi skal vente litt til før vi begynner å gå, men jeg er kald og vil av gårde. Da blir det som jeg bestemmer. “Området er kameraovervåket” står det på et gult skilt ved stien. Ja, det har jeg fått merke, tenker jeg. All den blitzen som er fyrt av den siste timen.

Et par hundre meter senere står vi ved grensestolpene. Gul på norsk side og rød- og grønnstripet på russisk. Jeg har fått streng beskjed fra far om ikke å sette så mye som en fot over på den russiske siden, så jeg tar et par bilder på trygg avstand og står litt og betrakter utsikten før jeg snur og går tilbake til sykkelen.

Dagens mål er Grense Jakobselv. Jeg vil starte turen så langt mot øst som mulig. Like før Storskog tar jeg av E 105 og svinger inn på en smalere vei. Det regner fremdeles, men ikke like mye som før. Jeg begynner å bli kald i beina. Fingrene har blitt helt hvite. Likfingre. Min revmatiske svakhet. Jeg bytter ut hanskene med muffer og sykler videre. Egentlig burde jeg byttet ut skotrekkene også, og gått for neopren, men da må jeg opp med bagen igjen, og nå har jeg nettopp presset den i hop og fått igjen glidelåsen. Nei, jeg får heller bare sykle på og komme fram.

Veien er slett ikke så flat som jeg hadde trodd. Tvert imot går den opp og ned og opp og ned, faktisk opp på et lite fjell – 190 meter over havet, og så ned igjen. Det går utrolig smått. Ikke stort mer enn 15 kilometer i timen. Hvordan i all verden skal jeg komme meg helt til Halden i dette tempoet? Jeg skulle trodd jeg hadde fått opp varmen i bakkene, men tvert imot er jeg ganske sikker på at jeg har fått liktær. Beina kjennes ut som isklumper. Jeg tråkker på i sakte kino. Her og der noen hus, et par hytter. Sving til høyre, sving til venstre, opp en liten bakke og ned en liten bakke. En hare, to ryper, en hare til. En og annen bil, en bobil, en firhjuling. Endelig, der er elva. Gule stolper på denne siden, stripete på andre. Veien følger elva nesten en mil før den ender i havet. Et sted sykler jeg forbi en fisker som står med vadestøvler uti elva. Fire unge militærmenn i grønn uniform har tent et bål utenfor et slags busskur. “Revebua” står det i gule militærbokstaver. “Får jeg ta bilde av dere?” spør jeg. “Ja, det er klart.” “Kan dere stille dere opp ved elva?” Bildet blir knallbra. Fire kjernekarer i kamuflasjeklær, fiskestenger i hendene, håndjern vesten, Russland i bakgrunnen. Dessverre glemmer jeg å spørre om de vil ha bildet sitt i bloggen.

Etter dette trivelige møtet går den siste biten av turen lettere. Her er det idyllisk. Mye lunere enn jeg hadde forestilt meg, små lysegrønne bjørketrær, noen hytter, noen småbruk, et lakseslott med prydhage, nesten som jernbanen langs Figgjoelva.

Landskapet åpner seg. Endelig ser jeg havet. Og mot det svarte fjellet – et spir. Kong Oscar II kapell, reist som grensevern mot Russland, etter at russerne ikke hadde respektert den norske grensen etter grenseoppgangen i 1826. Så rart, akkurat det samme kjenner jeg igjen fra feriebildene til mor og far: der spist Russland noen meter av Georgia hvert år, helt til det ble stoppet av en kirke.

Jeg går rundt og kikker. Kirkegården er liten, navnene norske, noen russiske. Et russisk ortodoks kors på den ene graven. Nesten alle årstall fra 18-og 1900-tallet.

Grusveien går en liten kilometer lenger, helt ut til Barentshavet, men nå er jeg helt tom. Jeg orker ikke sykle en meter mer i dag, det får bli i morgen. Jeg slår opp teltet på en flat sandslette dekket av kreklinglyng og sovner til bølger og måkeskrik.

Leave a Reply