annepaatur

Dag 2: Grense Jakobselv – Neiden

Hvor Ernst forteller om Festnung Kirkenes, og jeg merker hvor nær vi er Russland her oppe.

Antall mil: 11,4

Antall mil totalt: 18

9. juni

“Petrus, lille venn, er du våken?” Klokka er seks og Petrus har ikke lyst å stå opp så tidlig i ferien. “Jamen da rekker vi ikke omvisningen i Andersgrotta.” Petrus synes ikke grotta er så viktig, men det er den. Han får sove videre i kjerra.

Teltet er søkkvått. Det samme er sykkeltøyet fra i går. Det har regnet godt i natt, men nå høres det ut som opphold. Jeg drar opp glidelåsen i teltdøra: fortsatt fuktig i lufta, litt mindre tåke enn i går, nesten ingen vind. Jeg slår ned teltet og pakker kjerra, og sykler de siste fem hundre meterne som jeg ikke orket i går. Rundt siste sving åpnes en utsikt som jeg aldri hadde gjettet på: Jærstrendene x 10, hvis det er lov å si av en rogalending. Og her er ikke neste stopp Danmark, men Nordpolen.

Jeg sykler tilbake samme vei som jeg kom fra i går – gjennom den koselige bjørkeskogen, opp og ned alle bakkene, ut til grenseovergangen ved Storskog og så inn til Kirkenes. Det begynner å regne i dag også, mer og mer etter hvert. Sokkene blir våte og tærne begynner å fryse. Hvordan skal jeg for ordne det problemet?

Jeg rekker fram til Andersgrotta akkurat i tide til omvisningen. Grotta ligger i et byggefelt nesten midt i Kirkenes sentrum, og var opprinnelig en malmgruve som under krigen ble omgjort til bomberom for byens befolkning. “Sprechen Sie Deutch?” Guiden heter Ernst og er pensjonist med lokal dialekt. Det er tydelig at han mest er vant med tyske gjester. De to andre turistene i dag er da også et tysk ektepar. Jeg lurer på hva de tenker om å være her. “Fra Kirkenes skulle tyskerne erobre Murmansk” Ernst har akkurat låst opp gruveinngangen, og vi følger etter ham ned trappene. “Men det de trodde skulle være over på noen få uker – Champagnen lå klar, merket “Murmansk” – endte med et fire års langt mareritt. Millioner av liv gikk tapt. Stakkars sivile på begge sider, og stakkars soldater på begge sider. Russiske bomber skulle ødelegge Festning Kirkenes. Nest etter Malta var det her flest bomber falt under krigen, byen ble bombet sønder og sammen og når alarmen gikk søkte folk tilflukt her inne.” Jeg ser meg rundt. Vi er i en tunnel inne i fjellet. Lufta er rå og kald, vannet drypper fra veggene og på bakken er det lagt ut paller på bakken for at vi skal kunne gå tørrskodd. “I oktober 1944 drev den Røde Arme tyskerne ut av Finnmark. Befolkningen ble tvangsevakuert sørover, men 3000 skjulte seg for tyskerne i en større gruve i Bjørnevatn. Noen ble der i flere måneder, og det utviklet seg et slags bysamfunn der inne i mørket. Her ble ti barn født. Her var jeg, og her var mor. Først da tyskerne var borte, den 25. oktober 1944, kunne vi forlate gruva. Den vakre unge kvinnen på bildet hvor vi kommer ut av tunnelen, er min mor.” Så kommer det som tydeligvis er bittert: “Vi trodde den norske regjeringen skulle hjelpe oss. Ingen hus stod igjen. Det som ikke var bombet var brent – tyskerne brukte den brente jords taktikk under tilbaketoget, og brente og ødela nesten alt fra Finnmark til Tromsø. Vi stod helt på bar bakke. Men regjeringen var i London, og det var ikke fra Norge og Storbritannia vi fikk hjelp. Det var fra russerne. Vinterklærne mine det året sydde mor fra en russisk uniform. Heller ikke da krigen var slutt, fikk vi hjelp fra Norge. Vi måtte klare oss selv.” Historien gjør dypt inntrykk, det er tydelig at bitterheten ikke er rettet mot tyskere eller russere, men mot den norske regjeringen.

Når foredraget er ferdig, er jeg så kald at jeg hakker tenner. Jeg sykler ned til sentrum, forbi Samfundshuset hvor det henger et banner over døra: “Hjelp Frode hjem!” med bilde av Frode Berg, fengslet i Moskva dømt for spionasje mot Russland, forbi gateskiltene der navnene står både på norsk og på russisk, og inn på Clarion Hotel hvor jeg spør om jeg kan få låne en dusj. “Ingen problem. Trenger du håndkle?”

Etter et par timers opptining i hotellresepsjonen er jeg klar for dagens siste etappe. Jeg tar på meg de våte klærne, pakker Petrus ned i bagen og setter meg på sykkelen og tråkker de fire milene til Neiden, hvor hytte nummer 11 venter på oss med nøkkelen i døra.