Dag 3: Neiden – Tana Bru

Hvor det regner og sludder og snør, og jeg er så kald at jeg ikke orker å spise.

Hare utenfor vinduet da jeg spiste frokost. Neiden camping.

Antall mil: 10,3

Antall mil totalt: 28,8

Værmeldingen er fryktelig. Regn og sludd og snø og motvind. I det lengste utsetter jeg avreisen, men til slutt er det ingen vei utenom. Motvillig tar jeg på meg de halvtørre klærne og trør ned i de halvvåte sykkelskoene.

Campinghytta på Neiden

Jeg har tenkt å gjøre kort prosess og sykle mer eller mindre non stopp til Tana Bru, der det venter dusj og hotell. Men skoltebyen, en gammel vår- og sommerboplass for skoltesamene, må jeg innom. Her er det knøttlille russisk-ortodokse St.Georgs kapell fra 1565, på størrelse med et stabbur, og graver og ørsmå fredede hus som overlevde krigen. Kapellet ligger ved elva, på en voll innrammet av et enkelt gjerde i tre. Bare på den ene langveggen har det et bittelite kvadratisk vindu. Jeg forsøker å kikke inn, men klarer ikke se noe gjennom heklegardinet. Det er vakkert og stemningsfullt, og ennå har jeg ikke begynt å fryse ordentlig.

Ved Neidenelva står to laksefiskere i dag også, akkurat som i går kveld da jeg kom. Jeg lurer på om de er de samme mennene? De står på nøyaktig samme sted som sist. Elva er enorm. Ikke rart det, så mye som det regner.

I bakken går jeg av sykkelen og leier den. Lårene er mørbanket fra i går, og ennå er jeg bare på dag tre. Mor ringer. Hun oppmuntrer meg med at været skal bli bedre i morgen, og minner meg på at jeg for all del ikke må glemme å ta bilder av den spesielle Færdesmyra. “Palsmyr” leser jeg på informasjonstavlen. “Inneholder en kjerne av flerårig tele (permafrost). Palser dannes i områder med lite nedbør og lav gjennomsnittelig årstemperatur.” Jeg tar et par bilder og skynder meg videre.

Værmeldingen slår til. Jeg er gjennomvåt, fingrene fryser og tærne har mistet følelsen. Jeg lurer på hvor mye det skal til for å forfryse dem? Det hjelper litt å tenke på Roald Amundsen og mennene hans på vei til Sydpolen. De må ha hatt det verre. For ikke å snakke om ekspedisjonen til Scott. Ponniene og de ubrukelige beltevognene.

Ved Bugøynes sykler jeg forbi minnesmerket over John Savio (1902 -38). Hjemme på veggen i Sandnes har jeg et postkort av ham – et tresnitt i svart-hvitt av en samegutt som fanger rein med lasso. Jeg hadde planlagt å stoppe, men det er altfor kaldt. Det er altfor kaldt til å spise også. Jeg kjenner at jeg er sulten, men orker ikke gå av sykkelen. Men kanskje en liten fruktnøtt? Jo, den skal jeg nok klare å få i meg. Jeg drar av de våte hanskene. Fingrene er valne og jeg fomler lenge med glidelåsen i bagen før jeg får den opp. Men hvor er sjokoladen? Jeg romsterer rundt og får til slutt tak i et tomt papir fra Freia. Hvordan har det gått til? Jeg var sikker på at jeg hadde en sjokolade til overs. Plutselig skjønner jeg sammenhengen. Petrus! Han har ligget nede i bagen i hele dag, og må ha forsynt seg med hele platen. “Petrus, hvordan kunne du? Den sjokoladen hadde jeg gledet meg til. Enda godt jeg ikke er Roald Amundsen, for da hadde jeg spist deg!”

Resten av dagen blir en prøvelse. Det er motvind, regnet går over i sludd og jeg har lavt blodsukker. På Esso-stasjonen Varangerbotn får jeg i meg et par sjokolademuffins og sjokolademelk og en kvikklunsj, og så tråkker jeg meg over fjellovergangen til Tana Bru. Dager som dette må jeg regne med. Jeg håper bare ikke det blir for mange.

Leave a Reply