Dag 4: Tana Bru – Kunes

Hvor jeg sykler og sykler og sykler og føler at jeg aldri kommer fram

Fjellvåk

Antall mil: 12,4

Antall mil totalt: 41,2

11. juni

“Er det du som er syklisten?” Jeg holder på å gjøre i stand kjerra når en dame kommer bort til meg. “Mannen min så deg i går da han kjørte over fjellet. “”Stakkars dame,” sa han. “Ute og sykler i dette været.” Ja, han skulle til flyplassen og hente besøk. Men det kunne han jo bare glemme. Alle fly var innstilt, både SAS og Norwegian. På grunn av været, så klart.”

Heldigvis regner det ikke i dag. Veien er tørr og det er tilløp til sol. Jeg sykler langs den store brede bedagelige Tanaelva, markene er gressgrønne, skogen lysegrønn og de runde fjelltoppene hvite av nysnø. Et stykke får Petrus sitte framme på styret. Han nyter det, lener seg forover mot vinden metd et stort smil om munnen. Jeg kjenner at jeg blir varm inni meg av å se hvor glad han er. Under halvhjelmen står de lange ørene rett ut bakover.

Vi passerer små bygder, noen ikke større enn fire- fem hus og et småbruk, innerst i fjordbotnene. Smalfjordbotn, Torhop, Vestertana. Her er reinsdyr på innmarka og fiskebåter i hagen. Alt er idyll, bortsett fra veien. Den er til gjengjeld forferdelig. Oljegrus, telehiv og store hull. Tung å sykle, nervepirrende manøvreringer mellom humpene. Bare jeg ikke punkterer nå. Petrus må ned i bagen igjen, ellers er jeg redd han kan riste av.

Herfra blir alt bare verre. Jeg får en bang anelse når jeg passerer en vinterbom og et skilt med tider for kolonnekjøring. Skal jeg over et fjell? Langt der oppe ser jeg en vei. Ikke si jeg skal dit? Det skal jeg. Det er bare en ting å gjøre, jeg må gå av sykkelen. Det går opp, opp, opp. Sakte, saktere, saktest. Og så sannelig, nå begynner det også å snø. Jeg ringer hjem. Mor og far sitter ute på terrassen, hjemme i Sandnes er det full sommer. Hver gang jeg tror at bakken er slutt rundt neste sving, kommer en ny bakke, og så enda en. Mor tror at fjellet er ca. 200 meter, jeg tipper 600. Far sjekker Google Maps – det er omtrent midt imellom.

På nedveien kjører jeg nesten på et reinsdyr.

Et sted passerer jeg et kapell reist av samemisjonen. Kanskje det er bygget av basarpenger fra Vikeså? Der var mor i sin tid ivrig medlem, i barneforeningen “Solstrålen”. Jeg ser for meg at hun strikker sokker og luer til samebarna, og at hun går på møter hvor det vises oppbyggelige misjonsfilmer fra det kalde nord.

Når jeg kommer til Ifjord har jeg fremdeles tre mil igjen. Nå er jeg så trøtt at jeg går av sykkelen for hver minste bakke. Opp med mobilen: hvor langt er jeg kommet? Ikke mer? Halv time senere, ny sjekk: fremdeles ikke noe særlig lenger. Først etter elleve timer er jeg framme i Kunes, hvor mor har bestilt hytte til meg. Helt nede ved sjøen, i enden av en blindvei. Dama som tar imot meg er superkoselig, og hytta har panoramavindu mot fjorden. “Er det alltid så rimelig å overnatte her?” “Nei, men du ser så trøtt ut at du får spesialpris.”

Leave a Reply