Dag 5: Kunes – Porsangerfjorden

Hvor jeg møter Helge Gunnar fra Sandnes og telter i fjæra.

Antall mil: 12,2

Antall mil totalt: 53,4

12. juni

I går kveld, etter at jeg hadde dusjet og ordnet meg, banket det på døra. Det var Bjørg, hytteverten min: “Se her, du trenger noe å styrke deg på. Håper det smaker!” I den ene hånda hadde hun en halv liter multer, i den andre en kartong kremfløte.

Jeg møter den samme finnmarkske gjestfriheten i år som for to år siden, da jeg gikk Norge på langs. Multer i krem er noe av det beste jeg vet, og mens jeg spiste den uventete kveldsdesserten tenkte jeg på Bjørg. Damer som henne trenger vi mange av. “Bor du her ute?” spurte jeg da hun låste opp for meg. “Nei, vanligvis bor jeg i Lakselv. Men dette er barndomshjemmet mitt, og det er jeg som driver butikken her.” “Kan den gå rundt da? Det er jo ikke så mange hus, og bilene på gjennomkjøring stopper vel neppe?” “Nei, her bor bare 20 fastboende. De aller fleste husene her omkring er sommerhus. Men du syklet forbi to svære smoltanlegg like før du kom hit. De er store arbeidsplasser, og derfra har jeg mange kunder.”


Også i dag må jeg over et fjell. Heldigvis er det lavere enn gårsdagens, og veien er bedre. Jeg klarer å tråkke de fleste av bakkene, og da kommer jeg mye fortere fram enn hvis jeg begynner å gå. Ned bakkene mot Børselv og Porsangerfjorden koser jeg meg. Dette er slik jeg så for meg turen min! Jeg kommer ned til gårder med grønne grasmarker og nyklipte sauer og små lam. Et sted går en liten flokk alpakkaer og beiter. Dette er også noe som forundrer meg med Finnmark – før trodde jeg alt her oppe var øde og treløst, men mange steder er overraskende frodige.

Ved Roddenes naturreservat stopper jeg for å se på de vakre strandvollene som viser havets tilbaketrekning etter siste istid. En bobilturist er ute i samme ærend, og når jeg leser på informasjonstavlen kommer han bor til meg: “Er det du som skal sykle til Halden?” “Ja! Hvordan vet du det?” “Jeg leste om deg i Aftenbladet.” Og nå oppdager jeg at han har samme dialekt som meg. “Jeg så deg i går over Ifjordfjellet. Stakkars dame, tenkte jeg. Opp alle de bratte bakkene i snøværet.” Det viser seg at sambygdingen min heter Helge Gunnar Nessa, og at også er en ivrig syklist. “Jeg har faktisk syklet Kirkenes – Sandnes, og Malaga – Sandnes. Det var 320 mil. Men i år blir det bobil. Nå har jeg kjørt Sverige og Finland, og skal hjem samme rute som deg.” For et sammentreff at vi begge var her på parkeringsplassen akkurat samtidig.

Veien er flat og fin rundt fjorden. Skylaget sprekker og jeg må på med solkrem. Så fort solbrent som jeg blir, må det bli faktor 50.

Utpå kvelden har jeg fått mine tolv mil og begynner å se meg om etter en teltplass. Jeg har mest lyst å overnatte helt nede ved sjøen, og ser meg ut en steinstrand under en fjellskrent. For å komme dit må jeg forbi et øde hus med to gjøende hunder i bånd og en Harley i hagen, kanskje er det ikke helt trygt å slå opp teltet her? Mannen med øreklokker borte i vedskjulet har ikke sett meg ennå. Jeg vurderer ham og kommer fram til at han virker ordentlig. “Kan jeg slå opp teltet mitt nede på stranda?” “Ja, ingen problem!”

“Nå har vi det bra, Petrus.” Vi sitter i fjæra med sola i ryggen og teller måker. Det er snart leggetid, men altfor lyst til å sove. Petrus ser lykkelig ut. Jeg lurer på hvor han kommer fra og hvem som hadde ham før? Kanskje en liten jente eller gutt som en gang i 2017 glemte ham igjen oppe i ei furu i Trøndelag? “Du og jeg, Petrus. Jeg skal alltid passe på deg og aldri miste deg.”

Leave a Reply