Dag 7: Alta – Talvik

Hvor vi besøker Struves Meridianbue og ser på helleristninger.

Antall mil: 5,2

Antall mil totalt:72,6

14. juni

“I dag skal vi se på Struves Meridianbue,” sier jeg til Petrus. “Den står på UNESCOs verdensarvliste og er et målepunkt for å bestemme jordklodens form og størrelse.” Petrus er skeptisk: “Det synes jeg høres kjedelig ut. Kan vi ikke heller se på helleristningene i Hjemmeluft? De er jo også verdensarv.” “Jo, men der var jeg for to år siden.” “Men da var jo ikke jeg med.”

Vi skal opp på et lite fjell litt utenfor byen, og det samme skal visst et helt klassetrinn. Plutselig befinner jeg meg midt blant 100 11-åringer og to lærere. “Skal dere også se på meridianbuen?” spør jeg den ene læreren. “Hva var det du kalte den? Meridianbuen? Nei, den har jeg aldri hørt om.”

På toppen er en stusselig steinrøys og en liten plakett med informasjon om verdensarven. Ikke mer? Jeg er litt skuffet. Men det er vel tanken bak som teller. “Nå synes jeg vi skal se på helleristningene,” sier Petrus. “Da gjør vi en ting som du vil, og en ting som jeg vil. Sånn er det å være på tur sammen med noen. Man må gi og ta.”

En liten time senere vandrer vi rundt blant 7000 år gammel bergkunst. Petrus har leid hodetelefoner og er helt oppslukt i fortellinger om bjørnejakt og fruktbarhetsritualer. Jeg koser meg også og må innrømme at i dag var det han som hadde det beste forslaget.

Om ettermiddagen fortsetter vi noen mil til. Forbi Kåfjord, med kopperverket som i 1840-årene var det største industriforetak på Nordkalotten, og forbi hus og gårder og hytter og fiskebåter.

Alt er idyll helt til jeg roter meg opp på E6. Plutselig står jeg foran en tunnel. Rundt meg på alle kanter suser bilene forbi, og jeg har veldig lite lyst å sykle gjennom. Fram med mobilen: Å nei, veien jeg skulle vært på går hundre meter under meg. Jeg kikker ned: Skråningen er stupbratt. Det eneste fornuftige er å sykle tilbake samme vei som jeg kom fra. Men det orker jeg ikke! Jeg løsner sykkelen fra kjerra og bærer den ned skråningen. Et sted må jeg slippe meg utfor et berg og rifter opp hånda slik at det kommer blod på alt jeg tar i. For et griseri. Og når sykkelen er nede på riktig vei, må jeg opp på E6-en tre ganger til, først for å bære bagen ned, så kassen og til slutt kjerra. Etter dette kjenner jeg at nå er det på tide å ta kveld.

FAKTABOKS: “Struves meridianbue er et resultat av et gigantisk oppmålingsarbeid som ble gjort mellom 1816 og 1855. Prosjektet var et samarbeid mellom Russland, Sverige og Norge. Det var det første internasjonale vitenskapelige samarbeid organisert på statsnivå.

Formålet med arbeidet var å bestemme jordklodens form og størrelse. Uten dette oppmålingsarbeidet var det ikke mulig å skape gode, presise kart. Forskjellen på Struves oppmålinger gjort til fots på 1800-tallet, og nyere målinger fra vår egen tid, avviker bare med drøye 200 meter.

Meridianbuen strekker seg fra Svartehavet til Hammerfest. Fire målepunkter ligger i Finnmark. Meridianbuen går i dag gjennom ti land: Norge, Sverige, Finland, Russland, Estland, Lativa, Litauen, Hviterussland, Moldovia og Ukraina.

De ti landene gikk sammen om å få meridianbuen på Verdensarvlisten. Struves meridianbue fikk verdensarvstatus i 2005, og er det første teknisk-vitenskapelige kulturminne som ble oppført på listen. Meridianbuen har fått navnet sitt etter vitenskapsmannen som ledet prosjektet – Friedrich Georg Wilhelm Struve.” Kilde: informasjonstavle på Alta museum (direkte avskrift)

FAKTABOKS: Verdensarven Bergkunsten i Alta:

  • Funnet på 1960-70-tallet
  • Innskrevet på UNESCOs Verdensarvliste i 1985
  • Helleristninger, hellemalerier og boplassområder tilknyttet bergkunsten
  • Ca. 6000 figurer
  • 2000-7000 år gamle
  • 5 områder, Hjemmeluft er det største og det eneste som er tilrettelagt for publikum

Kilde: Informasjonshefte fra Alta Museum (“Helleristningsmuseet)(Direkte avskrift)

Leave a Reply